Sr. Mildri Hoch-Nielsen OP, 1922-2010, in memoriam
 |
| Sr. Mildri Hoch-Nielsen RIP |
| Se også: |
|---|
"Vær trofast inntil døden. Gud være med Dem og Hans engel ledsage Dem! Om det ber Deres P. Josef Heiss", 25.4.1940. Denne hilsenen fikk 17 år gamle Mildri Hoch-Nielsen da hun ble tatt opp i Den katolske kirke og dermed etterfulgte sine to eldre søstre som hadde konvertert tidligere. Men faktisk var det ikke for å konvertere at 14-åringen Mildri oppsøkte p. Vaneufville i St. Dominikus kloster. Hun hadde tvert imot til hensikt å overbevise ham om at Luther hadde rett, og hun stilte til første samtale med en lang liste med innvendinger mot katolisismen og også mot det faktum at Kirken hadde "tatt" hennes to søstre fra henne. Hun hadde mistet sin mor tre år tidligere, og nå følte hun at hennes to søstre - som var i mors sted for henne - også ble tatt fra henne. Resultatet av samtalene ble imidlertid at hun også ble katolikk, og 7 år senere - etter artium og Stabekk husmorskole og en lengre sykdomsperiode - hun led av poliomylitt - dro hun til Châtillon ved Paris for å inntre hos dominikanerinnene som hun hadde lært å kjenne på Katarinahjemmet.
Hun møtte motstand, man tok helst ikke imot unge kvinner med dårlig helse, og en periode måtte hun komme hjem til Norge. Det var matmangel i Frankrike, og forholdene var for krevende. Men hun fortsatte og fullførte sin læretid i Frankrike, i tillegg studerte hun teologi ved Studium Notre Dâme i Paris, et teologistudium for søstre på linje med brødrenes.
Kun få år etterat hun kom hjem, ble hun valgt til priorinne. Det var i 1964. Det skulle dermed bli sr. Mildri som sto for gjennomføringen av Det annet vatikankonsils reformer på Katarinahjemmet. Sammen med dominikanerbrødrene bidro hun også til etterutdanningskurs for søstre i den forbindelse. Som priorinne skulle hun lede arbeidet med utvidelsen av Katarinahjemmet, et arbeid som ble fullført i 1976. Hun var priorinne i tilsammen 16 år. Når hun ikke var priorinne, var hun gjerne underpriorinne, og i årene fra 1970 til 1992 var hun også novisemester. Hun var rådsmedlem til år 2000.
Hennes virksomhet begrenset seg ikke til hjemlige sysler, så mange de enn var. Hun har en stor skare av mennesker som hun har undervist og ledsaget frem til konversjon. Hun har minst like mange som hun har ledsaget som åndelig veileder. Og hun mistet aldri evnen til kontakt med unge mennesker, ikke minst, som oppsøkte henne like til det siste.
I alle disse årene var hun en drivende, bærende og samlende kraft. Selv den siste tiden hvor kreftene avtok, og hvor hun verken kunne "bære" eller "drive" som før, var hun fortsatt den samlende kraft, om mulig enda sterkere. Hun etterlater seg et stort tomrom og et dypt savn.
"Se hen til Ham og strål av glede, og du skal aldri bli til skamme." Dette verset fra salme 34 er av de ting de av oss som har vært hennes noviser husker. Hun som selv var den bærende kraft kunne være det fordi Kristus bar henne gjennom livet. For mer enn både driftig priorinne og lyttende medmenneske var hun et dypt kontemplativt menneske.
P. Heiss ble bønnhørt. Sr. Mildri forble trofast inntil døden, slik at vi nå med evangeliets ord kan si "Gode og trofaste tjener, gå inn til din Herres glede!" (Sml. Matt 25,14ff)
KI - Katolsk Informasjonstjeneste (Oslo) (22. februar 2010)