John Henry Newman saligkåres den 2. mai 2010 i Birmingham

London-Vatikanet, 5.8.2009 (KI/KAP) - Saligkåringen av den engelske kardinalen John Henry Newman (1801-90) vil finne sted den 2. mai 2010 i Birmingham. Datoen er valgt fordi Kirken på denne dagen feirer den hellige kirkelæreren Athanasius av Alexandria (ca 296-373), som spilte en sentral rolle i Newmans teologiske tenkning. Pave Benedikt XVI undertegnet den 3. juli i år dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som anerkjente en uforklarlig helbredelse som et mirakel på Newmans forbønn.

John Henry Newman ble født den 21. februar 1801 i London som sønn av en bankmann. I en alder av femten år opplevde han sin «første konversjon», som var en tilnærming til den anglikanske kirke. Fra 1817 til 1822 studerte han ved Trinity College i Oxford og ble deretter fellow ved Oriel College. I denne perioden sluttet Newman seg til den oppblomstrende høykirkelige bevegelsen i den anglikanske kirke. Hans teologiske tenkning var spesielt preget av læren om den apostoliske suksesjon i Kirken (at bispeembetet kan føres tilbake til apostlene) og læren om sakramentenes objektivitet. I 1825 ble Newman viet til anglikansk prest, og deretter delte han sin tid mellom akademisk undervisning og menighetssjelesorg.

Samme år begynte Newman et intenst studium av kirkefedrenes tekster. I 1832 ble hans første store patristiske verk utgitt med tema «Arianerne på 300-tallet», hvor han fremfor alt refererte til Athanasius. Ut fra dette studiet kom han også til at man måtte anse den arianske heresi som videreført gjennom den religiøse og teologiske liberalismen på 1800-tallet.

Mellom 1833 og 1841 utkom Tracts for the Times, en serie på til sammen nitti skrifter, traktater og vitenskapelige avhandlinger. Disse etterstrebet en gjenoppdagelse av anglikanismens katolske og oldkirkelige røtter. Umiddelbare resultater ble synlige i Newmans sogn i Oxford, hvor han allerede i slutten av 1834 hadde innført daglige gudstjenester og fra 1837 også for første gang igjen hørte individuelle skriftemål. Det viktigste talerør for den anglo-katolske bevegelse (Oxford-bevegelsen) ble ved siden av Tracts for the Times kvartalstidsskriftet British Critic, som ble utgitt av Newman.

Fra 1839 ble imidlertid John Henry Newman i stadig økende grad isolert innenfor den anglo-katolske bevegelsen. Det viste seg stadig tydeligere at flertallet av anglikanerne og også Oxford-bevegelsen ikke lenger anså Newmans vei som en «tredje vei», men mistenkte den for å være en målrettet rekatoliseringsprosess. Newman forsvarte seg i 1840 i en artikkel «Om den engelske Kirkens katolisitet», hvor han tilbakeviste anklagen om at han strebet etter konversjoner til den romerske katolisismen.

Men allerede samme år ga han sine kritikere ny næring. I fastetiden trakk han seg tilbake til landsbyen Littlemore ved Oxford. Der grunnla han et semi-monastisk studie- og bønnefellesskap hvor det viktigste medlemmet ble Ambrose St. John (d. 1875), som skulle komme til å følge Newmans videre vei svært tett. Mange av deres tidligere venner i den anglo-katolske fløy tok nå avstand fra de to. I september 1843 tok Newman skrittet fullt ut: Han la ned sitt presteembete i Oxford og gikk av som fellow ved Oriel College, og få dager senere ble han opptatt i Den katolske kirke av den salige italienske pasjonistpateren Dominikus Barberi (1792-1849).

Parallelt oppsto Essay on the Development of Christian Doctrine, som første gang eksplisitt belegger Newmans teologiske overbevisning om at det i Jesu Kristi sanne Kirke måtte finnes et ufeilbarlig læreembete. De første kontaktene innen Den katolske kirke førte Newman til biskop Nicholas Wiseman, som oppmuntret ham til å reise til Roma og der lære å kjenne oratorianernes livsform etter forbilde av den hellige Filip Neri (1515-95).

Under sitt studieopphold i Roma ble Newman den 30. mai 1847 ordinert til katolsk prest. Deretter fulgte novisiatet hos oratorianerne (Institutum [nå Confoederatio] Oratorii Sancti Philippi Nerii - CO) i Santa Croce. Newman klarte å få endret noen av oratorianernes statutter med henblikk på situasjonen i England og ble utstyrt med pavelig fullmakt til å grunnlegge oratorier i England og bli deres første leder. I begynnelsen av 1848 grunnla Newman sammen med fem prester, tre brødre og en novise det første oratoriet i England i Maryvale i Birmingham. Ett år senere fulgte det andre i London. Moderhuset ble i 1852 lagt til Edgbaston ved Birmingham. Derfra drev Newman i mange år et pastoralt veiledningsarbeid for konvertitter og konversjonsvillige anglikanere.

I 1864 skrev Newman sitt mest berømte og til denne dag mest leste verk, Ipologia pro Vita sua. Foranledningen var et nylig angrep på Newman fra Cambridge-historikeren Charles Kingsley, som anklaget ham for uærlighet, opportunisme og manglende troverdighet. I siste del av Apologia gikk Newman nok en gang inn på sitt syn på Kirkens ufeilbarlighet. Boken ble en regelrett litterær klassiker og stadig sammenlignet med den hellige Augustin av Hippos (354-430) «Bekjennelser».

Under Første Vatikankonsil (1869-70) sto motsetningene om dogmet om pavens ufeilbarlighet i forgrunnen for Newman. Han var ikke involvert i forberedelsene til konsilet, men i et brev til biskop Ullathorne viste han seg som både tilhenger av læren av pavens ufeilbarlighet og som motstander av en dogmatisering av denne læren. Men han aksepterte ufeilbarlighetsdogmet som ble vedtatt den 18. juli 1870 i Roma. Ved at pavens ufeilbarlighet ble begrenset til læreavgjørelser ex cathedra, syntes det for ham som utfallet var blitt mer moderat enn de ivrigste forkjemperne ønsket. Dette understreket han i sitt berømte brev til hertugen av Norfolk, som inneholder det kjente «skål-avsnittet»: «Dersom jeg - noe som er høyst usannsynlig - skulle måtte utbringe en skål for religionen, ville jeg skåle for paven. Men først for samvittigheten, og først deretter for paven».

I andre halvdel av 1870-årene fikk John Henry Newman sin forsinkede anerkjennelse både i akademia og i Kirken. I 1879 tok pave Leo XIII (1878-1903) ham opp i kardinalkollegiet. Dette var ikke bare en usedvanlig anerkjennelse av hans livsverk fra pavens side, men førte i tillegg til en betraktelig styrking av den katolske Kirkes anseelse i det engelske samfunnet.

Newman døde den 11. august 1890 i Edgbaston.

Kathpress/KI - Katolsk Informasjonstjeneste (Oslo); (o: pe) (10. august 2009)