Kjære medbrødre i presteskapet, kjære ordensfolk, kjære troende,
Det er ikke uten vemod vi markerer at pave Benedikt XVI om en drøy time legger ned sin hyrdestav. Siden han gjorde denne avgjørelse kjent den 11. februar, har vi hatt god anledning til å tenke tilbake på hans pontifikat: på hans ledelse av Den katolske kirke siden den 19. april 2005, på hans forkynnelse og formaninger.
Da han ble valgt til pave dengang, var han en mann på 77, men ikke særlig merket av sin alder. Men i den siste tid ser vi at han er tynget av sine svære byrder og sitt høye ansvar. Og i overensstemmelse med den kanoniske retts bestemmelse – om ikke med de siste syv århundrers sedvane – har han innrømmet at byrden er blitt for tung. For Kirkens skyld vil han ikke bære den lenger; selv ikke paver skal forventes å gjøre det umulige.
Ved sin siste audiens igår gav pave Benedikt til kjenne hvordan han bad da han ble valgt:
Herre, hvorfor ber du meg om dette, og hva er det du ber meg om? Det er en stor byrde du legger på mine skuldre, men hvis du ber meg, vil jeg på ditt ord sette garn – i vissheten om at du vil veilede meg også i mine svakheter.
Jeg er overbevist om at han i denne avgjørelse er veiledet av Den Hellige Ånd – ja, viss på at Benedikt hverken ville ha moralsk eller indre frihet til å gå til et slikt skritt uten å vite seg veiledet i sin tiltagende skrøpelighet.
For oss som har fulgt pave Benedikt med vår bønn, som har lest hans encyklikaer og lyttet til hans prekener, forblir han noe av et mysterium. Hans verden er helt bønnens og teologiens. Det sies med krav på autoritet at han hverken har noe stort talent eller har særlig interesse for personalpolitikk eller verdslig strategisk tenkning – noe som nok kunne ha hjulpet ham i utøvelsen av hans gjerning. Den store mengde slike saker han måtte ta stilling til, ble en påkjenning og en prøvelse.
Allerede i Benedikts tid i Troskongregasjonen falt det på ham å rydde opp i de mange forferdelige overgrepssaker Kirken ble konfrontert med, og som pave har han sørget for regelverk og prosedyre som så langt som mulig skal forhindre og forebygge fremtidige overgrep. Hvor det var nødvendig, grep han personlig inn og forlangte fortgang, og han vek ikke tilbake for å avsette biskoper som ikke svarte til forventningene.
Samtidig lette deler av media for å finne inkonsekvens eller forsømmelser i slike saker fra pave Benedikts side, med en forventning uttrykt med skadefryd om å finne dette fra den tid han var erkebiskop i München. Det er som kjent dårlig logikk og presseskikk å forutsette det man eventuelt skulle komme frem til, og som man nettopp ikke kom frem til.
Når formentlig seriøse aviser konstruerer omfattende konspirasjoner og bare kan sitere «kilder som står kilden nær» og andre aviser som gjør det samme, er det vanskelig å forutsette anstendighet og god vilje.
Jeg formoder at medias problem med pave Benedikt er enkelt og grunnleggende. Media tenker ideologisk og forestiller seg paven som en person med de samme fullmakter som en president og lovgivende forsamling i ett. Derfor spør man utålmodig om når Kirken skal tilpasse seg vår tid. Pave Benedikt tenker teologisk og med begrenset handlingsfrihet. Han kan ikke handle i utakt med tradisjon og konsensus, selv ikke om han mot formodning skulle ha et ønske om noe slikt. Benedikt har vært fullstendig klar på det viktigste av alle punkter: Kirken har bare frihet til å gjøre hva Gud vil, og den vil aldri få frihet til å tilpasse seg sin tid. Den skal forkynne i sin tid og være et korrektiv til den.
Media kan imidlertid ikke holdes ansvarlig for objektive kommentarer dersom de ikke får de opplysninger de trenger for det. Hemmelighetskremmeri har en viss kirkelig tradisjon, og det er ikke noe positivt å si om dette fenomen.
Alle kontroversielle spørsmål som vi konfronteres med – kvinnelige prester, prevensjon, abort etc. – kan bare besvares i lydighet til Gud. Et tegn på ortodoksi er imidlertid at alle spørsmål av teologisk art kan stilles – ja, det har sin ubetingede egenverdi at Kirken utfordres av kritiske spørsmål.
Det blir også fremstilt som om Benedikt er ansvarlig evt. medansvarlig for at Kirken er i krise i vår tid. En god del kommentatorer mener at den står foran en relativt snarlig oppløsning. Men har ikke Kirken alltid vært i krise, fra sin grunnleggelse av og frem til vår egen tid? – Og er det ikke noe positivt ved det? Kirkens undergang har vært spådd av mange av fortidens begavede iakttagere, som F.D.E. Schleiermacher i 1799 og Benjamin Disraeli i 1870, for ikke å snakke om ønsketenkende koryféer av kommunistisk og nasjonalsosialistisk merke i 1920- og 30-årene. Det er ikke merkelig at noen påtar seg rollen som ulykkesprofet også i vår tid.
Pave Benedikts enkle verdighet, hans intellektuelle redelighet og dype fromhet har efterlatt dype inntrykk. Gang på gang ble det spådd at hans pastorale reiser ville ende som katastrofer; like ofte så vi en pave som vant respekt og bragte talløse mennesker til eftertanke. I erindring og historie fortjener han å stå som den trygge hyrde som loset sin hjord igjennom en kritisk tid.
Til oss som har bedt for ham og lyttet til ham, sier han: «Paven har virkelig brødre og søstre, sønner og døtre over hele verden, og han føler seg trygg i favnen av deres fellesskap; fordi han ikke lenger tilhører seg selv, tilhører han alle, og alle tilhører ham.» – I dette fellesskap forblir han. Idag ber vi med ham: Måtte Den Hellige Ånd lede Konklavet til å velge den best egnede efterfølger.