Biskop Eidsvigs preken under åpningen av Troens år

Preken holdt i St. Olav domkirke, torsdag 11. oktober, 2012.

Trenger vi virkelig et troens år? For hva er det vi gjør i vår kirke, hvis det ikke er å uttrykke vår tro?

Mediene befatter seg gjerne med troskrisen i vår tid, som de kaller den. Kirkens undergang har vært spådd mange ganger. I vår tid er det gjerne selvhøytidelige naturvidenskapsmenn og - kvinner som kan fortelle oss hvor dårlig det står til med oss. For hvordan kan mennesker i vår tid virkelig tro at Gud har skapt verden når deres teorier forklarer «alt»? Vil vi ikke heller glede oss over den frihet det gir oss ikke å stå til ansvar for noen for våre liv?

Vi feirer at det er femti år siden Det annet vatikankonsil ble åpnet. Mange og store spørsmål ble drøftet, og konsilsfedrene ønsket å gjøre det lettere for folk å leve som katolikker. Det ble et pastoralt konsil; det var biskopene fra hele jorden som satte an tonen og dagsorden, ikke romerske byråkrater – selv om de prøvde. Johannes XXIIIs personlighet var formidlende og forsonende, og lærd. En sjarme som hans har neppe en annen moderne kirkeleder hatt. Det ble det troende folks spørsmål som ble satt på agendaen. Og der skulle de bli. Derfor kom de hyppige bispesynodene, derfor fikk bispedømmene representative organer hvor alle grupper i Kirken kom til orde. Paul VI var nok en mer innadvendt personlighet, men han var fullstendig lojal mot Konsilets avgjørelser. Han brukte resten av sitt pontfikat til å ajourføre Kirken.

Mange hadde naturligvis ønsket at utviklingen skulle ha gått raskere og i en mer radikal retning. Gifte prester i den latinske ritus var en slik sak, likeledes ble det for første gang snakket åpnet om kvinnelige prester. For mange er det en stor skuffelse at dette ikke er skjedd; noen tusen prester har forlatt gjerningen, men dette er store og kompliserte spørsmål. Det kan by på problemer å innse at ideologi ikke er det samme som teologi, og at Kirkens enhet ikke kan settes på spill.

Ved inngangen til 1960-årene var det meste av Kirken ikke moden for økumeniske bestrebelser eller interreligiøs dialog. Her kom det store forandringer, og vi fikk lov til å snakke om det vi har felles, og hvordan vi går videre fremover. Det interessante er imidlertid at storartede organiserte arrangementer ofte feiler i få oss i rikitg retning, mens samarbeide på lokalt plan eller mellom kirkeledere uten en fastsatt agenda rydder bort misforståelser og fordommer. Ingen av oss kan vite om vi noen gang vil komme dithen at alle kirker blir forenet, det virker heller usannsynlig. Men, det er neppe noen som er i tvil om at vi vil komme til himmelen sammen.  Det setter et noen annet perspektiv på tingene.

Vi opererer i vår norske sammenheng med en vidtgående demokratisering på alle plan, også det kirkelige. Her kan vi ikke gjenta ofte nok at Kirken ikke er et demokrati, men et teokrati. Forventningen om at vi skal bli som f.eks. Den norske kirke blir uttalt fra tid til annen, og det skumles om at vi kan straffes økonomisk fordi vi f.eks. ikke har kvinnelige prester. Her må vi artikulere vår tradisjon sterkt og klart, og motstå politisk innblanding. Det skulle heller ikke være vanskelig å få gjennomslag for at Kirken styres av Gud og på Guds premisser; det er hele poenget ved å tro, vil jeg si. Vi søker hans vilje og forsøker å sette den igjennom hos oss selv – og det er et program for hele livet. Men, skulle vi begynne å spørre efter menneskers vilje, da har vi lagt troen av.  Å spørre efter menneskenes tro derimot, det gir liv til dem som formulerer sin tro og dem som hører på. Katolikker har på dette punkt ofte vært tilbakeholdne, men det har vi ingen grunn til. I dette troens år er dette noe vi skal arbeide med: Hvordan snakker jeg om min tro; hvordan lever jeg min tro.

La oss ikke være engstelige for å sette ord på troen, og livet. Tro i vårt sprog kan lede oss til å tenke i retning av erkjennelse. Troen lever imidlertid på Guds betingelser. Han lar oss erkjenne hvem han er, men det er ingen prestasjon fra vår side, snarere en gave fra ham. Ingen har vel uttrykt sammenhengen mellom tro og liv bedre enn apostelen Jakob når han skriver: Har troen ikke gjerninger, er den død i seg selv. Men en kan si: Du har tro og jeg har gjerninger. Vis meg din tro uten gjerninger, og jeg vil vise deg min tro av mine gjerninger. Hvis det er uoverensstemmelse mellom tro og liv, er det livet folk vil se på, eventuelt ta anstøt av. 

Det annet vatikankonsil fornyet Kirken ut fra Skriften og tradisjonen. De ordene vi bruker, kan forandre seg, men innholdet forblir det samme, med en presisering: Kirken vokser i erkjennelse fordi den lever med Gud. Han gir oss å se klarere og tydeligere. Den hellige ånd skal føre dere til hele sannheten. Dette er overskriften over Kirkens fortid, nutid og fremtid.

Mange mennesker som sier de ikke kan bekjenne en kristen tro, mener med det at de ikke kan gi sin tilslutning til alt Kirken gjør, ikke gjør eller hevdes å gjøre. Det kan dreie seg om negative erfaringer med prester, søstre eller kateketer i oppveksten, eller de faller fra pga. et feilet ekteskap. Det er ikke troen de har mistet, men tilliten og det på det mennneskelige plan.  Her har vi en stor og viktig oppgave: De dører som ble stengt igjen, må vi åpne. Det skal ofte ikke mer enn en samtale eller en invitasjon til for at døren åpnes; beredskapen til å gå inn kan ta tid. Mange sier at de ikke har sett sine klassekamerater eller venner fra katekesen i kirken på mange år. De som sier hvorfor de ikke lenger går, bør møtes med den største vennlighet, uansett hvilke grunner de angir for sitt fravær. Og jeg vet at mange av dem har en lengsel tilbake. Det er som frø som vil spire igjen, gitt rett klima og næring.

Troens år, det forlanges noe av oss. Vi skal leve vår tro tydelig og ydmykt. Vi kan fortelle hva den betyr for oss. Dette er evangeliseringens mysterium fra pinsedag i Jerusalem til vår tid.