«Om egg, småstein og gråstein»: Mandagsimpuls med sr. Hanne Maria Berentzen

I serien norske innslag fra Vatikanradioen er det i dag klart for sr. Hanne Maria fra Tautra Mariakloster.

Velsignet sommerkveld! Det må man kunne si når vi skriver juni, selv om sommervarmen lar vente på seg. Det er søster Hanne-Maria Berentzen som hilser fra klosterøya Tautra i Trondheimsfjorden. Vi ligger på et ra som går tvers over fjorden, og har fin rullesteinsfjære. Det gjør det ekstra spennende å gå i fjæra, for her er småstein og gråstein ikke bare smått og grått. Steinene isen har ført med seg og har slipt glatte, kommer fra mange ulike steder og er av alle slag. Gråstein hos oss er grå, hvit, fiolett, burgunder, gul, oker, brun, grønn, hvit, svart og blåsvart, sandfarget, tangfarget, spraglete og prikkete, mønstrete på alle tenkelige og utenkelige måter. Som regel følger det med stein i lomma når man kommer hjem fra tur langs stranda.

I disse dager lever vi med større varsomhet mellom disse steinene, for noen av de brune og grønne og hvite og grå «steinene» med flekker på tåler ikke å bli trødd på, fordi de bare har et tynt skall rundt gryende nytt liv. Eggene til måke, tjeld og sandlo ligger åpent og ubeskyttet i reirene midt i all småstein og gråstein, og det krever en viss ekspertise å se hva som er egg og hva som er stein. Siden alt liv er beskyttet i dette naturreservatet og intet er fritt vilt, er det bare øyas egen befolkning som kan bevege seg fritt over øya. For besøkende er det nå ferdselsforbud på store områder – nettopp for å verne egg og reir - og fugler som ikke bør bli altfor nervøse i oppgaven som foreldre.

Nykommere i klosteret vårt må introduseres til tjeldens og måkens reir og lære hvordan de skal gå i fjæra. «Du ska itte trø i graset» sier Einar Skjæråsen, «spede spiren lyt få stå. Mållaust liv har og e mening du lyt sjå og tenkje på.» Det gjelder også egg. Det spennende er at du lærer å se – det er som med de åndelige sanser, jo mer vi åpner oss for Kristus i det åndelige liv, jo bedre utvikler vi våre åndelige sanser, og jo mer klarer vi å holde våre impulser i sjakk, og se, høre, lukte, smake og kjenne virkeligheten med kjærligheten som utgangspunkt.

Det første bud er å se seg for for hvert eneste skritt en tar, ikke sette foten ned uten at øynene har klarert ruta. Ørene hjelper når du kjenner fuglenes tale og lar deg varsle av deres skrik idet du nærmer deg egg eller unger. Men det er ikke nok, for ofte varsler de ikke før de har lagt alle tre egg, så er du ikke varsom nok, kan du havne i eggedosis av to egg – uten sukker!

Etter noen år blir det lettere. Du lærer å gjenkjenne måkereirene på den fine, åpne skålformen. Når du også kjenner fjæra og klima, blir vant med når de største stormene er over, så vet du – akkurat som fuglene – hvilken rad tang som ligger høyest i flomålet, og hvilken vakker bord av grisetang og sauetang som er fra i høst. Der kan måken gjerne legger reiret – eller i en øvre kant. De er stabile fugler, lever i kommunitet, og bygger reiret på noenlunde samme sted hvert år, så du lærer deg hvor du må være varsom. Tjeldens reir er verre å få øye på, men en desto større glede å oppdage. Tjelden bruker gjerne ikke strå eller gress, men lager en vakker grop i grusen. Eggene ser likedan ut som steinene, og det lekre er at tjelden har estetisk sans, den pynter reiret med skjell og sneglehus – eller plasserer det under en blomst. Ser du tjeldemor løpe ned mot vannet før hun og far begynner å varsle, så er det lett å lete der hun kom fra. Sandloen synes jeg er den vanskeligste, den gjør som tjelden, bruker bare småstein til reiret, men eggene er så små, mindre enn vaktelegg. Får du øye på dem, nydelig lys turkise er de jeg har sett – så har du fått en særlig skatt den dagen.

Hva handler dette om for ikke-ornitologer? Det handler om Vær Varsom. I presse og medieverden er det navnet på en etisk kodeks med retningslinjer for hvordan man skal være varsom i hva og hvordan man skriver om andre mennesker for offentligheten.

I går feiret vi festen for den Hellige Treenighet: «Så skal du nå vite og legge deg på sinne», het det i første lesning i messen, «at Herren er Gud, både oppe i himmelen og nede på jorden, han og ingen annen. Du skal holde hans forskrifter og bud som jeg gir deg i dag, så det kan gå deg vel og dine sønner etter deg, og du kan leve lenge i det landet Herren din Gud gir deg for all fremtid.» I evangeliet ber Jesus disiplene gjøre alle folkeslag til disipler, ved å døpe dem til Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn, og ved å lære dem å overholde alt det han har befalt oss.

Det er fint å bli minnet om dåpens gave og forpliktelse i denne tid da det feires konfirmasjon i alle menigheter. Der det er mange konfirmanter og lite plass i kirken, er det en fare for at de som ikke selv har konfirmant velger en annen messe den dagen. Likevel gjør vi vel i å minnes betydningen av fermingens sakrament, og hvordan hver av oss har valgt å åpne oss for den Hellige Ånds gaver, syv i tall. De skal hjelpe oss å trø rett – unngå fugleegg og eggedosis uten sukker, leve varsomt i kjærlighet.

St. Benedikt har i sin klosterregel et kapittel han kaller «De gode gjerningers redskaper», som naturlig nok begynner: «Først og fremst å elske Herren Gud av hele sitt hjerte og hele sin sjel og all sin kraft, dernest å elske sin neste som seg selv.» Resten av kapitlet er en konkretisering av hva det kristne kjærlighetslivet består i. Det er anbefalt lesning, og – likesom det krever årvåkenhet og oppmerksomhet å lære fuglenes liv å kjenne og unngå å trø på eggene i fjæra, anbefales dette 4. kapittel til mer enn lesning – til meditasjon og selvransakelse, forberedelse til skriftemål og åpenhet for den Hellige Ånds veiledning til vekst i kjærligheten til menneskene rundt oss.

Jeg vil trekke frem noen få av disse gode gjerningers redskaper: «Vise alle aktelse, og ikke gjøre mot andre det man ikke vil at andre skal gjøre mot en selv. Gi avkall på seg selv for å følge Kristus. Gjøre seg fremmed for denne verdens gjerninger, ikke la noe komme foran kjærligheten til Kristus, ikke la sinnet få fritt løp, ikke bære nag… Ikke gjengjelde ondt med ondt. Ikke gjøre urett, men tåle den urett som gjøres mot en selv. … Ikke sutre og klage, ikke baksnakke andre. Sette sitt håp til Gud.»

Dette er som å gå i fjæra. Holde tungen i tømme, ikke sutre og klage, ikke baksnakke, vise alle aktelse, tåle urett og sette sitt håp til Gud. Det stilles høye krav til oss som Kristi etterfølgere, krav til varsomhet som ikke er vanskelige når vi våger å se mørket i oss og tro på Guds miskunn. Det er bare å bruke øynene og vite at ikke alt som ser ut som stein er stein.

Det latinske ordet som er oversatt til norsk med «baksnakke» er «detraktorem», å trekke noe fra på en annens gode navn og rykte. Det er lett å si «Nei, jeg baksnakker ikke andre» og overse hvor lett og ofte vi faktisk gjør det, med små kritiske tanker, med lett overbærende eller morsomme ord om en annen som i tilhørerens tanke kan minke den annens omdømme. Jo oftere vi slipper til tanker som setter andre i et litt dårligere lys enn oss selv, jo lettere faller vi i synd mot det å elske og vise dem aktelse og gjenkjenne Kristus i dem.

Lovet være Jesus Kristus som i denne grønne grotid hjelper oss å se alle i kjærlighetens varme lys.