Biskop Eidsvigs preken ved pater Arnfinn Harams rekviemmesse

Ris kirke, 19.06.2012

Kjære p. Arnfinns mor, søsken og familie; kjære brødre og søstre av dominikanerordenen, kjære biskop Helga Byfuglien, kjære sørgende.

Det blir få mennesker forunt å dø som de lever. Pater Arnfinn Andreas Haram ble en av disse få. Efter å ha feiret Kristi Legemsfest med inderlighet og høytid, med en preken hvor han omtaler sitt eget livsregnskap som om det skulle avlegges samme dag, sykler han en bratt og ulendt rute gjennom Nordmarka. Han hadde til hensikt å spise sin aftensmat og røke sin pipe hos gode venner nord for Hønefoss et sted. Dette var ikke en plutselig utfoldelse av energi eller demonstrasjon av krefter utypiske for en mann på 63: Om det ikke var Nordmarka, så var det Sunnmøre fra innerst til ytterst, eller det høyeste punkt i et hvilket som helst landskap som skulle bestiges.

Mens andre atleter lukker seg selv og sitt ansikt der de viser hva musklene duger til, var det forutsigbart at p. Arnfinn glad ville synge en salme eller resitere et dikt, og ikke glemme et eneste av de elleve eller enogtyve vers. Det uforutsigbare var at han ikke nådde frem den dagen; det siste ord fra ham fortalte at han var blitt alvorlig syk der inne i skogen. Det kom dessverre for sent.

Jeg tillater meg å komme med et par personlige iakttakelser. Det er 39 og et halvt år siden jeg ble kjent med Arnfinn. Den norske høykirkelighet møttes på Gran på Hadeland, og jeg var forskrekket over hvor lite urban den var. Arnfinn var kledd i vadmel. Det kunne ikke herske tvil om at han kom fra Sunnmøre og ikke stemte Høyre. – Eidsvik, sa han da jeg presenterte meg, det er et lite sted i Haram kommune. Da jeg bad ham fortelle om de store stedene, sa han at de måtte oppleves. Det fikk vi til med ham som guide for et par år siden, og jeg har senere ikke forstått mine forfedre som flyttet til Ålesund og ikke lenger ut i fjorden.

Ti år senere var vi begge prester i Bergen. Han hadde fått ansvaret for en dårlig planlagt bydel med store sosiale problemer, og var en usedvanlig hengiven hyrde. Om det dreide seg om materiell eller åndelig nød, var det ingen som fånyttes henvendte seg til ham, det vil si så lenge han hadde noe igjen av lønnen. Selv om han ikke hadde avlagt noe fattigdomsløfte, så var han fullstendig uinteressert i ting eller det som kalles en sunn personlig økonomi. I den siste tiden nektet han å motta lønn i protest mot abortloven.

P. Arnfinn led under utviklingen i Den norske kirke, og jeg går ut fra at han ville ha konvertert lenge før hvis ikke kjærligheten til denne kirken hadde vært så sterk. Derfor, tror jeg, kunne han i disse årene gi et uforløst inntrykk. Han hadde ennu ikke den nødvendige indre frihet til å forlate Den norske kirke eller til å bli katolikk. Da han omsider tok dette skritt, var det først med sorg over den kirke han forlot, så – og stadig sterkere – med glede over endelig å være katolikk. Det er nu en gang befriende å kunne være det man er.

Biskop Ole Christian Kvarme, p. Arnfinns studiekamerat og venn, skriver i sitt minneord:

Da Arnfinn Haram i 1998 konverterte til den katolske kirke, opplevde vi det som et tap for vår kirke. Men dette tap ble til rikdom for hele den kristne kirke i vårt land. Som få andre har han vært en brobygger - mellom kirke, kultur og samfunnsliv, fra den katolske kirke til bedehusland og pinsevenner.

Her ser biskop Kvarme helt rett. Efter sin konversjon kunne p. Arnfinn formidle Kirkens budskap som noe han helt trodde på og helt stod inne for. Hans budskap var katolsk tvers igjennom; han var ikke redd for å provosere sine lesere og tilhørere – særlig de som er trygt plassert i den politiske korrekthet – men han fikk dem alltid til å tenke. Som få andre hadde han evnen til å få en kontrovers til å munne ut i en vennlig samtale.

Det er bare ni år siden p. Arnfinn ble presteviet. Han var da allerede en sentral person i vårt norske katolske miljø, og langt ut over dette. Mange søkte ham som sjelesørger og skriftefar; han hadde tallrike konvertitter. Dessuten var han en prest som forstod en prests begrensninger: han kunne ledsage sine konvertitter og pønitenter, svare på deres spørsmål, dele deres nød så lenge de forble selvstendige. En beundrende disippelskare var det siste han ønsket seg; han gav til gjengjeld gjerne sitt vennskap.

Flere ganger har jeg lest igjennom p. Arnfinns siste preken. Det er som om en profet taler til oss. Han ser seg selv stå for sin Skaper, men han vil hjelpe oss alle til å være forberedt på akkurat det. Bare en setning, og vi er kommet langt:

Då treng eg å stole på «det blodet som ropar sterkare enn Abels blod»: Kristi blod, som ropar om kjærleik, nåde og oppgjer. Som seier: Det er fullført, det er plass for alle.

Tar vi bare til oss disse ord og lever med det håp de gir oss, vil det en gang kunne sies om oss, som jeg er forvisset om Arnfinn: Du gode og tro tjener, gå inn til din Herres glede!