Ny bok av biskop Gran utgis posthumt

Kirkens troSt. Olav forlag har den store glede å kunne utgi boken KIRKENS TRO - historien om trosbekjennelsens tilblivelse av biskop John Willem Gran. Manus var tilnærmet komplett ved hans bortgang skjærtorsdag 2008, etter at han hadde brukt store deler av sin pensjonisttilværelse på dette studium av Kirkens seks første konsiler og utviklingen av den nikensk-konstantinopolitanske trosbekjennelse. Med faglig bistand fra patristikeren Karl Johan Skeidsvoll og forord av og anbefaling fra biskop Bernt Eidsvig foreligger boken 29. november 2011. Boken er en tilnærmet popularisering av et seriøst kirkehistorisk emne, og ikke myntet på eksperter.

"Det gleder meg stort at St. Olav forlag har maktet å publisere post mortem min forgjenger og venn biskop Grans bok om de seks første økumeniske konsiler. Gjennom denne hedrer vi hans minne. I sine siste år talte han med meg flere ganger om dette prosjektet, som lå hans hjerte nært"  (fra biskop Eidsvigs forord).

Kr 298.-  KJØPBLA I BOKEN!

Biskop Gran skriver selv i sin innledning:

I kjølvannet av min deltakelse som nybakt biskop i Det annet vati­kankonsil (1962-1965), var min interesse for de økumeniske kirke­møtenes histo­rikk vakt. I memoarbindet "Terskelen" skrev jeg om mine opp­level­ser under storparten av konsilet, men knapt inn­gående nok. Derfor følte jeg behovet for å følge opp med boken "Det Annet Vatikankonsil, Oppbrudd og Fornyelse".

Som pensjonist innledet jeg et studium av de første syv kon­silene, de eneste som er godkjente som økumeniske av både Den katolske kirke og De ortodokse kirker samt av trossam­funn­ene oppstått i kjølvan­net av refor­masjonen. Min beskjefti­gel­se førte med seg et ønske om å skrive noe for norske lesere om disse fascinerende evenementer. En viktig grunn til å føre deler av den old­kirkelige konsilhisto­rikk i pennen, var at det så langt ikke foreligger noen hjemlig popu­lærviten­skapelig lit­teratur om dette urkompleks av kon­siler. Trolig er årsaken at våre meget språk­kyndige fagfolk med letthet har kunnet gripe til utmerkede verker, særlig på engelsk, fransk, tysk eller itali­ensk.

Jeg fant det noe skuffende at bare de seks første kirkemø­tene eide en felles rød tråd: trosbekjennel­sene, med det ni­kensk-kon­stantinopo­litanske credo som utviklingens alfa og omega. Jeg bes­temte meg uansett for å la dette være lede­stjer­nen, selv om jeg måtte se bort fra konsil nummer syv (Nikea II, 787), som vesentlig beskjeftiget seg med bil­ledstriden (ikono­klasmen) og dens famøse des­truksjon av kristne kunst­verker.

Først og fremst dreier min tekst seg om hvorledes det lyktes, gjennom mange og tildels innfløkte teolo­giske, etnisk betin­gete prosesser og fektninger, å finne frem til dog­matisk enig­het, bindende resolusjoner som er forblitt fundamentalt trosgods for stor­parten av kristenheten. Imidlertid var det første kristne årtusen uansett i den grad hendelsesrikt og
kul­turtransformerende at det syntes fristende å forsøke å få interesserte lesere med på utvik­lingen særlig av de økume­niske kon­silenes vider­verdige historikk før det formelle bruddet mellom Kirkene i Østen og Vesten i 1054.

Boken er ment som en tilnær­met popu­la­rise­ring av et seri­øst kirkehistorisk emne, men altså ikke myntet på eksper­ter. Som ikke-fagmann har jeg benyt­tet meg av et utvalg littera­tur av internasjonalt anerkjente eksperter, samt et utvalg spesial­verker jeg selv ikke har konsul­tert, men som turde være nyttige for en leser som ønsker å gå mer i bredden eller dybden. De ulike spesialstudier blir referert til i en slutt­note i forbindelse med den litteratur jeg har brukt.

Hva angår over­set­telsene av sitater til norsk, legger jeg normalt noe større vekt på klarhet enn på verbal akkura­tesse. Enkel­te steder, der det syntes tilrådelig, har jeg i en slutt­note tillike tatt med origi­nalen – selv om også den ofte nok er over­satt.

Det vil med dette være klart at boken hen­vender seg til kirke­historisk interesserte legfolk, men også til unge teo­loger som, under dagens stu­die­press, knapt har kunnet ofre til­strek­kelig med tid og energi på en så rik og krevende materie.

Ikke minst håper jeg med disse kapitlene å gjøre Østkirken mer forstått og oppskattet her hjemme. Det er mye sant i Kiplings ord: "East is East and West is West, and never the twain shall meet." Dette holder dessverre langt på vei stikk også på det økumeniske område, selv om vi ikke, som han, tenker på det fjerne Østen. Men allerede et opp­hold i Hellas konfron­terer oss med en fremmedartet men­tali­tet – den krist­ne ikke unntatt – som det er økumenisk viktig for oss å vinne dypere inn­sikt i og intimere åndsfelleskap med. For det kon­siliære ”in­stinkt”, som har Den Hellige Ånd som inspirasjon og pådri­ver, undergikk en skjellsettende teolo­gisk utvikling i det nære Østen gjennom mer enn et halvt år­tusen; og det burde vi lære mer om – og av.

Hva den nikensk-konstantinopolitanske trosbekjennelsen angår, burde det ikke forbause oss at det skulle ta mange år­hundrer før en avkla­ring kunne nedfelles i omforenede ord og vendinger dek­kende for inn­sikter i en mate­rie der sågar det skar­peste intellekt har å tre varsomt. For i over­natur­lige tros­sammen­henger må selv de lærdeste nøye seg med å konsta­tere at sånn og sånn er det eller henger tingene sam­men, uten å forvente å finne svaret på mysteriet: hvor­ledes?

John Willem Gran

KJØP I/VIA ST. OLAV BOKHANDEL ELLER DIN LOKALE BOKHANDEL FRA 29. NOVEMBER!