Pakistanske kristne: annenklasses borgere?

Følgende tekst er en transkripsjon av et TV-intervju med biskop Joseph Coutts av Faisalabad, Pakistan. Her snakker biskopen om kristnes situasjon i landet og sitt eget prestekall. Coutts er også direktør for Caritas Pakistan.

Intervjuet er gitt til programmet "Where God Weeps" i samarbeid med "Aid to the Church in Need", en katolsk hjelpeorganisasjon for undertrykte kristne, som er direkte underlagt Den hellige stol.

Pakistanske kristne: annenklasses borgere?

Pakistans offisielle navn er Den islamske republikken av Pakistan. Det er derfor innlysende at befolkningen i Pakistan i all hovedsak er muslimsk, rundt 95%. Kristne er altså en minoritet i et hovedsakelig muslimsk land. Hvordan er det å være en liten kristen Kirke?

- Ja, det er en stor utfordring for oss å leve i et islamsk miljø hvor vi som kristne teller rundt 2%, og som katolikker rundt 1% fra eller til. Faktisk har det i de senere år blitt mer vanskelig grunnet fremveksten av islamsk fundamentalisme i Pakistan og andre steder i verden, og vi føler vel at forholdene i de siste årene har blitt mer intolerante enn de var før.

Hvor kommer disse truslene fra? Hvem truer dere?

- OK, la oss ikke bruke ordet trussel. Som jeg sa er den virkelige trusselen - for å uttrykke det slik - i den nordvestlige provinsen. Pakistan er et ganske stort land. Hvis du sammenligner det med USA er det, hvis ikke jeg tar feil, med størrelse på Texas og Oklahoma med litt større flate og større befolkning. Vanskelighetene vi står ovenfor er for eksempel at det finnes disse islamske grupperingene som ønsker at Pakistan forvandles til en rent islamsk stat. Hvis Pakistan blir en ren islamsk stat med alle de islamske lovene som vi ikke har pr. i dag - vi har bare enkelte islamske lover - da vil det bety at vi som ikke-muslimer blir tilnærmet andregradsborgere. Islam har en egen term for det, "dhimmi" kaller de det. Da vil vi ikke være det samme som nå. Vi ville ikke ha den likheten som grunnloven nevner. Vi ville hatt frihet, men en begrenset frihet. Det er dette jeg mener når jeg snakker om trusler. Vi har i dag lover som allerede er blitt godkjent, for eksempel den vi kaller blasfemiloven - som vi pleier å referere til som § 295-C i henhold til loven i landet.

Hva er blasfemiloven?

- Det er en meget farlig lov, fordi den sier at enhver som snakker mot eller fornærmer navnet til den hellige profeten Muhammed - profeten i Islam - enten muntlig eller skriftlig, direkte eller indirekte, så er det dødsstraff. Det er altså ikke nevnt i den uttalte loven om du gjør det uintendert eller intendert - den sier kun at straffen er døden. Dette er meget farlig.

Hva betyr dette for katolikker?

- Altså, for å være redelig: denne loven er ikke bare farlig for katolikker, kristne eller ikke-muslimer, men faktisk også for muslimer. Det finnes også en annen lov. La meg forklare ytterligere. Man har § 295-C og også § 295-B, som sier: hvis du skjender den hellige Koranen - muslimenes hellige bok - så er det også straffbart. Dette betyr at hvis du ved et uhell mister den hellige Koranen på bakken, så kan du bli straffet. La meg komme med et konkret eksempel: I min by Faisalabad hadde vi for to år siden en fattig kristen kvinne som rengjorde i huset til en rik muslimsk familie. Mange gamle papirer, bokser og flasker ble kastet ut av huset. Denne fattige kvinnen hadde sin far med seg, og da de sorterte ut det som kunne resirkuleres - noe vi ofte gjør i dette fattige landet - så skulle boksene, flaskene og noe av papiret brennes.

De tok så med seg dette til det fattige område hvor de bodde for å brenne papirene, da en passerende muslim sa: "det er en side av den hellige Koranen der. Dere skal brenne den hellige Koranen!" og med dette tiltrakk seg stor oppmerksomhet mens folk samlet seg. Det ble veldig følelsesladd - forståelig nok - siden en muslim hører at sin hellige bok blir skjendet. Det utviklet seg til en meget stor ting: den gamle mannen og en annen kristen ble umiddelbart tatt med til politistasjonen, og en sak ble opprettet basert på § 295-B: skjending av den hellige bok.

Etter to år befinner de seg fremdeles i fengsel mens de kjemper for sin sak. Retten har dømt dem til fem års fengsel. Vi kjører nå en appell til høyesterett, noe vi er berettiget til å gjøre. Vår Kommisjon for Rettferdighet og Fred har tatt opp saken. Ulike NGO's har også støttet oss. Mange moderate og redelige muslimer har også støttet oss, men dette er altså det trykket vi lever under. Plutselig står man i en situasjon man ikke kunne forutse basert på noe du ikke hadde intensjon om å gjøre - og som du samtidig må betale en dyrebar pris for. Alle kristne i dette området rammes av dette.

På hvilken måte rammes de?

- Det eksisterer mye frykt. Kanskje muslimene angriper oss? Mange flyktet faktisk til biskopens residens, og vi lot dem derfor overnatte i menighetssalen noen dager mens vi ventet på at den følelsesladde stemningen skulle avta. Selv en muslim som kommer i samme situasjon risikerer slike alvorlige følger. Dette er et av flere eksempler.

Men det er jo noe positivt, hvis det er som du sier at dette ikke kun er rettet mot katolikker eller kristne, men også mot den muslimske befolkningen?

Statistisk sett er det flere fengslet for paragraf § 295-C enn det finnes kristne, men det som er farlig med loven er at det er veldig lett å anklage noen for å ha kommet med muntlige eller skriftlige negative uttalelser om profeten Muhammed. Da tar følelsene overhånd, det er nettopp dette som er farlig. Ingen stopper opp og spør: Unnskyld, men stemmer det at du gjorde eller sa dette? Før du får mulighet til å forsvare deg så blir alt så emosjonelt. Det har også forekommet flere drap. Av disse som har blitt myrdet for blasfemi har ingen gjennomgått en statlig rettssak. Vi har faktisk enkeltsaker som har blitt avvist av retten. Samtidig ser vi saker hvor kristne - til og med muslimer - bankes opp av en mobb, stikkes med kniv og myrdes.

Hvis vi nå skifter tema: det finnes en felles devosjon til Den hellige jomfru Maria blant kristne og muslimer. Hvordan utspiller dette seg i ditt bispedømme?

- Ja, ikke bare i mitt bispedømme men overalt, siden Jomfru Maria nevnes i Koranen - muslimenes hellige bok. Muslimene ser på henne som profeten Jesus' mor - en hellig og ren person - men de gir ikke Maria den samme ære og devosjon som oss katolikker.

Hva med din egen devosjon til Maria? Hvor lærte du den? Var foreldrene dine en kilde til din devosjon?

- Ja. Jeg er født og oppvokst i en praktiserende katolsk familie. I storbyen Lahore hvor jeg vokste opp lå huset vårt rett ovenfor kirken. Hjemme så fikk alltid vår mor oss til å be rosenkransen sammen, i tillegg til at jeg tilhørte de unge Marialegionærene. Jeg vokste altså opp i en atmosfære som hadde en sterk tilknytning til Den Hellige Maria.

Var dette en faktor som påvirket ditt prestekall?

- Ser jeg tilbake så vet jeg ikke om jeg kan peke på enkeltfaktorer rundt mitt kall. Jeg vil heller se helhetlig på det. Vi hadde belgiske kapusinere som jobbet her i landet. Det er fremdeles noen av dem igjen i Pakistan, og jeg var veldig imponert over deres dedikasjon og hvordan de arbeidet. Jeg gikk også på en katolsk skole hvor irske "De la Salle-brødre" underviste. Vi hadde årlige retretter, og som jeg tidligere sa var jeg også med i Marialegionærene. Min mor var også sterkt involvert i menighetsarbeid, slik at summen av alt dette - settingen og miljøet jeg vokste opp i - la grunnlaget for mitt prestekall.

Er du enebarn?

- Nei, det er jeg ikke, og faktisk så var min bror ikke spesielt glad når jeg tredde inn i presteseminaret.

Hvorfor ikke?

- Til å begynne med så reagerte han slik: hva? skal du bli prest, du kan ikke være seriøs? Men nå setter alle sammen stor pris på det. Du vet, i skolealderen har man mange idealer, og jeg hadde veldig lyst til å bli pilot eller flyingeniør. Jeg liker nemlig tekniske ting og ingeniørarbeid, og ble påvirket av alle disse ulike filmene. Men det var spesielt en film - "Life of St. Francis of Assisi". På den tiden var det en Hollywood-skuespiller som het Bradford Dillman som vanligvis spilte actionhelt-roller. Når jeg så ham i rollen som Frans av Assisi så tror jeg at det også hadde en form for påvirkning ved at det finnes andre heltetyper som ikke kun ønsket å bli jagerpilot og slike ting, men en annen type kall til heroisme, og jeg hadde alltid dette ønske om å hjelpe andre. Jeg takker Gud for at jeg vokste opp i en familie som hadde det vi trengte, vi manglet aldri noe. Jeg fikk også en god utdannelse. Siden vi hadde alt vi trengte kunne jeg også få hjelpe andre.

Aid to the Church in Need; Andreas Dingstad (15. juni 2010)