Hellighet og herskerambisjoner

Biskop Bernt I. Eidsvigs preken i Nidarosdomen olsok 2013

TRO I SIN TID: – Troen har preget mennesker i historien, og troen kjemper for det gode og imot det onde, med den risiko for misforståelser dette innebærer i enhver tid, sier biskop bernt I. Eidsvig i sin preken 29. juli 2013.  Ill.: Antemensale (1320 – 40) i Nidarosdomen, Trondheim.

 

Kjære brødre og søstre i Kristus,

jeg gleder meg over å kunne hilse dere velkommen til denne messen i Nidarosdomen, Hellig Olavs gravsted. I dette rom dveler nasjonens tro og historiske bevissthet; her kan vi se fremover med håp og tillit til Gud. Jeg takker Den norske kirke for at vi får feire messen her iår som tidligere år, og sammen med våre pilegrimer gleder jeg meg over det fellesskap vi opplever i Trondhjem og på Stiklestad i disse dager.

 

Vi kan ikke feire olsok uten å beskjeftige oss med Den hellige Olav. Moderne historieformidling har en tendens til å trivialisere Olavs livsverk, og virkningen av dette er forutsigbar: Det er umulig å ha et forbilde hvis midler er brutale og hvis mål er makt. Kan hellighet forbindes med herskerambisjoner?

 

«Det ville være idiotisk å overse det gode i fortiden fordi fortiden ikke er som nutiden.»  

 

Hvis vi går inn på et slikt resonnement, går vi baklengs inn i historien. For en bevisst kristen – som for ethvert opplyst menneske  - turde det være farlig. Vår tro har alltid levet med den tid den uttrykkes i. Det ville være idiotisk å overse det gode i fortiden fordi fortiden ikke er som nutiden.  Troen har preget mennesker i historien, og troen kjemper for det gode og imot det onde, med den risiko for misforståelser dette innebærer i enhver tid.

 

Hvis vi overtar en moderne og samtidig anakronistisk stemning og således av ubehag blokkerer tilgangen til den mest betdyningsfulle legmann i vårt lands historie, Olav Haraldsson, da kan vi ikke inspireres av ham – heller ikke av Guds handling i vår historie. Vi er gjerne av den oppfatning at tidligere generasjoner var fordomsfulle, og at vi ikke er det. Jeg forsikrer dere om at moderne fordommer har glimrende kår i norsk samtid. Det er ikke rart; historie er et nedprioritert fag i vår skole, kunnskap om kristendommen fører en randtilværelse under overskriften «livssyn».

 

Allikevel er ikke Olav og hans samtid utilgjengelig for oss. La oss idag  søke å se ham som vår forbeder.

 

Vi vet med sikkerhet at Olavs livsførsel ikke var uten plett og lyte. La dette balanseres av at han ville hva Guds ville, at han ydmykt lot seg vise til rette av Kirkens menn, og at hellighet hos et menneske alltid lever side om side med tilkortkommelser. Men, nå er det ikke for sitt liv kongen regnes for hellig, men for sin død: for Norge som en kristen nasjon, for den svakes rett til liv og verd. Han døde for landets integritet og uavhengighet. Hans død skulle åpne for utenlandsk og vilkårlig herredømme, ikke for norske bønders eldgamle rettigheter.

 

Neste år (2014) vil vi feire 1000-årsjubileet for Olavs omvendelse og dåp. Jeg ber dere forberede dere på det. Han måtte omvende seg fra et liv som ikke var Kristus  verdig, og således er han et eksempel for oss alle. Det som er syndig og uverdig i våre liv, skal vi vende bort fra og hengi oss til Gud. Og vi skal holde vår tro og våre idealer opp for det norske samfunn – som han gjorde – og oppfordre til omvendelse.

 

«Han visste at han skyldte Gud regnskap for sitt styre og at han var kalt til rettferdighet og mildhet ...»

 

Olav hadde en visjon for sin kongsgjerning. Han var den rettmessige arving til riket; dette var imidlertid ikke bare hans privilegium, det var hans plikt, og han hadde intet annet valg enn plikten. Han visste at han skyldte Gud regnskap for sitt styre og at han var kalt til rettferdighet og mildhet – i denne rekkefølge. Og han visste meget godt at det alternative småkongestyre under dansk dominans hverken kjente mildhet eller rettferdighet.

 

Sigrid Undset ser Olav den helliges døde kropp som et såkorn. Det var ikke foredlet, men primitivt og kraftig og næringsrikt. Han var «sædkornet som ble valgt til å legges i Norges jord,  fordi det passet til jordsmonnet og været her».

 

Det skjedde, nøkternt sett, noe mirakuløst i Norge efter Olavs død. Forståelsen av Kongen og hans mål og livsgjerning vendte helt om i løpet av meget kort tid. Den norske historiker Ludvig Daae skriver at«aldri har et omslag i et folks dom vært hurtigere eller grundigere». Fiender og likegyldige så storheten hos Olav, de godtok hans hellighet, de gjorde hans mål til sine. Denne forvandling kan selvsagt bortforklares – som mange historikere har forsøkt – hvis vi utelukker alle forestillinger om hellighet og Guds inngripen i menneskenes liv. Tidligere statsråd for kultur Lars Roar Langslet (H) minner oss i denne sammenheng om hva Churchill en gang sa:«Det er i bunn og grunn tåpelig å tro at bare det vi forstår, kan være sant.»

 

«Slektsledd på slektsledd så seg seg vel tjent med hans forbønn og reformasjonens detronisering av ham og opphevelse av Norges integritet, var ubegripelig.»

 

Det er vanskelig for oss å skjønne at tidligere generasjoner så Olav Haraldsson ikke bare som en hellig mann, men som den helgen som hadde et særskilt ansvar for å beskytte dem med sin forbønn hos Gud. Slektsledd på slektsledd så seg seg vel tjent med hans forbønn og reformasjonens detronisering av ham og opphevelse av Norges integritet, var ubegripelig. Vi skulle være en dansk landsdel som Fyn og Falster. Bjørnson skriver: «Olav var landets vern, dets fane, dets lov, dets høyeste ærestinde … Olav den Helliges land uten Olav, det måtte for de fleste være som landet bestemt til at dø.»

 

Jeg betoner at dette var nordmennenes virkelighet. Var de mer godtroende eller overtroiske den gang enn vi er? Jeg kan ikke se noen grunn til å tro på en slik hypotese. De forstod ikke alt, men de visste også at sannheten ikke var avhengig av at de forstod den fra først til sist. For å si det med G.K Chestertons ord: «Når menneskene slutter å tro på Gud, begynner de ikke å tro på ingenting: De tror på hvasomhelst.»

 

«Håp og tro og kjærlighet fikk ham til å skue videre. Han godtok å være Guds såkorn i Norges jord.»

 

Gud kalte Olav til å gjøre så godt han kunne der i livet hvor han befant seg. Vårt kall er så langt identisk med hans. Olavs storhet ligger i hans vilje. I militær og politisk henseende var han ikke naiv; han var heller ikke desperat. Da han førte sin lille hær til kamp på Stiklestad, visste han at det meste tydet på at han ville tape slaget. Håp og tro og kjærlighet fikk ham til å skue videre. Han godtok å være Guds såkorn i Norges jord.

 

+ Bernt I. Eidsvig, Can. Reg.

Biskop av Oslo