Pave Benedikt XVIs budskap til fastetiden 2011

- Fastetiden er en gunstig tid til å innse våre svakheter, og gjennom en oppriktig gjennomgang av vårt liv motta den fornyende nåde i botens sakrament. Deretter kan vi vandre resolutt mot Kristus, skriver pave Benedikt XVI i sitt fastebudskap. Nedenfor følger den fulle teksten, oversatt av Gunnar Wicklund-Hansen.

"Dere ble begravd med ham i dåpen, der dere også ble reist opp med ham"(jfr. Kol 2,12)

Kjære brødre og søstre,

Fastetiden, som fører oss til feiringen av Den hellige påske, er for Kirken en høyst verdifull og viktig liturgisk tid. I henhold til dette er jeg glad for å gi et spesielt bidrag til at den måtte bli gjennomført med sann innlevelse. Mens det venter på det endelige møte med sin Brudgom i den evige påske, er Kirkens fellesskap flittig i bønn og gir nestekjærlige gaver, og intensiverer sin ferd med å rense ånden, slik at det fra forløsningens mysterium kan motta ytterligere nytt liv i Kristus, Herren (jer 1. fasteprefasjon).

1. Dette nye livet ble allerede gitt oss på vår dåpsdag, da vi "fikk del i Kristi død og oppstandelse. Da begynte for oss "hans disiplers glade og triumferende eventyr" (homilie på Herrens dåpsdag, 10. januar 2010). I sine brev insisterer Paulus stadig på det spesielle fellesskap med Guds sønn som denne vaskingen frembringer. Det faktum at dåpen i de fleste tilfeller blir mottatt i spedbarnsalder, peker på hvordan den er en gave fra Gud. Ingen fortjener det evige liv gjennom sine egne anstrengelser. Guds barmhjertighet, som utsletter synd og på samme tid tillater oss å erfare "Kristi Jesu sinnelag" (Fil 2,5), blir fritt gitt til menn og kvinner. Hedningenes apostel uttrykker i sitt brev til filipperne meningen med denne forvandlingen som finner sted gjennom deltagelse i Kristi død og oppstandelse. Han peker på målet med den: at "Det jeg vil, er å kjenne ham, erfare kraften i hans oppstandelse, dele hans lidelser og likedannes med ham i hans død, i det håp at også jeg skal nå frem til oppstandelsen fra de døde" (Fil 3,10-11). Dåpen er ikke en ritus fra fortiden, men møtet med Kristus som informerer hele den døptes liv, gir guddommelig liv og kaller til oppriktig forvandling: påbegynt og støttet av nåde. Den tillater den døpte å oppnå Kristi voksne skikkelse.

En spesiell forbindelse knytter dåpen til fastetiden som den gunstige tid til å erfare den frelsende nåde. Fedrene i Det annet vatikankonsil oppfordret alle Kirkens pastorer til å gjøre mer bruk av "de dåpstrekk som hører til fastetidens liturgi" (Den hellige liturgis konstitusjon Sacrosanctum concilium, n.109). I virkeligheten har Kirken alltid assosiert påskevigilien med feiringen av dåpen: Dette sakramentet realiserer det store mysterium der mennesket dør fra synden, blir gjort til deltager i livet til den oppstandne Kristus, og mottar den samme Guds ånd som reiste Jesus opp fra de døde (jfr. Rom 8,11). Denne frie gaven må alltid bli gjenoppfrisket i hver og én av oss, og fastetiden gir oss en vei som den i katekumenatet, som for de kristne i den tidlige Kirken, og som for katekumenene i dag, er en uerstattelig skole for tro og kristent liv. De lever i sannhet sin dåp som en handling som former hele deres eksistens.

2. For å kunne foreta vår reise mot påsken mer alvorlig, og forberede oss på å feire Herrens oppstandelse - den gladeste og mest høytidelige fest i hele det liturgiske år - hva kunne være riktigere enn å la oss selv bli ledet av Guds ord? Av denne grunn leder Kirken oss i søndagenes evangelietekster i fastetiden til et særlig intenst møte med Herren. Den kaller oss til igjen å følge skrittene i den kristne innføring: for katekumener i forberedelsen til å motta gjenfødelsens sakrament: for de døpte, i lyset av de nye og avgjørende skritt som skal bli tatt i Kristi etterfølgelse, å gi seg selv ytterligere til ham.

Den første søndag i fastetidens reise åpenbarer vår stilling som mennesker her på jorden. Den seierrike kamp mot fristelse, startpunktet for Jesu misjon, er en invitasjon til å være oss bevisste vår egen skrøpelighet, for å motta den nåde som frir oss fra synd og inngyter ny styrke i Kristus - veien, sannheten og livet (jfr. Ordo Initiationis Christianae Adultorum, n. 25). Dette er en kraftig påminnelse om at kristen tro innebærer å følge Jesu eksempel, og i forening med ham en kamp "mot de herskende krefter som er mørkets herrer i denne verden" (jfr. Ef 6,12). Her er djevelen i arbeid og blir aldri trett - selv i dag - av å friste enhver som ønsker å nærme seg Herren: Kristus viser seg seirende i å åpne også våre hjerter til håp, og lede oss til å overvinne det ondes fristelser.

Evangeliet om Herrens forklarelse setter Kristi herlighet foran våre øyne. Dette forutsier oppstandelsen, og forkynner menneskets guddommeliggjørelse. Det kristne fellesskapet blir klar over at Jesus leder det, slik apostlene Peter, Jakob og Johannes ble ledet "opp på et høyt fjell" (Matt 17,1), for igjen å motta i Kristus, som sønner og døtre i Sønnen, Guds nåde som gave: "Dette er min egen sønn, som jeg har kjær, han som har all min yndest. Lytt til ham!" (Matt 17,5). Dette er invitasjonen til å ta avstand fra det støyende hverdagslivet, for å gå inn i Guds nærvær. Hver dag ønsker han å gi oss et ord som trenger ned i dybdene i vår ånd, der vi skjelner det gode fra det onde (jfr. Hebr. 4,12). Dette styrker på ny vår vilje til å følge Herren.

Spørsmålet som Jesus stiller til den samaritanske kvinne: "Gi meg litt å drikke" (Joh. 4,7), blir presentert for oss i liturgien på den tredje søndag: Det uttrykker Guds pasjon for hver mann og kvinne, og ønsker å vekke i våre hjerter en lengsel etter gaven "det vann som skal velle frem som en evig livgivende kilde" (Joh. 4,14). Dette er Den hellige ånds kilde, som forvandler kristne til "sanne tilbedere", i stand til å be til faderen "i ånd og sannhet" (Joh. 4,23). Bare dette vannet kan slukke vår tørst etter godhet, sannhet og skjønnhet! Bare dette vannet, gitt oss gjennom sønnen, kan vanne ørkenene i vår rastløse og utilfredsstilte sjel, inntil den "finner hvile i Gud", som i St. Augustins berømte ord.

Søndagen med mannen som ble født blind, presenterer Kristus som verdens lys. Evangeliet konfronterer hver og én av oss med spørsmålet: "Tror du på Menneskesønnen?[...] Jeg tror, Herre" (Joh. 9, 35.38). Mannen som ble født blind roper det glad ut, og gir stemme til alle troende. Helbredelsesunderet er et tegn på at Kristus ikke bare ønsker å gi oss synet, men også åpner opp vårt indre syn, slik at vår tro alltid kan bli dypere, og vi kan gjenkjenne ham som vår eneste frelser. Han opplyser alt som er mørkt i livet, og leder menn og kvinner til å leve som "lysets barn".

På den femte søndag, når Lasarus' oppstandelse blir proklamert, står vi overfor det ytterste mysterium i vår eksistens: "Jeg er oppstandelsen og livet ... Tror du dette?" (Joh. 11,25-26). For det kristne fellesskap er dette øyeblikket for oppriktig å plassere - sammen med Marta - alle våre håp i Jesus fra Nasaret: "Ja, Herre; jeg er fullt forvisset om at du er Messias, Guds Sønn, han som skulle komme til verden" (Joh. 11,27). Kommunion med Kristus i dette liv forbereder oss til å overvinne dødens barriere, slik at vi kan leve evig med ham. Tro på de dødes oppstandelse og håp om det evige liv åpner våre øyne for den ytterste mening med vår eksistens. Gud skapte menn og kvinner for oppstandelse og liv, og denne sannheten gir en autentisk og definitiv mening til menneskenes historie, til menn og kvinners personlige og sosiale liv, til kultur, politikk og økonomi. Uten troens lys forblir hele universet lukket innenfor en grav, uten noen fremtid, uten noe håp.

Reisen gjennom fastetiden finner sin oppfyllelse i påskens Triduum, og særlig i den store vigilien i Den hellige natt. Da fornyer vi våre dåpsløfter og bekrefter at Kristus er vårt livs Herre, det liv som Gud skjenket oss da vi ble gjenfødt av "vann og hellig ånd". Og vi bekrefter igjen vårt faste engasjement med å besvare nådens handling, for å kunne være hans disipler.

3. Gjennom å senke oss ned i Kristi død og oppstandelse gjennom dåpens sakrament, beveges vi hver dag til å befri våre hjerter fra byrden av materielle ting, fra et egosentrisk forhold til "verden" som gjør oss fattige, og forhindrer oss i å være tilgjengelige og åpne for Gud og vår neste. I Kristus åpenbarer Gud seg som kjærlighet (jfr. 1 Joh. 4,7-10). Kristi kors, "korsets ord", manifesterer Guds frelsende kraft (jfr. 1 Kor 1,18) som er gitt for å reise menn og kvinner opp på ny, og bringe dem frelse: Det er kjærlighet i dens mest ekstreme form (jfr. encyklikaen Deus caritas est, n. 12). Gjennom den tradisjonelle praksis med faste, almisser og bønn, som er et uttrykk for vår forpliktelse til omvendelse, lærer fasten oss hvordan vi skal leve Kristi kjærlighet på en stadig mer radikal måte. Faste, som kan ha ulike motiver, får en dypt religiøs betydning for den kristne: Ved å gjøre vårt bord fattigere, lærer vi å seire over egoismen for å kunne leve i gavens og kjærlighetens logikk, gjennom å tåle former for berøvelse, og ikke bare av det som er overflødig. Vi lærer å se bort fra vårt "ego", å oppdage noen som står oss nær - og gjenkjenne Gud i ansiktet til så mange brødre og søstre. For kristne er fasten langt fra noe som virker deprimerende. Den åpner oss stadig mer for Gud og for andres behov, og tillater med dette at kjærlighet til Gud også blir kjærlighet til vår neste (jfr. Mark 12,31).

På vår reise står vi ofte overfor fristelsen til å samle og elske penger. Dette undergraver Guds hovedstilling i vårt liv. Grådighet etter eiendeler fører til vold, utbytting og død. Grunnet dette minner Kirken oss på, særlig i fastetiden, om å praktisere å gi almisser - som er kapasiteten til å dele. Avgudsdyrkelsen av ting får oss på den annen side ikke bare til å fjerne oss fra andre, men berøver mennesket, gjør det ulykkelig, bedrar det og narrer det uten å fylle løftene, siden den setter materielle goder foran Gud, livets eneste kilde. Hvordan kan vi fatte Guds faderlige godhet dersom vårt hjerte er fylt av egoisme og våre egne prosjekter - som narrer oss til å tro at vår fremtid er garantert? Fristelsen er å tenke, som den rike mann i lignelsen: "Du har store forråd for mange år..." Vi er alle klar over Herrens dom: "Du vettløse mann! I natt kreves ditt liv av deg" (Luk 12,19-20). Praksisen med å gi almisser er en påminnelse om Guds hovedstilling, og vender vår oppmerksomhet mot andre slik at vi kan gjenoppdage hvor god vår far er, og motta hans barmhjertighet.

Gjennom hele fastetiden tilbyr Kirken oss Guds ord i særlig rik grad. Ved å meditere over Ordet, og inkorporere det i oss for å leve det ut hver dag, lærer vi en kostelig og uerstattelig form for bønn. Gjennom å lytte oppmerksomt til Gud, som fortsetter å tale til våre hjerter, gir vi næring til troens reise som ble påbegynt på vår dåpsdag. Bønn gir oss også muligheten til å få en ny oppfatning av tiden. Uten evighetens og det transcendentes perspektiv leder tiden i virkeligheten våre skritt mot en horisont uten noen fremtid. Når vi ber, finner vi tid til Gud, til å forstå at hans ord "vil bli stående" (jfr. Mark 13,31), til å gå inn i en intim kommunion med han "som ingen skal ta fra dere" (Joh. 16,22), og med det åpner oss for håpet som ikke skuffer - det evige liv.

Sammenfattet er fastetidens reise, der vi inviteres til å tenke over korsets mysterium, ment å skulle reprodusere "hans døds mønster" (jfr. Fil 3,10) inne i oss, for å utvirke en dyp omvendelse i våre liv: at vi gjennom Den hellige ånds handling skal bli forvandlet, slik Paulus ble på veien til Damaskus: at vi kan orientere vår eksistens fast etter Guds vilje; at vi må bli frigjort fra vår egoisme og med dette overvinner instinktet til å dominere andre; at vi åpner oss for Kristi kjærlighet. Fastetiden er en gunstig tid til å erkjenne vår svakhet, og gjennom en oppriktig gjennomgang av vårt liv motta den fornyende nåde i botens sakrament. Deretter kan vi vandre resolutt mot Kristus.

Kjære brødre og søstre, gjennom det personlige møte med vår forløser, og gjennom faste, almisser og bønn, fører omvendelsens reise oss mot Påsken for å gjenoppdage vår dåp. La oss i denne fastetiden fornye den mottagelse av nåde som Gud skjenket oss i det øyeblikket, slik at den kan opplyse og lede alle våre handlinger. Hva sakramentet betyr og realiserer, er vi kalt til å erfare hver dag gjennom å følge Kristus på en stadig mer sjenerøs og autentisk måte. På denne vår reise, la oss betro oss til Jomfru Maria, som frembrakte Guds ord i tro og kjød, slik at vi - slik hun gjorde - kan gå inn i sønnens død og oppstandelse, og eie det evige liv.

Fra Vatikanet, 4. november 2010

BENEDICTUS PP. XVI