Om julen 2014: Mandagsimpuls med sr. Anne Bente Hadland

Sr. Anne Bente Hadland om kristenforfølgelse, norsk julefeiring og alvoret i julens budskap.

«Midtøsten tømmes for kristne» og «jødehatet vokser i Europa», skriver Per Edgar Kokkvold, en nestor i norsk presse, i en kronikk i Aftenposten 21. desember.

Kokkvold henviser til den danske journalisten Klaus Wivels bok som kom i fjor og som nå foreligger på norsk: «Den siste nattverd. En reise blant de forfulgte kristne i den arabiske verden».

Spørsmålet som opptar Wivel og som Kokkvold følger opp, er dette: «hvorfor var de omfattende overgrepene begått mot kristne etter «den arabiske våren», så sterkt underkommunisert, for ikke å si så godt som unevnt i mange norske og andre vestlige medier?»

«De kristne i Midtøsten», skriver Klaus Wivel, «er havnet et fortvilende og ensomt sted mellom den sekulære apati fra Vesten og en religiøst betinget forakt fra stadig flere islamister i det samfunnet som omgir dem».

Han spør: «Hvorfor har reaksjonene vært så moderate, ikke minst i Europa? Wivel mener det skyldes at mange i Vesten ser på de kristne i Midtøsten som del av sin egen kultur, en majoritetskultur som samtidig har vært en betydelig maktfaktor i de vestlige landene. Det kan ha noe å gjøre med at deler av den liberale, venstreorienterte intelligentsiaen i vest har fått det for seg at «kristne forfølges ikke, de forfølger», også når de ikke forfølger, men forfølges», som han uttrykker det.

Og mens Midtøsten raskt tømmes for kristne, tømmes Europa sakte, men sikkert for jøder. «I sommer har vår verdensdel opplevd de verste antisemittiske demonstrasjonene siden nazismens fall», skriver Kokkvold. «Det er den andre store, alvorlige, underkommuniserte hendelse i det året som går mot slutten.»

Kokkvolds kronikk er viktig, men forstemmende lesning. Han skal ha takk for at han trekker frem forfølgelse og trakassering av troende, kristne som jøder, i denne kronikken på et tidspunkt i juleforberedelsene hvor fokus er rettet mot alt annet enn det lille jødiske guttebarnet som skulle bli opphav til den verdensvide kirken.

Jesus ble ikke født inn i en idyll, han heller, tross englesang og vismenn. Tidlig ble han flyktning med sine foreldre, og han endte sitt liv på et kors. Han var og ble en anstøtssten.

Det er han også i Norge hvert år på disse tider. Den årlige debatten er i gang igjen: Har kristne egentlig «rett» på julen? Og hva med alle dem som ikke tror på Jesus – skal de bli nødt til å overvære gudstjenester i skolens regi eller måtte høre julesalmer? Jesus skal ikke ha noen fortrinnsrett verken i skole eller medier. Bort med kristne julesalmer og evangelium. Ut med julegudstjenester, julefeiringen skal være for alle! Selv har jeg vel inntrykk av at Jingle Bells og White Christmas er langt mer fremme i eteren enn kristne salmer, men denne berøringsangsten for religion kommer også til uttrykk på andre måter. På et julemarked i Berlin har man i år helt kuttet ut alt som kan gi assosiasjoner til julens kristne innhold. Både i tysk- og engelskspråklige områder er det en klar tendens til å bruke begreper som ikke knytter an til kristendom – Season Greetings, ikke Christmas Greetings, som ett eksempel.

Men det gir seg også andre utslag. I en barnehage her på berget fikk foreldrene melding om at «Det er viktig at dere snakker om ham hjemme» – Hvem er så denne mystiske «han»? Jesus, kanskje? Nei, det er nissen.

Ut med Jesus, inn med nissen, med andre ord. Det er da vel å merke ikke den amerikaniserte varianten av den hellige Nikolaus det dreier seg om, han som kommer med gaver til barna, men fjøsnissen – en mytisk og underjordisk skapning – som både er lunefull og uberegenlig, og som selv må ha gaver for ikke å ødelegge liv og avling for bonden. Nå skulle man jo tro at opplyste, rasjonelle nordmenn som ikke tror på noen verdens ting, i hvertfall ikke det som defineres som religion, heller ikke ville ha noe med nissen å gjøre. Men han passerer altså. Riktignok var det en skole i Drammensområdet som i nøytralitetens navn også forbød nisseluer, men det må vel tilskrives en kortslutning et eller annet sted – den røde luen kan vitterlig ikke tilskrives Jesusbarnet! Skjønt pave Benedikt kanskje i sin tid kunne gi opphav slike assosiasjoner når han vinterstid iførte seg den lille røde fløyelsluen med skinnkant.

Men dette er nå våre problemer her nord i en gjennomkommersialisert feiring der mediene forøvrig stort sett fokuserer på de mengder av julemat og -drikke som velfødde nordmenn inntar i julen, og hvor mye man må trene etterpå for å av seg de ekstra kiloene igjen.

Situasjonen for millioner av kristne verden over er en ganske annen.

«Også før ISIL åpnet sitt menneskeslakteri, var de kristne trolig de mest utsatte og forfulgte av de store religionenes tilhengere, og ikke bare i Midtøsten. Det amerikanske analysebyrået PEW anslo i 2011 at i 130 av verdens 191 land blir kristne sjikanert eller forfulgt», skriver Kokkvold.

Det finnes gripende vitnesbyrd fra kristne på flukt, unge som gamle, som nekter å oppgi troen på Jesus Kristus, Gud og menneske, død og oppstanden. Hva kan troen gi dem?

Troen gir håp. Et håp som har forvandlende kraft, fordi troen på Kristus er troen på at det absurde og meningsløse ikke er tilværelsens siste ord.

Jeg kom til å nevne Benedikt XVI. I hans ensyklika om håp – Spe Salvi – sier han: ”Det er ikke elementene i kosmos, materiens lover, som i siste instans hersker over verden og over menneskene, det er en personlig Gud som hersker over stjernene, det vil si over universet; det er ikke materiens lover og evolusjonen som har det siste ord, men forstand, vilje, kjærlighet – en person. Og når vi kjenner denne personen, og han kjenner oss, da er faktisk de materielle strukturers ubønnhørlige kraft ikke lenger det siste; da er vi ikke lenger slaver av universet og dets lover, da er vi frie. Et slikt syn var bestemmende for antikkens søkende og oppriktige ånder. Himmelen er ikke tom. Livet er ikke bare et produkt av materiens lover og tilfeldigheter; nei, i alt, og samtidig over alt, finnes en personlig vilje, finnes den Ånd som i Jesus har vist seg som kjærlighet” (pkt 5, Spe Salvi).

Når vi julenatt ser barnet i krybben, ser vi samtidig «den Gud som hersker over stjernene», «den Ånd som i Jesus har vist seg som kjærlighet», vi ser vår Skaper og vår Forløser, han som også skal komme igjen og dømme levende og døde.

Vi skal feire jul og glede oss med hverandre, men det er også god grunn til å ta inn over seg alvoret i julens budskap. Det er blodig alvor for mange av våre brødre og søstre.

Lovet være Han som kommer.