Biskop Bernt Eidsvigs preken ved bispevielsen i Tromsø

Biskop Bernt Eidsvig Can.Reg.

Bispevielse, Berislav Grgic, Tromsø

Kjære Berislav,

Jeg taler ikke bare for oss begge, men for den lokale kirke og de tilstedeværende biskoper når jeg begynner med å takke prelat Torbjørn Olsen, som prestene i Tromsø stift valgte til sin tillitsmann og administrator efterat biskop Gerhard Goebel døde den 4. november 2006. Torbjørn har satt hele sin energi og arbeidsevne inn for stiftets behov, og da snakker vi om store krefter og sterk utholdenhet. Det er blitt en lang vakans, men vi kan takke adminstratoren og hans medarbeidere forat vakans ikke har betydd passivitet og initiativløshet. Du vil nok finne tingene i sin skjønneste orden når du går til skrivebord og arkivskuffer. Enda viktigere, stiftets prester vil være ved godt mot, samarbeids- og innsatsberedt.

Bare én gang tidligere er en katolsk biskop blitt konsekrert i Tromsø, eller i Nord-Norge overhodet. I Middelalderen lå denne landsdel under Nidaros, eventuelt svenske og finske bispedømmer siden grensene ikke var klare alle steder.

Fra Reformasjonen må vi gå helt frem til 1850 før vi vet at Kirken befattet seg med det som fra idag av er din landsdel. Pave Pius IX uttrykte da sin faderlige omsorg for dem som bodde i verdens nordligste områder. Man regnet med at de utgjorde 1 % av menneskeheten. Den 3. desember 1855 opprettet pave Pius Praefectura Poli Arctici, som gjerne har vært kalt Nordpolmisjonen. Dens område var enormt, og inkluderte bl.a. norsk og svensk Lappland, Grønland, en del av Skottland, den nordlige del av Canada samt Kola-halvøya. Det administrative sentrum ble lagt til Alta. - Dampskipsrutene var nok ikke tegnet inn på de atlaser de hadde for hånden i Vatikanet. Misjonens prefekt ble den russiske baron og konvertitt fra Den ortodokse kirke, Paul de Djunkowski. Dens siste leder, mgr. Bernard Bernard, ble i 1869 imidlertid den første sjef for den katolske misjon i Norge med sete i Christiania, og med ham ble de kirkelige forhold i vårt land normalisert.

Kirkehistorikerne er enige med hverandre om at denne misjonsbestrebelse var dømt til å mislykkes, men de sivile og kirkelige myndigheter i Norge den gang fryktet ikke helt ubegrunnet katolsk fremgang i nord. Det ble fastslått at Landets Børn trues med papistisk Fordærvelse. Grunnen til dette var at misjonærene var idealistiske og oppofrende i sin tjeneste og blant annet fikk god kontakt med mange finsk- og kvensktalende i Finnmark, noe Den norske kirke muligens ikke hadde anstrengt seg nok for. Noen konversjoner fulgte. - Den eneste varige frukt av Nordpolmisjonens arbeide i Norge er menighet, kirke og bispegård i Tromsø.

Den 15. mai 1955 ble Johannes Wember bispeviet i Tromsø, av min forgjenger, Jakob Mangers. Wember huskes ennu av den eldre generasjon i denne by som en farverik og sterk personlighet med temperament. Han var tysk, men visste godt hvor hans lojaliteter lå under okkupasjonen. De var blitt stedegne. Wember var ganske sikkert den eneste tyske statsborger som holdt 17. mai-tale i Norge i 1945! Han ble meddelt det norske statsborgerskap av kong Haakon personlig kort tid efter. Sikkert regnet Wember seg som norsk patriot, men hans sterkeste følelser var reservert for den landsdel han bodde og arbeidet i. Det fortelles at han så på det som kom fra det sønnefjeldske med instinktiv skepsis.

Din umiddelbare forgjenger, biskop Gerhard Goebel, var en person alle ble glad i. Han var en omsorgsfull sjelesørger som ikke bare ble oppsøkt av katolikker, og han hadde evnen til å finne praktiske løsninger på tilsynelatende uløselige problemer. En av hans største bekymringer var at så mange katolikker flyttet sydover, og det hjalp ikke at biskopene Schwenzer og Müller lovet å ta godt vare på dem. Men, det er jo også noen som flytter nordover, sa vi til ham. Dem ville Goebel gjerne ha i tillegg.

Kjære Berislav. I Oslo gleder vi oss over din utnevnelse til Tromsø, fordi vi kjenner deg fra mange år i bispedømmet. Du hadde på sjeldent vis dine kollegers tillit, og du skydde ingen anstregelser for prestenes velferd, heller ikke når det gjaldt menighetenes behov, om dette var i din tjeneste som kroatisk sjelesørger, generalvikar eller biskoppelig vikar for innvandrere. Vi savnet deg da du flyttet sydover.

Jeg vet du ble fortvilet da din erkebiskop innkalte deg og fortalte deg at pave Bendikt hadde utnevnt deg til biskop-prelat av Tromsø. Vi gledet oss for de troende her, og for å ha fått deg nær, om ikke tilbake.

Ditt møte med Tromsø stift blir i første omgang et møte mellom ukjente. Du hadde aldri vært her; du kjente ikke prestene eller de troende da du ble utnevnt. Nord-norsk lynne, klima og kommunikasjoner er ennu ukjente størrelser for deg. Jeg er ingen ekspert selv, men kjent nok til å kunne si: Du har meget å glede deg til. Biskop Nordevaal skrev erindringer fra sin tid som sogneprest i Finnmark, og han kalte boken «I det hyggelige hjørne». Jeg tror du kommer til å overta denne vurderingen, og jeg tror du vil finne det like hyggelig i Troms og Nordland.

Se først tilbake, på de personer som har bygget Kirken her i nord. De gjorde alt de kunne for å bli forstått av menneskene her. Nord-Norge var og er et område med kulturell og sproglig mangfold. Om du ikke lærer deg å snakke samisk, finsk og kvensk, så må du lære hele folket å kjenne.

Vår tro skal ikke bare forkynnes for dem som allerede er katolikker, men for alle. Du er en misjonær som skal hjelpe menneskene å lære Gud å kjenne. Du er selvsagt ikke her for å proselytere, men også bevisste lutheranere og frikirkelige vil vinne på innsikt i vår tradisjon og fromhet. Den norske kirkes imøtekommenhet idag er et tegn. De har villet hjelpe oss med alt vi trenger. Det er ikke selvsagt at de stiller sin domkirke til disposisjon for en katolsk bispevielse, men det er har vært selvsagt for dem. Ikke bare stiller de lokaler til rådighet, men de ber sammen med oss for deg. Bli kjent med deres geistlige og forsamlinger. Du kan gi dem tilgang til kilder de ennu ikke kjenner. - Og du vil, som den ydmyke mann du er, lære av dem. Den kristne arv i Nord-Norge er rik. Vi skal bidra til det kristne vidnesbyrd nå. Vi skal ikke konsentrere oss om å søke spor i historien.

Se så fremover, sammen med menighetene og dine brødre i presteskapet.

De troende vil fra nu av snakke til deg på en annen måte enn du er vant til fra tidligere, og de vil høre på deg med større aktsomhet. Dette kan være noe foruroligende i begynnelsen, men betyr intet annet enn at de ser deg som hyrden som samler alle om seg. Og når du kjenner dine får og lam ved navn, og de kjenner din røst, da kan du gå dit du vil, og de går med deg. Beveg dem mot det største og høyeste mål, enheten i Kritsus. Kirkens enhet er bispeembedets særlige ansvar, men hyrdens styrke forblir hans evne til å lytte og observere, og ikke gi marsjordre i utide.

I det evangelium vi har hørt, gir du oss tilgang til det personlige våpen du har valgt: De fem brød, alfa og omega. En gang gav en gutt i kjærlighet og tro Jesus alt han hadde fordi Jesus bad ham om det. Det ble mat for 5000 i ødemarken, et under gjort mulighet av kjærlighet og tro. Først og sist, gi ham alt han ber deg om. Det store som så skjer i Guds rike, er ikke i det du gir, men i det Kristus gjør med din gave.

KI - Katolsk Informasjonstjeneste (Oslo) (28. mars 2009)