|
Bilde
|
Kjære trosfeller i Trondheim stift!
"Se, vi går opp til Jerusalem" er en kjær salme som synges i fastetiden i våre menigheter. Vi går sammen med Jesus veien til det stedet hvor vår Frelser led, ble begravet og oppstod igjen i påsken. Dermed blir veien veien et bilde på den troendes vei i fastetiden, men veien er samtidig et utrykk for livets vei.
I dette året presenterer kirken på en spesiell måte en skikkelse som forbilde for oss: Pater Damian Deveuster SSCC, de spedalskes apostel. Jeg vil gjerne presentere for dere i Trondheim stift hans liv til oppmuntring og etterfølgelse. Han er et spesielt forbilde for min orden SSCC og for meg personlig.
"Vi spedalske" er et uttrykk som pater Damian pleide å bruke når han snakket, og som oppsummerer både hans liv og hans virksomhet. I seg selv er disse to meningsfulle ord en betraktning om budskapet han ga og fremdeles gir.
Den salige Damian ble født som Josef de Veuster den 3. januar 1840 i Tremelo, en liten landsby mellom Leuven og Malins i den flamske delen av Belgia. Han var det yngste av åtte barn av Frans og Anna Katarina Wouters. Josef vokste opp i en bondefamilie hvor fromhet var knyttet til det daglige liv; derfor var det ingen overraskelse at i tillegg til Josef, ble to av hans søstrene nonner og en bror prest.
Faren Frans var overbevist om at Josef ville gå inn i familiens jordbruksnæring, og sendte sønnen til Braine-le-Comte i Vallonia for å lære fransk og handelsfag. Men Gud og Josef hadde andre planer. Josefs eldste bror August trådte inn i Kongregasjonen av Jesu og Marias helligste hjerter (forkortet til SS.CC. og ofte kalt "Picpus-patre" etter hovedkvarteret i Rue Picpus i Paris). Etter en vekkelse i hans menighet bestemte den 18-åringe Josef seg for å bli ordensprest, og fulgte broren Pamphile (ordensnavnet av August) i ordenens hus i Leuven. Den 2. februar 1859 tok han ordensnavnet Damian.
Den unge Damian viste seg ivrig til å bli misjonærprest, men han manglet presteutdannelse. Så, med hjelp fra Pamphile, lærte han seg både gresk og latin, og ble så akseptert blant de som studerte til prest. Etter at han avla sine evige løfter på moderhuset i Paris den 7. oktober 1860, fortsatte Damian med de teologiske studier i Paris og Leuven. Den samme tiden besøkte den apostoliske vikar av Hawaii (da Sandwich-øyene), universitet i Leuven med ønsket om at noen prester kunne reise som misjonærer til Hawaii. Pamphile skulle ha vært med gruppen, men han ble syk av tyfus like før han skulle dra. Da ba Damian om å få reise i brorens sted, et ønske som ble innvilget. Den 9. november 1963 forlot han hjemlandet; og sammen med ham reiste fire prester og ti søstre fra den samme kongregasjonen.
Et forhold som viser seg flere ganger når man leser den hellige Damians livshistorie, er at mannen var fast bestemt på å følge Guds vilje, og ingenting skulle forandre hans innstilling. Hemmeligheten bak den sterke viljen var kanskje de tre ordene som han skar inn i skriverbordet sitt: Stillhet. Kontemplasjon. Bønn.
De første måneder på øyene ble brukt til å fullføre studiene før han ble presteviet den 21. mai 1864 i katedralen Our Lady of Peace av apostolisk vikar Maigret. Livet på øyene ble en utfordring på mange områder. Sjøfolk som stadig besøkte øyene forandret samfunnet, og brakte sykdommer som den tiden var ukjent for de innfødte, blant annet syfilis og lepra.
Damian begynte sin misjonærvirksomhet på den store øya Hawaii, i misjonsstasjonen i Puna, hvor han begynte fra bunnen. I 1865 ba han om å bli sendt (istedenfor en prest som ble syk) til det enda verre Kohala; i tillegg til evangelisering, virket Damian for å forandre folks levesett, og derfra utvikle samfunnet.
På grunn av epidemien som gikk over Hawaii i 1865, bestemte Hawaiis konge å deportere alle de som led av sykdommen, lepra, til øya Molokai, og isolere dem på halvøya Kalaupapa nord på øya. Situasjonen var svært alvorlig fordi disse spedalske ble overlatt til seg selv der. I 1873 tok Biskop Maigret opp problemet med presteskapet. Han ville ikke sende prester dit under henvisning til lydighetsløftet, fordi han visste at situasjonen var livsfarlig. Pater Damian var blant de fire prestene som meldte seg frivillige til å besøke Molokai, og han var den første som dro dit den 10. mai 1873. Det skulle vært en tidsavgrenset tjeneste, som medførte bytte av prest etter en avgrenset tid, men etter eget ønske slo han seg ned der. Molokai var en menneskelig jungel. De som bodde der, levde utenfor samfunnets (også lovens) grenser - anarkiske forhold hadde tatt over, og døden var en logisk konsekvens. De levde et liv uten kjærlighetens trøst og uten håp. Til dem kom P. Damian med den iver som har sin kilde i Guds Hellige ånd. Han begynte sin menneskekjærlige virksomhet, dvs. å vaske og behandle de syke med medisin, og å begrave de døde. I tillegg til den materielle støtten de trengte, ble han deres sjelesørger og venn. Snart ble P. Damian og hans inntrykkvekkende misjon kjent over hele kloden. Han identifiserte seg med spedalske slik at han pleide å si, "Vi spedalske", og den tilknytting ble fullbyrdet da han fikk sykdommen selv. Den kom etter elleve år på Molokai, men den førte ikke til forandring av virksomheten. Han bar seg slik ad at misjonen fortsatte likedan som før til tross for den mistenkeliggjøring han opplevde pga. spedalskhet. På den tiden oppfattet folk at spedalskhet vanligvis smittet ved seksuell kontakt, og derfor antok man at P. Damian måtte ha brutt sitt sølibatsløfte.
Litt etter litt ble han svakere og feiret messen for siste gang den 28. mars 1889, og den 13. april mottok han sykesalving og kommunion som 'viaticum', vandringsbrød. Den 15. april - påskeaften - døde han, 49 år gammel, og ble gravlagt på kirkegården ved siden av kirken i Kalawao. I mange vitnesbyrd av dem som kjente ham og hans liv blir han omtalt som helt.
I 1936 ble P. Damians legeme overført til Leuven og gravlagt i Picpus-ordens kirke der. Ved saligkåringen den 10. mai 1995 ble hans høyre hånd ført tilbake til Molokai. Uten tvil var denne mannen en kjærlighetens apostel - den gode samaritan - til de som ble utstøtt av samfunnet. Han virkeliggjorde med sitt legeme budskapet om at, "Ingen har større kjærlighet enn den som gir sitt liv for sine venner." (Joh.15,13). Slik blir han et forbilde for hvert menneske som ønsker å gi sitt liv for å kjempe for en verden som er mer rettferdig, mer menneskelig, og nærmere Guds hjerte.
Pater Damians solidaritet med de utstøtte og syke mennesker på Molokai gjør ham til en trofast følgesvenn av Jesus. Han mister ikke sitt liv, men han gir sitt liv. Kirken ærer ham ved å erklære ham til helgen søndag den 11. oktober 2009. Jeg anbefaler dere alle helgenens forbønn og ønsker at mange av oss kan følge hans lysende eksempel med vårt liv som gjør at vi allerede her på jorden får del i påskehøytidens herlighet.
Jeg ønsker dere alle en fortsatt velsignet fastetid og en riktig god Påske!
Trondheim, den 16.3.2009
+Georg Müller SSCC
Biskop
KI - Katolsk Informasjonstjeneste (Oslo) (17. mars 2009)