Patriarkatet Venezia er det minste av de italienske bispedømmene som tradisjonelt ledes av en kardinal (de andre er Milano, Torino, Napoli, Bologna, Palermo, Firenze og Genova). Venezia har bare 376 000 innbyggere og rundt 400 prester, og det er mer enn tretti italienske bispedømmer som er større, blant dem ikke mindre enn fire av Venezias ni suffraganbispedømmer (Padova, Verona, Treviso og Vicenza). Til sammenligning har erkebispedømmet Milano, som er det største i verden når det gjelder antall sogn (mer enn 1100) og antall sekularprester (mer enn 2000).
Men dette betyr ikke at Venezia er det minst betydningsfulle av kardinalbispesetene. Dette kommer delvis av at erkebiskopen av Venezia fortsatt har rang av patriark, som den eneste i den latinske Kirken ved siden av patriarkene av Lisboa og Jerusalem, selv om denne verdigheten med tiden har blitt en ren ærestittel. Venezias betydning vises også at av de siste syv italienske pavene var ikke mindre enn tre kardinalpatriarker av Venezia da de ble valgt: den hellige Pius X (1903-14), den hellige Johannes XXIII (1958-63) og Guds tjener Johannes Paul I (1978). Av de fire resterende var to erkebiskoper av Milano, nemlig Pius XI (1922-39) og Guds tjener Paul VI (1963-78).
Det ser ut til at nominasjonen av patriarken av Venezia ikke vil følge den vanlige prosedyren for bispeutnevnelser, hvor alle kardinalene og biskopene som er medlemmer av Bispekongregasjonen, deltar. Det ser ut som det i stedet er en mindre gruppe som vil diskutere utnevnelsen og gi paven sin anbefaling, slik der er vanlig ved italienske utnevnelser, i alle fall til potensielle kardinalseter, selv om utnevnelsen til Milano brøt dette mønsteret og ble behandlet av alle Bispekongregasjonens medlemmer.
Den mindre og eksklusive gruppen består av kardinalstatssekretær Tarcisio Bertone SDB (77), Sostituto, erkebiskop Giovanni Angelo Becciu (63), den kanadiske prefekten for Bispekongregasjonen, kardinal Marc Ouellet PSS (67), og kongregasjonens helt ferske sekretær, erkebiskop Lorenzo Baldisseri (2012- ).
Det hevdes at kardinal Bertones favoritt er Msgr Aldo Giordano (57), som siden 2008 har vært Den hellige stols representant i Strasbourg. Han kommer fra Cuneo i provinsen Piemonte og ble i 1995 utnevnt til generalsekretær for Rådet for europeiske bispekonferanser (CCEE). Han er medlem av Focolarebevegelsen og ble utnevnt da den tsjekkiske Focolarekardinalen Miloslav Vlk (79) var president for CCEE (1993-2001). Sostituto Becciu står også Focolarebevegelsen nær.
Kappløpet mot patriarkstolen i Venezia har også blitt beskrevet som en kamp mellom bevegelsene (movimenti), siden en av de andre fremste kandidatene er biskop Vincenzo Paglia (66), tidligere generalassistent for fellesskapet Sant’Egidio. Han ble i 1973 rektor for kirken Sant’Egidio i Trastevere i Roma og meget sentral i fellesskapet Sant’Egidio. Som generalassistent for Sant’Egidio var han blant annet involvert i økumenisk og interreligiøst arbeid og i forsoningsarbeid i Romania, Russland, Albania og særlig i Kosovo. Han er postulator i saligkåringsprosessen for erkebiskop Oscar Romero. Han ble i 2000 utnevnt til biskop av Terni-Narni-Amelia.
Den kirkelige bevegelsen grunnlagt av professor Andrea Riccardi har mobilisert til støtte for biskop Paglia. Riccardi har møtt alle biskopene i regionen Veneto en etter en for å anbefale sin disippel. Men det er kjent at fellesskapet Sant’Egidio på grunn av sin diplomatiske aktivisme ikke har hatt Statssekretariatets gunst siden den tiden da «utenriksministeren» var den nåværende kardinalen Jean-Louis Tauran (68).
Men Vatikanobservatørene mener at favorittkandidatene i øyeblikket er biskopen av La Spezia, Francesco Moraglia (58), og erkebiskopen av Udine, Andrea Bruno Mazzocato (63). Sistnevnte ble i 2000 utnevnt til biskop av Adria-Rovigo og i 2003 til biskop av Treviso, og den 20. august 2009 forfremmet pave Benedikt XVI ham til erkebiskop av Udine.
Moraglia har siden 2007 vært biskop av La Spezia. Han er høyt respektert av de to genovesiske kardinalene Angelo Bagnasco (69) og Mauro Piacenza (67), som konsekrerte ham til biskop. Bagnasco er president for den italienske bispekonferansen, så hans støtte veier tungt. Blant alle kandidatene som nevnes, er Moraglia med sikkerhet den som har den teologiske og liturgiske visjonen mest i harmoni med Joseph Ratzingers pontifikat.
En annen kandidat som nevnes, er den napolitanske teologen Bruno Forte (62), siden 2004 erkebiskop av Chieti-Vasto, bispeviet den 8. september 2004 av kardinal Joseph Ratzinger. Han har fått offentlig støtte fra en gammel venn, Massimo Cacciari, filosof og tidligere progressiv borgermester av Venezia. Forte regnes også som progressiv som teolog. Hans bror var en kort periode borgermester av Napoli for Democrazia cristiana.
Dessuten nevnes tre outsidere, biskopen av Trieste, erkebiskop Gianpaolo Crepaldi (62), biskopen av Piacenza, Gianni Ambrosio (68), og erkepresten av Peterskirken, kardinal Angelo Comastri (68). Hvis det temmelig usannsynlige skulle skje at kardinal Comastri ble sendt til Venezia, ville stillingen som erkeprest i Peterskirken bli ledig, og den kunne bli tatt opp av kardinal Tarcisio Bertone, som da ville kombinere de tre embetene statssekretær, camerlengo og erkeprest. Dette har skjedd tidligere, da med kardinal Eugenio Pacelli, som senere ble den ærverdige pave Pius XII (1939-58).
Kilder: chiesa.espresso.repubblica.it, vaticaninsider.lastampa.it KI – Katolsk Informasjonstjeneste (Oslo) (pe)