Avslutning av økumenisk samarbeid
Med et visst vemod ble den 31. desember 2012 et langt og unikt økumenisk samarbeid på Selfors i Rana avsluttet, nemlig utleie av Vår Frelsers kirke til Den norske kirke.
Alt på 1950-tallet satset biskop Johannes Wember MSF i Tromsø på katolsk etablering på Helgeland. Spesielt utbyggingen av jernverket i Mo i Rana gjorde kirkeplanene relevante. Fra ca. 1960 drev sognepresten, pater Theodor Rusche MSF – som holdt til i Bodø –, et enormt innsamlingsarbeid i Tyskland for å skaffe penger til et stort menighetssenter. Planene ser flotte ut, men så langt har man aldri kommet. Fra 1967 leide Kirken et hus på Selfors og begynte med regelmessige messer. Om det ikke ble noe av det store menighetssenter, klarte man å få reist en kirke – Vår Frelsers kirke –, og den ble høytidelig vigslet 15. august 1971. I tillegg kom det opp en prestegård, alt i Skipper Nielsens gate.
Som pensjonist slo pater Rusche seg ned på Selfors, og det kom etter hvert faktisk to prestekall blant de få katolikker på stedet. Den ene var pater Morten Person OP (f. 1960) som hadde konverterte så fort han var fylt 15 år. Han døde dessverre plutselig under et opphold på hjemstedet i 2004. Den andre var den fem år eldre Arnstein Brodersen som rett nok var født i Misvær, men som vokste opp i Rana. Også han konverterte i 1975, men ble lege. Etter ti års legepraksis i Troms trådte han inn hos augistinerkorherrene i Klosterneuburg og er i dag kjent som dom Alois, sogneprest i Bergen. Da oppbyggingen av jernverket var ferdig, forsvant de aller fleste (men ikke alle!) katolikker fra området, og i 1976 døde plutselig pater Rusche. Kirken ble stående temmelig tom, kald og ubrukt, og ble en virkelig byrde, for ikke å si verkebyll for det katolske eierskap.
På stedet hadde det lenge innen Den norske kirke vært en kirkeforening som arbeidet for å få reist kirke der. Slik ble det ikke. Da prosjektet skulle virkeliggjøres, havnet kirken på Ytteren, flere kilometer unna, men et område med større fremtid for seg. Dette førte nok til stor skuffelse i det lille Selfors-samfunnet. Men tilfeldighetene (?) skulle føre til at pater Gerhard Goebel MSF, som i 1978 var apostolisk administrator dvs. fungerende biskop, kom i kontakt med kommuneledelsen og Den norske kirkes ledelse i Rana. Goebel hadde en kirke som han knapt trengte da. Og leie av Vår Frelsers kirke på Selfors kunne løse kirkeønsket hos de som i alle år hadde arbeidet for luthersk kirke på stedet. Slik gikk det til at Vår Frelsers kirke fra 1978 ble leid ut til Den norske kirke som kalte den Selfors kirke.
Den katolske kirke beholdt prestegården på stedet og innrettet et lite kapell der. Det var stort nok. Vår egen kirke ble kun brukt ved de viktigste anledninger.
Leieprisen den første tid var nok preget av katolsk behov for kun å bli kvitt driftskostnadene i tid da økonomien for øvrig var svær stram. Leien ble satt til kr 42.000,00 i året. Samtidig fikk Den norske kirke et mye brukt menighetssenter på stedet i tillegg til hovedkirken på Ytteren. Gudstjenester, dåp, bryllup og begravelser foregikk regelmessig på Selfors og kirkeklokkene lød ut over bydelen. Den norske kirke ansatte kirketjener og kirken ble driftet godt. I tillegg var det stor møteaktivitet i tilknytning til kirken. Spesielt må nevnes arbeid for misjonen, speidervirksomhet og i ikke minst det store barnearbeid kalt «lørdagklubben». Sogneprest Torgils Aurdal som bor på stedet, var den mest drivende kraft. Det ble også knyttet mange vennskapsbånd mellom de lutherske og katolske prester.
I 1987 ble det inngått nye leieavtale. Fra katolsk side hadde man denne gang regnet adskillig mer på hvilke verdier som faktisk er nedlagt i en slik kirkebygning, og årsleien ble satt mer realistisk til kr 210.000,00, noe kommunen hadde forståelse for. Vanlig vedlikehold skulle den ta seg av. I 1995 var husleien økt til kr 250.000,00. Aktiviteten fortsatte.
I 1995 kom det til nye forhandlinger. Da krevde kommunen at leien skulle reduseres med kr 110.000,00, noe som ble totalt avvist fra katolsk hold. Et nokså heftig forhandlingsmøte endte med at husleien ble nedsatt som krevd av kommunen, men mot at denne til gjengjeld i løpet av fem år skulle bygge en heis i kirken som man antok ville komme på en halv million kroner. Heisen ble dobbelt så dyr. I tillegg fikk katolikkene rett til større kostnadsfri bruk av egen kirke.
Ti år senere hadde Den norske kirke selv overtatt kommunens rolle som avtalepartner, og man forlangte at leien nå skulle settes ned til kr 120.000,00, samt at en gammel avtale om at større vedlikeholdskostnader skulle deles mellom utleier og leietager, skulle bort. Dette måtte være utleiers eneansvar. Det ble fra Den norske kirke også krevd innføyd i leieavtalen en viss kompensasjonsrett for heisen ved eventuelt salg av kirken. Fra katolsk side gikk man med på alt dette mot å få bruke kirken mer. I 2008 fikk Den katolske kirke en vedlikeholdskostnad på kr 600.000,00, og denne avslo Den norske kirke å være med på å bære, naturligvis under helt korrekt henvisning til ny leieavtale.
I 2009 og 2010 var det nye forhandlinger. Fra katolsk hold ble det krevd at husleien måtte opp. Det var umulig å drive utleie på denne måte. Fra Den norske kirke svarte man at økonomien i Rana kommune var meget anstrengt som følge av bl.a. «terrasaken», og store nedskjæringer i kirkebevilgningene var varlset i perioden 2009-2013. Nå viser det seg at «terrasaken» er gjort opp for lenge siden og de kommunale bevilgninger til Den norske kirke i Rana har beveget seg nokså jevnt oppover fra ca. kr 14.000.000,00 til ca. kr 15.000.000,00 i året. I tillegg ble det ved siste kommunevalg borgerlig flertall i Rana, og deretter vedtok man å øke bevilgningene til kirkelige formål ytterligere med mer enn en million «friske» kroner. Viktigere er det nok at Den norske kirke ikke har noe lovbestemt «plikt» til å drifte en kirke på Selfors. Derfor er den blitt en naturlig salderingspost i en økonomi som uansett tilførsel av nye midler helt sikkert alltid vil være anstrengt.
Enden på det hele er blitt at Den norske kirke har vedtatt å avslutte leieforholdet fra ved årsskiftet 2012/2013. I stedet ønsker man etter det å konsentrere all virksomhet i Ytteren kirke dit det er mulig å komme med bil eller annen transport. Vi får håpe det ligger kloke pastorale avveininger bak denne prioritering i bruk av midler.
For Den katolske kirke er «fordelen» – om man kan si det slik – at kirken nå igjen blir «helkatolsk». Den katolske menigheten har i de senere år dessuten vokst så mye på stedet at det nå godt kan forsvares å ha en kirke her. I 1995 var det antagelig ca. 30 registrerte katolikker i Rana kommune. I 2008 var det kommet opp i 92 personer, og i begynnelsen av 2012 var tallet kommet opp i 160. Foruten et par norske familier hadde man i 1995 mange filippinske kvinner på stedet. Nå er det også blitt mange polakker der, i tillegg til en rekke andre nasjonaliteter. Fra 2002 var det igjen fast prest på Helgeland, og i 2003 ble regionen utskilt som eget sogn med sogneprest i Mosjøen.
Leieforholdet har i mange år sørget for at en kirke som det da var forholdsvis lite behov for til katolsk bruk, ble godt tatt vare på. Det gir grunn til takknemlighet overfor leietagerne, Rana kommune og senere Rana kirkelige fellesråd.
Utfordrende blir det nok for Den Hellige Ånds menighet å skulle drifte en ekstra kirke fra 2013. At det katolske bispedømme går glipp av litt husleie, kan det sikkert bære over med. Mer vemodig er det at et langt godt økumenisk samarbeid nå avsluttes. Forhåpentligvis kan godt etablerte vennskapsbånd bevares. Vi får også håpe at Guds rikes sak ikke taper på at noe av det pastorale arbeid på Selfors blir lagt om.
Torbjørn Olsen