Nye helgener på pavelig ordre

For erkebiskop Romero løsner pave Frans på Troslærekongregasjonens tilbakeholdenhet. For Johannes XXIII og for jesuitten Peter Favre som han har en stor andakt for, går han på uten å vente på det miraklet som kreves i henhold til reglene. I salig- og helligkåringer opptrer paven som en absolutt monark.

Vatikanet 15.7.2013 (Sandro Magister) – Jorge Mario Bergoglio fortsetter å foretrekke å kalle seg  biskop av Roma og unngår så lenge han kan å føye til sin signatur den doble «P» som står for pave (Papa Pontifex). Og dette gjør han med en snarhet og effektivitet i kurial styring som gjør at den til hans umiddelbare forgjengere virker blek i sammenligning. Med en stil som på visse måter minner om den til den ærverdige pave Pius XII (1939-58), som var sin egen statssekretær ved å la denne stillingen være vakant og var den siste paven som ikke hadde en mer eller mindre besværlig personlig sekretær, noe som var tilfelle med hans etterfølgere inntil Frans.

Et felt hvor papa Bergoglio lar hele vekten av sine personlige avgjørelser bli følt, er når det gjelder salig- og helligkåringer, som i mange århundrer har vært i den regjerende pavens eksklusive makt.

Grønt lys for Romero

Som det har blitt avslørt etter en audiens som erkebiskop Vincenzo Paglia, sakens postulator, hadde med pave Frans, har Troslærekongregasjonen endelig gitt grønt lys til prosessen for en saligkåring av den salvadoranske erkebiskopen Oscar Arnulfo Romero, som ble brutalt myrdet mens han feiret Eukaristien.

Det var Troslærekongregasjonen (den tidligere Inkvisisjonen), ledet av daværende kardinal Joseph Ratzinger, som hadde blokkert saken, delvis på grunn av den innflytelsen over biskop Romero – og fremfor alt over hans umåtelige produksjon av prekener – som ble utøvd av den nåværende pavens medbror, jesuitten Jon Sobrino (f. 1938), en ledende spanskfødt salvadoransk eksponent for frigjøringsteologien som har fått sine skrifter gjennomgått sensur med en notifikasjon (anmerkning) fra Vatikan-kongregasjonen.

Det er imidlertid ikke klart om Troslærekongregasjonens avgjørelse om å gjenoppta saken, ble tatt allerede under den aller siste fasen av Papa Ratzingers pontifikat.

«Motu Proprio» for en høyt ansett jesuitt

En av pave Frans’ avgjørelser som med sikkerhet er personlig, er den som er avslørt i Avvenire av en venn av den nåværende paven, journalisten Stefania Falasca, om å gå videre med helligkåringen av den salige savoieren Peter Favre [Faber] (1506-1546), en av grunnleggerne av Jesu Selskap, som nå æres som salig. Årsaken til denne intensjonen er lett å identifisere i den åpenbare analogien mellom den måten som Favre gjennomførte sin misjon på under den fryktelige kriseperioden for Kirken som ble forårsaket av den protestantiske reformasjonen, og den måten som Papa Bergoglio i dag akter å oppfylle oppgaven til Peters etterfølger på.

Historikerne forteller at Favre faktisk satte vitnesbyrdet av sitt eget liv og hans insistering på en grundig indre reform av Kirken i kontrast til de teologiske kontroversene og til enhver illusjon om å være i stand til å påtvinge den autentiske tro med makt. Og gjennom å gjøre dette gjorde han seg fortjent til aktelse fra helgener som ikke desto mindre betraktes som garvede mestre fra den katolske motreformasjonen, som de hellige Frans av Sales (1567-1622) og Peter Canisius (1521-1597).

Etter all sannsynlighet vil helligkåringen av Favre finne sted uten det vanlige seremoniellet, men gjennom en enkel pavelig handling som vil tilsvare en kanonisering. Dette er en prosedyre som vanligvis følges for personer som har levd for mange århundrer siden og som paven i kraft av sin autoritet offisielt erklærer for hellig etter at det har eksistert en kult for vedkommende «i uminnelige tider», og dette kalles stadfestelse av kult (Confirmatio Cultus). Dette gjøres uten det miraklet som vanligvis tilskrives kandidatens forbønn ved ordinære helligkåringer. Denne prosedyren ble for eksempel brukt av pave Benedikt XVI (2005-13) for Hildegard av Bingen (1098-1179), av den salige pave Johannes XXIII (1958-63) for Gregor Barbarigo (1625-1697), av Pius XII for Margareta av Ungarn (ca 1242-1270) og av pave Pius XI (1922-39) for Albert den store (ca 1206?-1280).

Pave Johannes helgen uten mirakel

Men den mest sensasjonelle avgjørelsen som pave Frans har tatt på dette området, er uten tvil den å gå til helligkåring av pave Johannes XXIII uten at et nytt mirakel er skjedd etter hans saligkåring og tilskrevet hans forbønn. Papa Roncalli vil dermed faktisk balansere den andre helligkåringen som er planlagt, den til den salige pave Johannes Paul II (1978-2005). Dermed vil det gjentas det samme som skjedde i 2000 da saligkåringen av Angelo Giuseppe Roncalli, paven som innkalte Andre Vatikankonsil, ble slått sammen med saligkåringen av pave Pius IX (1846-78), paven med den antimodernistiske Syllabus.

Fritaket for et mirakel som ble innvilget av pave Frans for Johannes XXIII, er spesielt slående. Pave Benedikt XVI gjorde en god del for Papa Wojtyla, ved å gi dispensasjon fra reglene som sier at det må gå fem år etter en kandidats død før prosessen kan åpnes. Men ut over denne viktige akselerasjonen ble prosedyrenormene formelt respektert, og to mirakler måtte tilskrives hans forbønn for at han kunne skrives inn i registeret over helgener.

Men pave Frans har gjort mer for Johannes XXIII. Nettopp ved å utøve sin makt som suveren pontiff har han bestemt at noe mirakel ikke er nødvendig for Roncalli, og at det ikke behøves mer enn det varige ry for hellighet som omgir hans skikkelse og de fama signorum, som betyr de nådegjerningene som tilskrives ham og som fortsetter å bli attestert, selv om ingen av dem har blitt kanonisk erklært som et ekte mirakel. I praksis har pave Frans derfor utnyttet til det ytterste den pontifikale makt som står til hans disposisjon som overhode for Universalkirken, for å treffe en beslutning som ikke synes å ha noen presedens når det gjelder saker som ikke involverer martyrer.

I 1982 strakk faktisk pave Johannes Paul II de tradisjonelle former og praksis da han kanoniserte Maximilian Kolbe (1894-1941), som hadde blitt saligkåret av den ærverdige pave Paul VI (1953-78) som bekjenner etter de to miraklene som krevdes den gangen, ved å utrope ham som en martyr for nestekjærligheten. Og så i 2000 kanoniserte han 120 martyrer fra Kina ved å frita hver og en av dem fra regelen om et mirakel. Denne hendelsen fremprovoserte en alvorlig krise i forholdet til regjeringen i Beijing, delvis fordi helligkåringsseremonien ble feiret den 1. oktober, den nasjonale festdagen for Folkerepublikken Kina til minne om proklameringen den 1. oktober 1949, en avgjørelse som ble karakterisert som en «fadese» av den ikke desto mindre kamplystne kardinal Joseph Zen (f. 1932).

Mer enn med Mor Teresa

Til tross for en petisjon undertegnet av mange kardinaler, gikk pave Johannes Paul II imidlertid ikke med på at den salige Mor Teresa av Calcutta (1910-1997) skulle utropes til helgen direkte, uten noe mer enn det miraklet som ble tilskrevet henne i hennes saligkåringssak. Dermed har pave Frans innvilget for Johannes XXIII det som Johannes Paul II ikke tillot for Mor Teresa. Men ingen kan forestille seg at den albanske søsteren i himmelen vil kjekle om dette med den gode pave fra Bergamo. Hun vil nok heller ikke klage til den polske paven for at han ikke utøvde overfor henne den petrinske munus (gunstbevisning) i høyeste grad som den nåværende biskopen av Roma gjør.

chiesa.espresso.repubblica.it (Sandro Magister) (o: pe)