Barmhjertigheten tar bort synden (del 12 av pavens katekese)

I sin tolvte katekese over barmhjertigheten, fra onsdag 30. mars, mediterer pave Frans over Miserere-salmen. På vår elendighet (misere) svarer Gud med barmhjertighet (misericordia). Se gjerne "misery and mercy".

Barmhjertigheten tar bort synden

I dag avslutter vi katekesene over barmhjertigheten i Det gamle testamentet, og det gjør vi ved å meditere over Salme 51, som kalles Miserere. Det dreier seg om en botsbønn: Før bønnen om tilgivelse kommer syndsbekjennelsen, og den bedende lar seg rense av Guds kjærlighet og blir en ny skapning som er i stand til å være lydig, åndelig stødig, og oppriktig i sin lovprisning.

Den «tittelen» som den gamle jødiske tradisjonen satte på denne salmen viser til kong David og hans synd med Batseba, hetitten Urias kone (jf. 2 Sam 11-12). Hendelsen er velkjent. Kong David som var blitt kalt av Gud til å gjete folket og til å lede det på en slik måte at det adlød den guddommelige loven, svek sitt oppdrag og etter å ha brutt ekteskapet med Batseba får han tatt livet av ektemannen. En stygg synd! Profeten Natan avdekker skylden hans og hjelper ham å erkjenne den. Det er da man forsoner seg med Gud - når man bekjenner sin synd. Og i dette var David ydmyk; han var stor!

Den som ber med denne salmen blir innbudt til å føle lignende anger og lignende tillit til Gud som David da han gikk i seg selv. Selv om han var konge, ydmyket han seg uten å være redd for å bekjenne sin skyld og vise sin elendighet [misere] til Herren. For David var sikker på Guds barmhjertighet [barmhjertighet = misericordia]. Og det var jo ikke noen liten synd, en liten løgn, som han hadde gjort: Han hadde brutt ekteskapet, og han hadde drept!

Salmen begynner med disse bønnfallende ordene:
Vær meg nådig, Gud, i din kjærlighet,
stryk ut mitt lovbrudd i din store barmhjertighet!
Vask meg ren for skyld
og rens meg for min synd!
(vers 3 og 4)

Bønnen blir rettet til den barmhjertige Gud for at han rørt av kjærlighet, liksom en elskende far eller mor, skal være nådig, det vil si forbarme seg, vise velvilje og forståelse. Det er en inderlig bønn til Gud, den eneste som kan frigjøre fra synden. Meget uttrykksfulle bilder blir brukt: stryk ut, vask meg, rens meg. I denne bønnen kommer menneskets virkelige behov fram: Det eneste som vi virkelig trenger i livet er å bli tilgitt, befridd fra det onde og dets dødelige følger. Dessverre lar livet oss ofte oppleve slike situasjoner, og da må vi først og fremst stole på barmhjertigheten. Gud er større enn vår synd. La oss ikke glemme dette: Gud er større enn vår synd! «Far, jeg vet ikke hva jeg skal si, jeg har gjort så mange og så store synder!». Gud er større enn alle de syndene som vi kan gjøre. Skal vi si det sammen? Alle sammen: «Gud er større enn vår synd!» En gang til: «Gud er større enn vår synd!» Enda en gang: «Gud er større enn vår synd!» Og hans kjærlighet er et hav som vi kan synke ned i uten å måtte frykte å bli overmannet: For Gud betyr «å tilgi» å gjøre oss sikre på at han aldri forlater oss. Uansett hva vi kan anklage oss selv for er han alltid større enn alt (jf. 1 Joh 3,20), for Gud er større enn vår synd.

Så den som ber med denne salmen søker tilgivelse, bekjenner sin skyld, men ved å bekjenne skylden er det Guds rettferdighet og hellighet som blir feiret. Og så ber man også om nåde og barmhjertighet. Salmisten betror seg til Guds godhet. Han vet at den guddommelige tilgivelsen er veldig virksom fordi den skaper det den sier. Den gjemmer ikke synden bort, men ødelegger den og utsletter den. Synden blir utslettet ved roten. Det er ikke som på renseriet når vi får fjernet en flekk fra tøyet. Nei! Gud fjerner synden helt nede ved roten; han tar bort alt! Den skriftende blir ren igjen, hver flekk er tatt bort, og han blir hvitere enn nysnø. Vi er alle syndere, ikke sant? Hvis det er noen som ikke føler seg som en synder, så rekk opp hånden... Ingen! Vi er det alle sammen.

Når vi blir tilgitt, blir vi syndere til nye skapninger, fulle av ånd og glede. En ny virkelighet begynner for oss: et nytt hjerte, en ny ånd, ett nytt liv. Vi syndere som er blitt tilgitt, som har tatt i mot den guddommelige nåden, kan til og med lære andre ikke å synde mer. «Men far, jeg er svak, jeg faller, faller, faller». «Men hvis du faller, så reis deg opp! Reis deg opp!». Hva gjør et barn når det faller? Det rekker hånden til mammaen, til pappaen for å bli hjulpet på beina. La oss gjøre det samme! Hvis du av svakhet faller i synd, så rekk hånden opp: Herren tar den, og han vil hjelpe deg å reise deg opp. Dette er verdigheten ved Guds tilgivelse! Den verdigheten som Guds tilgivelse gir oss er å løfte oss opp slik at vi kommer oss på beina, for han har skapt mannen og kvinnen til å stå oppreist.

Salmisten sier:
Gud, skap i meg et rent hjerte,
gi meg en ny og stødig ånd!
[...]
Jeg vil lære lovbrytere dine veier,
syndere skal vende om til deg.
(vers 12 og 15)

Kjære brødre og søstre, Guds tilgivelse er det som vi alle trenger, og det er den som er det største tegnet på hans barmhjertighet. Det er en gave som hver tilgitt synder er kalt til å dele med alle de brødre og søstre som han møter. Med alle de som Herren har stilt ved vår side, familiemedlemmene, vennene, arbeidskameratene, menighetsmedlemmene... alle trenger Guds barmhjertighet, akkurat som vi selv. Det er vakkert å bli tilgitt, men også du, hvis du ønsker å bli tilgitt, så tilgi, du også! Tilgi! Må Herren gi oss, ved Maria - barmhjertighetens mor - å vitne om hans tilgivelse, som renser hjertet og forvandler livet. Takk.

Vatikanradioens skandinaviske avdeling
Gjengitt med tillatelse