Rapport fra vår delegasjon på katolsk skolekonferanse i Roma

I 2015 feiret kongregasjonen for katolsk utdannelse («Vatikanets utdanningsdepartement») femtiårsjubileet for Det annets Vatikankonsils erkærling Gravissimum Educationis. Som del av denne feiringen ble det gjennomført en verdenskongress med over 2.000 deltagere, «Education Today and Tomorrow – A renewing passion» som et uttrykk for Kirkens vedvarende engasjement i utdanningen og for å fornye og forsterke dette. Onsdag 18. november var det felles åpning for alle deltagerne i den store audienshallen i Vatikanet, ledet av prefekten for kongregasjonen for utdanning, kardinal Giuseppe Versaldi og innlegg av bl.a. generalsekretæren i kongregasjonen, erkebiskop Vincenzo Zani.

I følge erkebiskop Zani, var temaene for konferansen:

• Katolsk utdannelse er kjærlighet - den berører hjertet og involverer kunnskap og personlige relasjoner.
• Katolsk utdannelse er dialog – den er åpen for alle, men har Kristus i sitt senter.
• Katolsk utdannelse er tjeneste – så søke etter sannhet, skjønnhet og hva som er rett og galt.

Torsdag og fredag var arbeidsseminarer hvor de ti norske deltagerne deltok sesjonene knyttet til «skoler» i Castel Gandolfo. Med innspill fra hele verden, godt over 200.000 skoler og over 1.500 katolske universiteter med rundt 45 millioner elever/studenter, er der stor kompetanse og mange erfaringer å hente kunnskap og erfaringer fra. Men til tross for svært ulike forutsetninger fra sted til sted, er det likevel tydelig hvor samstemte alle er i sin opplevelse av hva som er sann og riktig utdannelse.

Katolsk utdannelse har både et åndelig, evig mål og et praktisk, verdslig mål: Den sanne oppdragelse ser det som sin oppgave å danne den menneskelige personlighet med dens endelige mål for øye, samtidig med at den tar sikte på det allmenne vel i det samfunn der mennesket er medlem, og hvis forpliktelser det som voksen skal vedkjenne seg. Vatikan 2 «Gravissimum educationis» nr. 1

Om en skole mister fokus på ett av disse målene, er det ikke en god katolsk skole.

Dette gjenstår som riktig, selv om mye har endret seg siden Vatikankonsilet for 50 år siden - også katolske skoler har endret seg. Fra tradisjonelt gjerne å være skoler av katolikker og for katolikker tillegges det i dag stadig større vekt at skolene skal inngå i en interkulturell og interreligiøs dialog, hvor samhandling med medmennesker med annen bakgrunn og trosoppfatning, både elever, ansatte og foreldre, er nødvendig og avgjørende for at skolene skal nærme seg sine mål. At katolske skoler er åpne for mennesker med ulik bakgrunn er ikke noen nød, men er nettopp en del av deres misjon. I dette vektlegges ikke minst arbeidet for «the common good», som en felles forpliktelse for «alle mennesker av god vilje». Katolske skoler må gå inn i samfunnet og samtiden for å fremme verdslige mål som rettferdighet og fred på en levedyktig planet, men tydelig ut fra overbevisningen om at mennesket er skapt i Guds bilde og søker sin fullendelse i Kristus.

Globalt er katolske skoler i vekst, både i antall og elevtall, men antall klassiske klosterskoler er redusert. I dag er det først og fremst i verdens fattigste land hvor ordenssøstre og –brødre er nødvendige for å opprette og drive skole. Ikke minst er dette tilfelle for mange flyktningebarn, kristne som ikke-kristne, som er avhengige av Kirkens innsats for å få skoletilbud. Men i de fleste land er det i dag legfolk som utgjør ryggraden av lærerne. Og, som i Norge, gjelder i de fleste land en samfunnskontrakt hvor katolske skoler får offentlige tilskudd til alle skolens utgifter, eller deler av sitt arbeid, mot å svare på det sivile samfunns krav og forventninger. Det er ikke ett ansvar for utdanning, men et medansvar, hvor elever, foreldre, institusjoner, som f.eks. Kirken, og offentlige myndigheter skal bidra. Oppdrageransvaret er helt sikkert ikke statens alene. Staten har hovedansvaret for finansiering av skoler og dette omfatter mulighet til valg av mellom skoletilbud. Kirken er strengt imot monpoldannelse innen utdanning. Kommunisme, fasisme og nazisme har det til felles at de vil ha kontroll og monopol på skolene. Kirken er også opptatt av retten til undervisning også omfatter religiøs og moralsk undervisning (ØSK art. 13.3). Det er feil å tro at et fravær av religion er mer nøytralt enn religiøsitet som kommer til uttrykk i et pluralistisk samfunn hvor ulike overbevisninger lever i respekt for hverandre. Kulturelle forskjeller medfører variasjon mellom skole, men i katolske skoler må respekten for den enkelte elev være grunnleggende og elevens rett til en undervisning, fri fra ytre press og masseprodusert formidling, som fremmer elevens unike personlighet. En for strømlinjeformet utdanning som kun vektlegger effektivitet og målbare faktorer, kan svekke den enkeltes gaver og talenter og krenke elevene som en helskapt person. Den obligatoriske undervisning må være mere enn bare ferdighetstrening og opplæring til å bli effektive produsenter og konsumenter. Sann opplæring må berøre sinn og hjerter, slik at elevene utvikles til å bruke sin frihet til gode valg for deg selv og felleskapet ut fra en helhetlig forståelse av livet og varige verdier.

En katolsk skole kan ikke være tilfreds bare den scorer godt på eksamener og elevene når gode posisjoner. En katolsk skole kan ikke være tilfreds bare elevene blir religiøst bevisste. En god, katolsk skole må medvirke til elevenes helhetlige utvikling.

Kjernen i katolsk skoletenkning er at tro og liv, tro og kultur/vitenskap kan forenes og begge er en del av Sannheten som er av Gud. Om tro og kultur/vitenskap fremstår for oss som motstridende, er det fordi vi ennå ikke er kommet langt nok i vår tro og forståelse.

Når man deltar på en slik konferanse treffer man svært mange mennesker, fører gode samtaler og hører mange strålende foredrag og innlegg. Men, som en av de fremstående foredragsholderne sa: En konferanse er som å fiske ørret; ingen klarer å få alle fiskene med seg hjem.

Konferansen ble avsluttet lørdag 21. i plenum i en fullsatt Paul VI’s audienshall i Vatikanet. Pave Frans var selv til stede de siste par timene. På podiet var det et symfoniorkester med kor sammensatt av barn og ungdom med vanskelig bakgrunn fra slumstrøkene i Napoli. I påvente av at paven skulle komme, dro de til med Handels Halleluja for riktig å spisse stemningen, men paven lot vente på seg. Repertoaret deres var kanskje ikke det største, så de fulgte opp med «O sole mio». Det ble straks en mer avslappet stemning og de tusener i salen stemte i – og så kom pave Frans.

Han er utvilsomt en karismatisk person. Kanskje litt sliten straks han kom og sekretæren ikke fant den riktige talen hans, men etter noen minutters tørrprat, snakket han uten manuskript og samtalte med ulike representanter fra den katolske skoleverden. Det ble et levende møte med en pave som viste sann interesse for utdanning og skolenes oppgaver.

Han understrekte at der er tre typer språk:

• Hodets – forstandens og intellektets
• Hjertets – vår åpenhet og hengivenhet overfor andre
• Hendenes – hvordan vi handler.

Skal en lærer og oppdrager være troverdig, må elevene oppleve at disse språkene må korrespondere.

Paven pekte også på at undervisning og oppdragelse krever viljen til å ta risiko. Som et barn ikke lærer å gå uten også å falle, vil det også gjelde i den videre vekst. Er man utelukkende opptatt av det sikre, fratar man elevene utviklingsmuligheter. Og en god katolsk skole er ikke en rosehage hvor alle elever er stille, snille og flinke – og slett ikke bare katolikker. Paven advarte mot en skole som er elitistisk og selektiv. Katolsk utdannelse må også henvende seg til perifære og de fattige og gi mulighet for utdannelse for alle mennesker. Og katolske skoler må være åpne for interkulturelle og interreligiøse dialoger. Fremfor alt må katolske skoler være vitner om nestekjærlighet og barmhjertighet.

Ti katolske skoleledere fra Norge, sammen med flere tusen andre, reiste hjem med fornyet engasjement og vilje til å bedre og utvide det katolske skoletilbudet.

En konferanse er som å fiske ørret. Vi gikk sikkert glipp av en del og gode poenger. Men vi fikk alle noen «ørreter» med oss hjem som vi vil bearbeide og benytte i vårt videre arbeid.

Gjermund Høgh

Skoleråd i OKB

 Bildet viser: Petter Gjessing (inspektør og leder St. Paul, gymnasavdelingen), Bjørn O. Oiulfstad (styreleder St. Sunniva) Dineke Tingstveit (styreleder St. Franciskus), Gjermund Høgh (skoleråd), Helene Hatle (rektor St. Sunniva), Geir Nyborg (rektor St. Franciskus), Ronny Michelsen (rektor St. Paul), Tom Sch. Skare (styreleder St. Paul), Elisabeth Thielemann  (rektor St. Eystein). Kjersti Rehn Johansen (ass.rektor St. Sunniva) var ikke til stede der bildet ble tatt.