Biskop Eidsvigs preken ved åpningen av St. Paul gymnas
Mandag 20. august ble Norges første katolske gymnas, St. Paul, åpnet i Bergen. Dette ble markert med en offisiell åpningsmesse i St. Sunniva kapell med biskop Bernt Eidsvig.
Vi har ikke hatt en katolsk videregående skole i moderne tid. På den annen side er en del av katedralskolene grunnlagt av oss. Fra mitt hus i Oslo kan jeg så vidt se Oslo katedralskole i Ullevålsveien, grunnlagt av kardinal Nicholas Breakspeare, den senere pave Hadrian IV i 1153, som i samme år også grunnla katedralskolen i Bergen. Fra 1537 var det den lutherske kirke som overtok disse; senere ble de gymnasier med samme pensum og struktur som andre høyere skoler.
I Middelalderen hadde mange av våre klostre skoler, eller de tok imot enkeltelever som søkte boklig lærdom. Og da vi ved midten av 1800-tallet åpnet våre første menigheter, var det selvsagt at vi også grunnla små skoler, som stort sett ble drevet av ordenssøstre. I Bergen så vel som i Oslo og Arendal er disse i dag blant de eldste i byen, og kan vise til meget gode resultater blant elevene. Fra min erfaring i ni år ved St. Paul kunne jeg vel også tilføye at trivselen var god, og at lojaliteten blant elever, lærere og foreldre var høy.
Bare en gang i moderne tid ble det gjort et forsøk med en høyere skole; det skjedde i 1857 i Alta i Nordpolmisjonens regi. Her befant det seg en gruppe velutdannede prester som var sendt dit for å misjonere i arktiske strøk, og disse tilbød utdannelse i moderne og klassiske sprog, matematikk, naturvidenskapelige og merkantile fag. Dette var visst en god skole, så lenge den varte – neppe mer enn i 15 år.
Den katolske skoletradisjon er gammel. Da Kirken ble tillatt i Det romerske rike under keiser Konstantin, opprettet den skoler for å utdanne prester og legfolk som ønsket en bred dannelse. En dårlig utdannet og uvitende prest er som regel en dårlig prest, den gang som i dag. En legperson i samme situasjon kommer ikke langt i noen karriere. Delvis kunne Kirken overta de klassiske dannelsesidealer: Sannheten har sin egenverdi, og i kristen sammenheng vil det bety at all sannhet sier noe om Gud og det er ingen vei til Gud foruten i sannhets erkjennelse; all løgn vil inneholde et element av gudsfornektelse. De ganger i Kirkens historie hvor noen på dens vegne har prøvet å tvinge naturvidenskapelige fakta under kirkelig autoritet, har på sørgelig vis bekreftet denne innsikt.
Omsorgen for eleven og bevisstheten om at hver enkelt elev er unik, er en begrunnelse i seg selv for å drive skole. Muligheten for å følge hver elev i hans eller hennes utvikling er et stort privilegium. Alle har de evner som kan kalles frem og utvikles. Det er få som er like begavet i samtlige fag, men hos alle er det store muligheter for å inspirere dem til å komme videre i filologiske, naturvidenskapelige eller estetiske disipliner. En god lærer har evnen til å hjelpe dere til å se i hvilken retning dere kan utvikle dere; en slik lærer vil også gjenkjenne begavelse hos dere som dere selv muligens ikke er oppmerksom på. Det gjelder å hjelpe dere til å tenke stort, også om dere selv.
Spesielt for våre skoler er gudstjenestelivet; for dere som ikke kommer fra en katolsk skole, vil dette være noe nytt. Dette er ikke noe som lures på dere, men som dere selv har valgt. Ingen skal veie eller måle deres tro eller tvil, dersom dere ikke ber om hjelp. Vår respekt for deres verdighet er så stor at tro eller tvil forblir deres eget domene. De felles gudstjenester og den religionsundervisning dere deltar i, gir dere en tilgang til å forstå hvorfor denne skolen er blitt grunnlagt og hvorfor den ønsker å gi deg et skoletilbud, som du nå selv har valgt, og til å se om vårt religiøse grunnlag kan si deg noe. Det er selvsagt for oss å begynne med en messe. Med dette påtar vi oss å be for og sammen med skolens elever, personale og foreldre.
I dag ber jeg Gud velsigne dere alle. Måtte Den hellige ånd og apostelen Paulus' forbønn ledsage dere i de årene dere er våre elever og livet igjennom.