Norsk oversettelse av pavens brev til verdens biskoper om SSPX-saken

Brev fra Den hellige far Benedikt XVI

TIL BISKOPENE I DEN KATOLSKE KIRKE

vedrørende opphevelsen av ekskommunikasjonen

av de fire biskoper ordinert av erkebiskop Lefebvre

Kjære brødre i biskopsembetet,

hevelsen av ekskommunikasjonen av de fire biskoper som ble ordinert av erkebiskop Lefebvre i 1988 uten mandat fra Den hellige stol, har av flere grunner forårsaket en mer opphetet diskusjon enn vi har sett på lenge, både internt i Den katolske kirke og utenfor. Mange biskoper følte seg rådløse overfor en begivenhet som oppstod uventet og knapt lot seg innordne positivt blant dagens Kirkes spørsmål og oppgaver. Selv om mange biskoper og troende i prinsippet ville innta en positiv holdning til pavens ønske om forsoning, ble det et spørsmål om en slik gest var passende med tanke på de virkelige presserende spørsmål i troslivet i vår tid. Enkelte grupper har derimot åpenlyst anklaget paven for å ville skru tiden tilbake til før konsilet. Dette utløste et skred av bitre protester, som åpenbarte åpne sår som stikker dypere enn de som kun omhandler denne konkrete sak. Jeg føler meg derfor forpliktet til å gi dere, kjære brødre, noen forklarende ord, som skal hjelpe dere til å forstå tankegangen som ligger til grunn for at jeg og de berørte avdelinger i Den hellige stol tok dette steget. Jeg håper på dette vis å bidra til fred i Kirken.

En uforutsett og ulykkelig omstendighet var at Williamson-saken kom på toppen av hevelsen av ekskommunikasjonen. En handling som var ment som en stille barmhjertighetshandling mot fire biskoper, som er gyldig men ulovlig ordinert, fremsto plutselig som noe helt annet; som en forkastelse av forsoningen mellom kristne og jøder, og dermed som reversering av den vei konsilet staket ut for Kirken. En forsonende gest til en kirkelig gruppe som står i en separasjonsprosess ble dermed vendt til dens absolutte antitese: et tilsynelatende skritt bakover med hensyn til alle de forsonende steg som er tatt mellom kristne og jøder siden konsilet - steg som jeg i mitt eget arbeid som teolog helt fra begynnelsen av har fremmet og støttet. At denne overlapping av to motsatte prosesser fant sted og midlertidig opprørte freden mellom kristne og jøder, så vel som fred innad i Kirken, er noe jeg bare kan beklage dypt. Jeg hører at hvis man oppmerksomt hadde fulgt med på de informasjoner tilgjengelig på internettet, ville det vært mulig å oppfatte problemet til rett tid. Jeg lærer av det at vi ved Den hellige stol i fremtiden må akte mer oppmerksomt på denne nyhetskilden. Jeg har lært den lekse at Den hellige stol i fremtiden må ha større fokus på denne nyhetskilden. Det faktum at selv katolikker som tross alt hadde større mulighet til å kjenne situasjonen bedre, anså det som nødvendig å gå til åpne angrep på meg, har bedrøvet meg. Av nettopp denne grunn vil jeg særskilt takke våre jødiske venner, som raskt bidro til å oppklare misforståelsen og gjenopprette den vennskapelige ånd og tillit som var gjeldende i Johannes Paul IIs dager og også i mitt pontifikat. Takk Gud for at den lever videre.

En annen feil som jeg dypt beklager, er det faktum at nøyaktig hva bestemmelsen av den 21. januar 2009 betyr og ikke betyr, ikke tydelig og tilstrekkelig ble forklart da nyheten ble publisert. Ekskommunikasjonen berører individer, ikke institusjoner. En bispevielse som finner sted uten pavelig mandat, skaper risiko for skisma, siden den setter enheten mellom biskopene og paven i fare. Følgelig må Kirken reagere ved å bruke sin mest alvorlige straff - ekskommunikasjon - med sikte på å få de straffede til å omvende seg og vende tilbake til enheten. Tyve år etter ordinasjonene har man dessverre ennå ikke oppnådd dette mål. Opphevelsen av ekskommunikasjonen har samme formål som straffen: nemlig nok en gang å invitere de fire biskoper tilbake. Denne gest ble muliggjort først da de berørte hadde uttrykt en prinsipiell anerkjennelse av paven og hans autoritet som hyrde, dog med en viss reservasjon hva gjelder lydighet mot hans læremessige autoritet og konsilets autoritet. Her vil jeg komme tilbake til skillet mellom enkeltpersoner og institusjoner. Hevelsen av ekskommunikasjonen var en handling innenfor rammen av feltet kirkelig disiplin; individene fritas fra den samvittighetsbyrde det er å være pålagt Kirkens strengeste straff. Det disiplinære nivå må holdes adskilt fra det læremessige nivå. Det faktum at Pius X-brorskapet ikke har noen kanonisk status i Kirken, har til syvende og sist ikke disiplinære, men læremessige grunner. Så lenge brorskapet ikke har noen kanonisk status i Kirken, kan deres prester ikke utføre legitime prestelige tjenester i Kirken. Det må derfor gjøres et skille mellom det disiplinære nivå, som berører individene som sådan, og det læremessige nivå, som berører deres prestelige tjenester og institusjoner. For å gjøre det klart nok en gang: Inntil de læremessige spørsmål er løst, har brorskapet ingen kanonisk status i Kirken, og deres prester kan ikke - selv om de er løst fra den kirkelige straff - lovlig utføre prestetjeneste i Kirken.

I lys av denne situasjonen, er det min intensjon at den pavelige kommisjonen "Ecclesia Dei" - den avdeling som siden 1988 har tatt hånd om relasjonen til de fellesskap og personer som kommer fra Pius X-brorskapet eller lignende grupper, og som ønsker å vende tilbake til fullt fellesskap med paven - fra nå av legges inn under Troskongregasjonen. Dette vil gjøre det klart at de spørsmål man nå må ta opp, grunnleggende sett og i sin natur er læremessige og primært omhandler anerkjennelse av Annet Vatikankonsil og de postkonsiliære pavers magisterium. De kirkelige organer som Troskongregasjonen studerer aktuelle spørsmål sammen med (særlig kardinalenes ordinære onsdagsmøter og de plenarmøter som holdes årlig eller annethvert år), garanterer at prefektene ved de ulike romerske kongregasjonene og representanter for verdens biskoper deltar i beslutningsprosessen. Kirkens læreembete kan ikke fryses i år 1962 - dette må gjøres helt klart for brorskapet. Enkelte av dem som fremstiller seg selv som sterke forsvarere av konsilet, trenger imidlertid også å påminnes at Annet Vatikankonsil omfavner hele Kirkens læremessige historie. Alle som ønsker å være lydig mot konsilet må akseptere den tro som er bekjent gjennom århundrer, og kan ikke avskjære de røtter som treet får sitt liv fra.

Jeg håper, kjære brødre, at dette tjener til å klargjøre den positive hensikten med, og også begrensningen i, vedtaket av den 21. januar 2009. Det gjenstår imidlertid mange spørsmål: Var dette steget nødvendig? Var det en riktig prioritering? Finnes det kanskje ikke viktigere ting? Selvsagt foreligger det viktigere og mer presserende anliggender. Jeg mener at jeg klargjorde hvilke prioriteringer jeg aktet å gjøre i mitt pontifikat i de taler jeg holdt i begynnelsen. Alt hva jeg sa da, er og forblir min handlingsplan. Peters etterfølgers fremste prioritet ble klart og tydelig slått fast av Vår Herre ved det siste måltidet: "styrk dine brødre!" (Luk 22,32). Peter selv formulerte denne prioriteringen på ny i sitt første brev: "Vær alltid klare til forsvar når noen krever dere til regnskap for det håp dere eier" (1 Pet 3,15). I våre dager, når troen risikerer å dø ut i enkelte deler av verden, lik en flamme som ikke lenger får brensel, er den altoverskyggende prioritet å gjøre Gud nærværende i denne verden, og vise menn og kvinner veien til Gud. Ikke hvilken som helst gud, men den Gud som talte på Sinai; den Gud hvis ansikt vi gjenkjenner i en kjærlighet som står fast "helt til det siste" (jfr. Joh 13,1) - i Jesus Kristus, den korsfestede og oppstandne. Vår tids virkelige problem er at Gud forsvinner fra menneskets horisont, og når det lys som kommer fra Gud slukner, mister menneskeheten sin sammenheng, med åpenbart økende destruktive konsekvenser.

Å lede menn og kvinner til Gud, den Gud vi møter i Bibelen, er Kirkens og Peters etterfølgers høyeste og mest grunnleggende nåværende prioritering. En logisk konsekvens av dette er at enhet mellom de troende må ligge oss på hjertet. Deres manglende enhet, deres innbyrdes uenigheter, setter spørsmålstegn ved deres troverdighet når de snakker om Gud. Derfor er forsøket på å nå et felles kristent vitnesbyrd om troen - økumenikken - en del av denne høyeste prioritet. I tillegg kommer behovet for at alle som tror på Gud søker fred sammen, forsøker å nærme seg hverandre og vandrer sammen mot Lystes kilde, uansett ulike gudsbilder - dette er interreligiøs dialog. Hvem som enn forkynner at Gud er kjærlighet "helt til det siste", må bære vitnesbyrd om kjærligheten: i kjærlig hengivelse til dem som lider, i fordømmelse av hat og fiendskap - dette er den kristne tros sosiale dimensjon, som jeg talte om i encyklikaen "Gud er kjærlighet" (Deus Caritas Est).

Så om det møysommelige arbeidet for tro, håp og kjærlighet i verden nå (og på flere måter, alltid) er Kirkens virkelige prioritet, da handler det også delvis om forsonende handlinger, små og større. At den enkle gest å strekke ut en hånd kunne skape et enormt oppstyr, og dermed ble nøyaktig det motsatte av en forsonende handling, er et faktum vi må akseptere. Jeg spør imidlertid nå: Var det, og er det, virkelig feil i dette tilfelle å gå den "bror [som] har noe imot deg" (jfr. Mat 5,23) halvveis i møte og søke forsoning? Bør ikke også det sivile samfunn forsøke å imøtegå alle former for ekstremisme og å innlemme deres eventuelle tilhengere - i den grad det er mulig - i en større sosial sammenheng, og dermed unngå at de blir segregert, med alle de konsekvenser det medfører? Kan det være helt feil å arbeide for å bryte ned stahet og trangsynthet og gi rom for det som er positivt og gagner helheten? Jeg har selv sett, i årene etter 1988, hvordan grupper som brøt med Roma, endret sine interne holdninger etter å ha vendt tilbake. Jeg har sett hvordan tilbakevendingen til den større og bredere Kirke gjorde det mulig for dem å gå videre fra ensidige oppfatninger og brøt ned rigiditet, slik at positiv energi kunne komme helheten til del. Kan vi være helt likegyldige til et fellesskap som har 491 prester, 215 seminarister, seks seminarer, 88 skoler, to institutter på universitetsnivå, 117 ordensbrødre og 164 ordenssøstre og tusener av lege troende? Burde vi bare la dem drive enda lenger bort fra Kirken? Jeg tenker for eksempel på de 491 prestene. Vi kan ikke vite hvor blandede deres motiver er. Samtidig kan jeg ikke tro de ville ha valgt presteskapet hvis de ikke, ved siden av fordreide og usunne elementer, ikke hadde en kjærlighet til Kristus og et ønske om å forkynne ham, og med ham, den levende Gud. Kan vi bare ekskludere dem, som representanter for en radikal, perifer gruppe, fra vår streben etter forsoning og enhet? Hva ville da skje med dem?

I en tid har vi visselig, og igjen ved denne spesielle anledning, hørt mye ubehagelig fra representanter for dette fellesskapet - hovmot og besserwisseri, fiksering inn i ensidigheter osv. I all ærlighet må jeg imidlertid få legge til at jeg også har fått ta imot et antall rørende vitnesbyrd om takknemlighet, som tydelig viser et åpent sinnelag. Men skal ikke også den store Kirke tillate seg selv, i visshet om sin store bredde og om de løfter som er gitt henne, å være sjenerøs? Burde ikke vi, som gode lærere, også være i stand til å overse diverse svakheter og gjøre alt vi kan for å åpne for nye og bredere perspektiver? Og må vi ikke innrømme at det også i vår kirkelige sammenheng har funnet sted ubehageligheter? Til tider får man inntrykk av at vårt samfunn trenger minst en gruppe man ikke kan vise toleranse mot; som man enkelt kan gi seg hen til å hate. Og skulle noen - i dette tilfelle paven - driste seg til å nærme seg dem, mister også han enhver rett til toleranse; også han kan behandles hatefullt, uettertenksomt og ubehersket. Kjære brødre, i løpet av de dagene da jeg først fikk ideen til å skrive dette brevet, skulle jeg ved en ren tilfeldighet besøke det romerske presteseminaret, for å tale over og kommentere Galaterbrevet 5,13-15. Jeg lot meg forbause over hvor direkte dette avsnittet taler til oss i denne stund: "Dere, søsken, er kalt til frihet. La bare ikke friheten bli et påskudd for det som kjøtt og blod vil, men tjen hverandre i kjærlighet. For hele loven blir oppfylt i dette ene budet: Du skal elske din neste som deg selv. Men når dere biter og glefser etter hverandre, så pass dere, så dere ikke eter hverandre opp!" Jeg er alltid fristet til å anse disse ordene som en av de retoriske eksesser som vi ikke sjelden finner hos Den hellige Paulus. I en viss utstrekning kan det også være tilfelle. Men, dessverre foregår denne "bitingen og glefsingen" i dagens Kirke, som uttrykk for en feilaktig forståelse av frihet. Bør vi la oss overraske over at heller ikke vi er bedre enn galaterne? I det minste at vi står i fare for å falle for de samme fristelser? At vi stadig på ny må lære oss hva som er en riktig anvendelse av frihet? Og at vi alltid på ny må lære den fremste prioritet, som er kjærlighet? Den dagen jeg talte over dette i seminaret, feiret man i Roma festen for Vår Frue av Tillit. Og slik er det: Maria lærer oss tillit. Hun leder oss til sin Sønn, til hvem vi alle kan sette vår lit. Han vil lede oss - selv i urolige tider. Og slik vil jeg gjerne gi min dypfølte takk til de mange biskoper som i det siste har gitt meg rørende tegn på sin tillit og hengivenhet, og fremfor alt forsikret meg om sin forbønn. Min takk går også til alle troende som i disse dager har gitt meg vitnesbyrd om sin faste troskap til Peters etterfølger. Må Herren beskytte oss alle og lede våre steg på fredens vei. Dette er den bønn som spontant kommer til meg i mitt hjerte ved begynnelsen av fastetiden, en liturgisk tid som er spesielt passende for indre renselse, og som innbyr oss alle til å se med fornyet håp på det lys som venter oss i påsken.

Med en særskilt apostoliske velsignelse, forblir jeg

deres i Herren

BENEDICTUS PP. XVI

Fra Vatikanet 10. mars 2009

(Oversatt fra engelsk og tysk av Katolsk Informasjonstjeneste)

VIS - Vatican Information Service (12. mars 2009)