Pave Frans' fastebudskap: Måtte menighetene bli øyer av barmhjertighet!
«Gjør hjertene sterke» (Jak 5.8)
Kjære brødre og søstre,
Fasten er en fornyelsens tid for hele Kirken, for alle menigheter og alle troende. Fremfor alt er fasten en nådens tid (2. kor 6:2). Gud ber oss ikke om noe han ikke allerede har gitt oss. «Vi elsker fordi han elsket oss først» (1. Joh. 4.19). Han har ikke skjult seg for oss. Hver og en av oss har en plass i hans hjerte. Han kjenner oss ved navn, Han bryr seg om og oppsøker oss når vi har vendt oss bort fra ham. Han er interessert i hver og en av oss, for Hans kjærlighet tillater ikke at han er likegyldig til det som skjer med oss. Når vi er friske og har det komfortabelt har vi ofte lett for å glemme andre (noe Gud aldri gjør). Vi lar ikke andres problemer, deres lidelse og den urettferdighet de må utholde, bekymre oss… Våre hjerter blir kalde. Så lenge jeg er ved relativt god helse og har det godt, tenker jeg ikke på de som ikke har det like godt som meg selv. I dag har denne egoistiske likegyldigheten fått så store globale dimensjoner at vi kan snakke om en likegyldighetens globalisering. Dette er et problem vi som kristne er nødt til å konfrontere.
Når Guds folk overgir seg til Hans kjærlighet finner de svaret på de spørsmål som historien alltid har stilt. En av de mest presserende utfordringer jeg ønsker å sette fokus på i dette budskapet er nettopp likegyldighetens globalisering.
For kristne er likegyldighet til vår neste og til Gud en reell fristelse. Hvert år, i fastetiden, trenger vi derfor igjen å høre profetenes stemme som roper ut og utfordrer vår samvittighet.
Gud er ikke likegyldig til verden. Han elsker oss så høyt at han ga sin egen sønn for vår frelse. I inkarnasjonen, i Guds Sønns jordiske liv, død og oppstandelse, er den port som binder Gud og mennesket, himmel og jord sammen, blitt åpnet en gang for alle. Kirken er som en hånd som holder denne porten åpen, takket være forkynnelsen av Guds ord, feiringen av sakramentene og troens vitnesbyrd som virker gjennom kjærlighet (jf. Gal 5:6). Men verden har det med å bli innesluttet og å stenge den dør som Gud bruker for å nå verden, og som verden kan bruke for å nå frem til Ham. Derfor må denne hånden, Kirken, aldri la seg overraske dersom den skulle bli avvist, knust eller såret.
Derfor trenger Guds folk en indre fornyelse, for uten en slik fornyelse blir vi likegyldige og innesluttet. For å fremme denne fornyelse vil jeg invitere dere til å reflektere over tre bibeltekster.
1. «Om ett lem lider, lider alle de andre med» (1. Kor 12.26) – Kirken
Guds kjærlighet trenger gjennom den dødelige tilbaketrekningen til vårt eget rom, som igjen fører til likegyldighet. Kirken, gjennom sin lære og sitt vitnesbyrd, tilbyr oss denne Guds kjærlighet. Vi kan kun bære vitnesbyrd om det vi selv har erfart. De kristne er de som lar seg bli ikledd godhet og nåde av Gud, ved Kristus, slik at de selv kan bli Kristus lik og bli Guds og menneskets tjenere. Dette ser vi særlig i fotvaskritualet i skjærtorsdagsliturgien. Først ønsket ikke Peter at Jesus skulle vaske hans føtter, men så forstod han at Jesus ikke bare ønsket å være et eksempel for hvordan vi skal vaske hverandres føtter. For det er kun de som først har latt Jesus vaske sine føtter som i tur kan tjene andre. Det er kun de som har del i Ham (Joh.18:8) som kan være de andres tjenere.
Fasten er en god tid for å la Kristus tjene oss, for at vi i tur kan bli mer lik Ham. Dette skjer hver gang vi hører Guds ord og mottar sakramentene, og da særlig i eukaristien. I eukaristien blir vi det vi mottar – Kristi legeme. I dette legemet er det ingen plass til den likegyldighet som så ofte fyller våre hjerter. For enhver som er del av Kristus er del av ett legeme, og i Ham kan vi ikke være likegyldig overfor hverandre. «For om ett lem lider, lider alle de andre med. Og om ett lem blir hedret, gleder alle de andre seg.» (1 Kor 12.26)
Kirken er communio sanctorum, de helliges samfunn, ikke bare på grunn av helgenene, men også fordi Kirken er et fellesskap av hellige ting; Guds kjærlighet som åpenbarer seg for oss i Kristus og alle hans gaver. Blant disse gaver er også svaret til dem som lar seg bli rørt av denne kjærlighet. I dette, de helliges samfunn, i det fellesskap der vi deler det hellige, eier ingen noe alene, men deler alt de har med de andre. Siden vi er forenet i Gud kan vi gjøre noe for dem som er langt borte, de vi aldri kunne nådd på egenhånd – med dem og for dem ber vi til Gud om at vi alle må være åpne for Hans frelsesplan.
2. «Hvor er din bror» (1. Mos 4.9) – Menigheten og fellesskapene
Alt vi har sagt om den universelle Kirke gjelder også for livet i våre menigheter og ulike fellesskap. Er det slik at våre kirkelige strukturer gjør det mulig for oss å erfare at vi er ett legeme, et legeme som mottar og deler det Gud ønsker å gi? Et legeme som anerkjenner og bryr seg om sine svake, de fattigste, de mest ubetydelige blant medlemmene? Eller søker vi tilflukt i en universell kjærlighet som ønsker å omfatte hele verden, men som ikke makter å se Lasarus som sitter rett utenfor vår lukkede dør? (Luk 16.19-31)
For at vi skal kunne motta det Gud gir oss, og for at disse gaver skal kunne bære frukt, må vi krysse Kirkens synlige grenser på to måter.
For det første må vi forene oss med den himmelske Kirke. Den jordiske Kirkes bønn utgjør et fellesskap av gjensidig tjeneste og godhet som når frem for Guds åsyn i himmelen. Sammen med de hellige, som alt har funnet sin fullbyrdelse i Gud, danner vi et fellesskap der kjærligheten har seiret over likegyldigheten. Den himmelske Kirke er ikke triumferende fordi hun har snudd ryggen til verdens lidelse og gleder seg i ensom majestet. Snarere tvert imot, de hellige gleder seg over det faktum at Jesus, gjennom sin død og oppstandelse en gang for alle har seiret over likegyldigheten, hjertets hardhet og hatet. Inntil kjærligheten har seiret og gjennomtrenger hele verden fortsetter de hellige å ledsage oss på vår pilegrimsvei. Den hellige Theresa av Lisieux, en av våre kirkelærere, var overbevist om at gleden i himmelen over den korsfestede kjærlighets seier forblir ufullendt så lenge det fortsatt efinnes en eneste mann eller kvinne på jorden som lider og roper av smerte – «Jeg regner ikke med å være inaktiv i himmelen. Mitt ønske er å fortsette å arbeide for Kirken og for sjelene.» (Brev 254, 14. juni 1897).
Vi får også ta del i de helliges fortjeneste og glede, og de får del i våre bestrebelser og vår lengten etter fred og forsoning. Deres glede over den oppstandne Kristi seier gir oss styrke til å overvinne vår egen likegyldighet og våre forherdede hjerter.
For det andre er alle kristne fellesskap kalt til å tre ut av seg selv og å engasjere seg i det samfunnet som de er del av. Særlig er de kalt til å engasjere seg for de fattige og de som befinner seg langt borte. For Kirken er i sitt vesen misjonerende, hun er ikke innesluttet, men utsendes til alle nasjoner og folkeslag.
Kirkens misjon er å være et tålmodig vitnesbyrd om Den Ene, som ønsker å trekke hele skapelsen, hver en mann og kvinne, til Faderen. Dets misjon er å skjenke alle en kjærlighet som ikke er taus. Kirken følger Jesus Kristus på den vei som ledsager alle mennesker helt til verdens ende (jf. Apg 1.8). I hvert nabolag må vi derfor se på hver bror og søster som en Kristus døde og oppstod for. Det vi selv har mottatt har vi også fått for deres skyld. På samme måte, alt det våre brødre og søstre har, er en gave til beste for Kirken og hele menneskeheten.
Kjære brødre og søstre, hvor stort er ikke mitt ønske om at Kirken, på alle de steder den befinner seg — og særlig i menighetene og fellesskapene — kan bli øyer av barmhjertighet, midt i likegyldighetens hav!
3. «Gjør deres hjerter sterke» (Jak 5.8) – Den enkelte kristne.
Som enkeltmennesker er vi også fristet til likegyldighet. Vi overøses av nyheter og dystre bilder av menneskelig lidelse, og kjenner ofte på vår manglende evne til å hjelpe. Hva kan vi gjøre for å unngå å havne i denne spiral av angst og avmakt?
For det første kan vi be i fellesskap med den jordiske og himmelske Kirke. La oss aldri undervurdere den kraft i de manges stemmer som forenes i bønn. Initiativet 24 timer for Herren, som jeg håper vil bli gjennomført i hele Kirken, også i de enkelte bispedømmer, den 13. til 14. mars, er ment som et initiativ som fremmer behovet for bønn.
For det andre kan vi dessuten hjelpe gjennom barmhjertighetshandlinger, og — ved Kirkens veldedige organisasjoner — nå ut til de som befinner seg i våre nærområder samt de som er langt borte. Fasten er en god anledning til å vise omsorg for andre gjennom små konkrete handlinger, som viser at vi alle tilhører én felles menneskelig familie.
For det tredje er andres lidelse et kall til omvendelse. Den andres nød minner meg på mitt eget livs skrøpelighet, min avhengighet til Gud og mine brødre og søstre. Dersom vi i ydmykhet ber om Guds nåde og aksepterer våre egne begrensninger, kan vi tillitsfult stole på de uendelige muligheter som Gud i sin kjærlighet lover oss. Vi vil da også makte å motstå den djevelske fristelsen det er å tenke at vi på egenhånd kan redde verden og oss selv.
For å overvinne likegyldigheten og selvgodheten ønsker jeg å oppfordre alle i denne fastetid til å beskjeftige seg med det Benedikt XVI har kalt «hjertets formasjon» (jf-. Deus Caritas Est, 31). Et barmhjertig hjerte er ikke det samme som et svakt hjerte. Enhver som ønsker å være barmhjertig må ha et sterkt og standhaftig hjerte, stengt for fristeren, men åpent for Gud. Et hjerte som lar seg gjennombore av Ånden for å bringe kjærlighet til de veier som fører til våre brødre og søstre. Dette er dypest sett et fattig hjerte, som kjenner sin egen fattigdom, og i frihet gir seg selv til andre.
Brødre og søstre, la oss i denne fastetid be til Gud: «Fac cor nostrum secundum cor tuum», Omskap vårt hjerte etter ditt hjerte (Litani til Jesu guddommelige hjerte). Da vil vi motta et hjerte som er fast og barmhjertig, oppmerksomt og sjenerøst, et hjerte som ikke er lukket, likegyldig — og som ikke er et offer for likegyldighetens globalisering.
Måtte denne fastetid blir en åndelig fruktbar tid for alle troende og kirkelige fellesskap. Jeg ber dere alle om å be for meg. Må Herren velsigne dere og Vår Frue bevare dere.
Fra Vatikanet, 4. oktober 2014
Festdagen for den hellige Frans av Assisi
