Pavens budskap til fastetiden 2010

BUDSKAP FRA DEN HELLIGE FAR BENEDIKT XVI TIL FASTETIDEN 2010

"Guds rettferdighet har blitt åpenbart gjennom troen på Jesus Kristus".

Kjære brødre og søstre!

Hvert år, i anledning fastetiden, inviterer Kirken oss til en ærlig gjennomgang av livene våre i lys av evangeliets læresetninger. Dette året ønsker jeg å fremlegge noen refleksjoner rundt det brede emnet rettferdighet, med utgangpunkt i Den hellige Paulus' ord: "Guds rettferdighet har blitt åpenbart gjennom troen på Jesus Kristus" (jf. Rom 3, 21-22).

Rettferdighet: "dare cuique suum"

Først henviser jeg til betydningen av begrepet "rettferdighet", som i allmenn bruk oppfattes som å "gi hvert menneske dets rett", i henhold til det berømte utsagnet fra Ulpian, en romersk jurist fra det tredje århundre. Men i virkeligheten forklarer denne definisjonen ikke hva denne "rett" er, som tilkommer hvert menneske. Det som er nødvendig for mennesket, kan ikke fullkomment sikres det gjennom en lov. For å leve et fullt liv, er det behov for noe dypere, noe som bare kan skjenkes som gave: vi kan si at mennesket lever ved den kjærligheten som Gud alene kan gi, ettersom han skapte det i sitt bilde som avbilde av ham. Riktignok er materielle goder nyttige og nødvendige: Jesus selv var opptatt av å helbrede de syke, mette mengdene som fulgte ham, og han fordømmer absolutt den likegyldigheten som selv i dag driver hundretusener av mennesker i sultedøden fordi de mangler mat, vann og medisin.

Likevel gir ikke distributiv rettferdighet mennesket alt det behøver, dets "rett". Akkurat som mennesket trenger brød, trenger det også Gud. Den hellige Augustin skriver: "... rettferdighet er den dyd som gir alle deres rett, [...] hva slags rettferdighet er det da som tar et menneske fra den sanne Gud?" (De civitate Dei, XIX, 21).

Hvorfra kommer urett?

Evangelisten Markus overleverer følgende ord fra Jesus, ord som knyttes til datidens strid om hva som er rent og urent: "Ikke noe av det som kommer inn i mennesket utenfra, kan gjøre det urent. Nei, det er det som går ut fra mennesket, som gjør mennesket urent. [...] For innenfra, fra menneskehjertet, kommer de onde tankene" (Mark 7, 14-15, 20-21).

Ut over det umiddelbare spørsmålet om mat, kan vi ane i fariseernes reaksjon en vedvarende fristelse for mennesket: å søke etter roten til det onde utenfor en selv. Det er helt tydelig at mange moderne ideologier har dette som sin forutsetning: Ettersom urett kommer "utenfra", er det tilstrekkelig for å virkeliggjøre rettferdighet, at en forandrer ytre omstendigheter som står i veien for den. En slik tankegang, advarer Jesus, er naiv og kortsiktig. Urettferdighet, som stammer fra det onde, har ikke bare en ekstern opprinnelse. Den begynner i menneskets hjerte, hvor kimen til en hemmelighetsfull overenskomst med det onde finnes. Bittert innser også salmisten: "Ja, jeg kom til verden med skyld, med synd ble jeg til i mors liv" (Salme 51,7). Ja, mennesket er svekket av en kraftig innflytelse som sårer dets evne til å gå inn i kommunion med dets motpart.

Av natur er det åpent for å dele fritt, men det finner i sitt vesen en underlig og mektig kraft som krummer det inn mot det selv og som setter det opp i mot og over andre: Dette er egoismen, en konsekvens av den opprinnelige synd. Adam og Eva ble forført gjennom Satans løgn og spiste av den hemmelighetsfulle frukten mot Guds befaling. Slik byttet de ut kjærlighetens logikk med mistroens og konfliktens logikk og erstattet logikken hvor en mottar i tillitsfull forventning til sin neste, med gjerrighet, grådighet og egoisme (3, 1-6). Til sist erfarte de som konsekvens en følelse av uro og usikkerhet. Hvordan kan et menneske frigjøre seg fra denne egoistiske tvang og åpne seg for kjærligheten?

Rettferdighet og "sedaqah"

I hjertet av Israels visdom finner vi en dyp forbindelse mellom troen på Gud som "løfter de fattige fra asken" (Salme 113,7) og rettferdighet mot ens neste. Ordet som på hebraisk beskriver rettferdighetens dyd, sedaqah, uttrykker dette forholdet godt. På den ene siden betyr sedaqah fullkomment samsvar med Guds vilje for Israel, og på den andre siden redelighet overfor ens neste (jf. 2 Mos 20,12-17), særlig den fattige, den fremmede, den foreldreløse og enken (jf. 5 Mos 10, 18-18).

Men de to betydningene er forbundet med hverandre, fordi israelittene ikke differensierer mellom hjelp til de fattige og tilbakebetaling av gjelden de står i ovenfor Gud, som forbarmet seg over sitt folk. Overleveringen av lovtavlene til Moses på Sinaifjellet skjer ikke ved en tilfeldighet etter ferden gjennom Rødehavet. Å lytte til loven forutsetter også troen på Gud, som først hørte hvordan hans folk klaget og steg ned "for å fri dem fra egypterne" (jf. 2 Mos 3,8). Gud er mottagelig for de fattiges rop og forventer til gjengjeld å bli hørt: Han forlanger rettferdighet for de fattige (jf. Sir 4,4-5, 8-9), den fremmede (jf. 2Mos 22,20) og slaven (jf. 5 Mos 15, 12-18).

For å oppnå rettferdighet, er det nødvendig å forlate selvtilstrekkelighetens illusjon, den dype tilstanden av innesluttethet som er selve kilden til urett. Med andre ord behøves det en dypere "exodus" enn den Gud bevirket gjennom Moses, en frigjøring av hjertet som ikke kan virkeliggjøres bare ved et ord fra loven. Finnes det da overhodet noe håp om rettferdighet for mennesket?

Kristus, Guds rettferdighet

Det kristne budskap svarer positivt på menneskets lengsel etter rettferdighet, som apostelen Paulus understreker i sitt brev til romerne: "Men nå har Guds rettferd åpenbart seg, uavhengig av loven [...] det er den Guds rettferd som vinnes gjennom troen på Jesus Kristus, og som uten forskjell blir alle som tror til del. For alle har syndet og er uten del i Guds herlighet. Men som en gave av Guds godhet er de nå gjort rettferdige, fordi Jesus Kristus har kjøpt dem fri. Det er han Gud har gjort til redskap for forsoningen, i hans blod er den beseglet, og vi mottar den gjennom troen." (1Mos 3, 21-25) [Gunnes, 1968].

Hva består så Kristi rettferdighet i? Den er fremfor alt rettferdighet av nåde, hvori mennesket ikke gjenreiser eller helbreder seg selv og andre. Det faktum at "forsoningen" er i Jesu "blod" betyr at det ikke er menneskets ofre som befrir det fra tyngden av dets skyld, men Guds kjærlighetshandling; han åpner seg til det ytterste, tar på seg "forbannelsen" som tilkommer mennesket og forvandler den til "velsignelsen" som har sitt utspring i Gud (Jf. Gal 3,13-14).

Men her melder en innvending seg umiddelbart: Hva slags rettferdighet er dette, hvor den rettferdige dør for den skyldige og den skyldige på sin side mottar velsignelsen som tilkommer den rettferdige? Skulle ikke dette nettopp bety at alle mottar det motsatte av sin "rett"? I virkeligheten åpenbarer guddommelig rettferdighet seg her, og den er grunnleggende forskjellig fra sitt menneskelige motstykke.

Gud har betalt for oss med sin sønn som kjøpesum, en virkelig uhørt høy pris. Med hensyn til korsets rettferdighet, kan det være at mennesket gjør opprør. Korset åpenbarer hvordan mennesket ikke er seg selv nok, men trenger en annen for virkelig å være seg selv. Å vende om til Kristus og å tro på evangeliet betyr til syvende og sist dette: å frigjøre seg fra illusjonen om selvtilstrekkelighet og innrømme sin egen nød - behovet for andre og behovet for Gud, hans tilgivelse og hans vennskap.

Slik forstår en at troen på ingen måte er noe naturlig, hyggelig eller selvinnlysende: Det behøves ydmykhet for å akseptere at jeg trenger en annen til å befri meg fra "mitt", for så å skjenke meg "sitt" i gave. Dette skjer særlig i botens og eukaristiens sakramenter. Takket være Kristi forløsende handling, blir en mye større rettferdighet oss til del: en rettferdighet som springer ut av kjærligheten (jf. Rom 13, 8-10). I denne rettferdigheten føler en seg stadig mer som mottaker enn giver, fordi en har mottatt mer enn en egentlig kan forvente.

Fast rotfestet i dette håpet, drives den kristne mot å skape et rettferdig samfunn hvor alle har det nødvendige for å kunne leve sine liv i samsvar med menneskeverdet; et samfunn hvor rettferdighet av kjærlighet bor.

Kjære brødre og søstre. Fastetiden når sitt høydepunkt i påskens triduum, hvor vi også i år feirer guddommelig rettferdighet som er fylt med kjærlighet, omsorg og frelse. Måtte denne botens tid bli for alle kristne en tid for sann omvendelse og inderlig fordypning i Kristi mysterium, han som er kommet for å fullende rettferdigheten. Med disse tankene gir jeg dere alle av hjertet min apostoliske velsignelse.

Fra Vatikanet, 30. oktober 2009

BENEDICTUS PP. XVI

(Oversatt fra engelsk/tysk av Katolsk informasjonstjeneste)

VIS - Vatican Information Service (17. februar 2010)