Pave Frans til diakoner: vær sjenerøse tjenere

I en tale til diakoner fra hele verden sa pave Frans at en diakon må ha en sjenerøs holdning til sin tjeneste og sin tidsbruk.

«En tjener kan ikke verne om egen fritid», sa han. «Han må gi opp tanken på å være herre over sin egen tid, for han eier ikke tiden. Den er en Guds gave som gis tilbake til Gud. Bare på den måten kan den bære frukt.»

Pavens ord ble uttalt i prekenen under en messe i Peterskirken, i forbindelse med avslutningen av diakonenes jubileum. Diakoner var sammen med sine familier invitert til å gjøre en pilegrimsreise til Roma fra 27.–29. mai, for å delta på det store jubileet i anledning Det ekstraordinære barmhjertighetens år.

Pave Frans vektla at diakonene skal være gode og trofaste tjenere: «En tjener er ikke slave av sin personlige agenda, han er alltid åpen for å takle det uventede; alltid tilgjengelig for sine brødre og søstre og alltid åpen for Guds stadige overraskelser.»

Paven gikk (som vanlig) utenom manus og manet de tilstedeværende til å ha mot nok til å ignorere timeplaner. Han sa at han misliker å se timeplaner på menighetskontorer og kirkedører, for det betyr som regel at dørene ikke alltid er åpne, at det ikke alltid er en prest, diakon eller lekperson tilgjengelig for de som oppsøker kirken.

«En tjener vet hvordan han skal åpne sin tid og sitt indre rom for dem han har rundt seg, også for dem som kanskje banker på døra til merkelige tider – selv om dette innebærer å miste en velfortjent hvil eller å måtte sette til side ting man liker å holde på med.»

«Kjære diakoner, om dere kan vise at dere er tilgjengelige, vil tjenesten ikke være selvtjenende, men evangelisk fruktbar», sa han.

Her følger hele pavens preken:

«En Jesu Kristi tjener» (Gal 1,10). Vi har lyttet til disse ordene som Paulus bruker om seg selv i sitt brev til galaterne. Han åpner brevet med å presentere seg som en «apostel», etter Jesu Kristi vilje (Gal 1,1). Disse to ordene – apostel og tjener – hører sammen og kan aldri adskilles. De er som to sider av samme mynt. Den som forkynner Jesus, er kalt til å tjene, og den som tjener, forkynner Jesus.

Jesus var den første til å demonstrere dette. Han, Ordet fra Faderen, som kom med det glade budskap (Jes 61,1), ja, han som er det glade budskap (ref. Luk 4.18), ble vår tjener (Fil 2,7). Han kom ikke «for å la seg tjene, men for selv å tjene» (Mark 10,45). «Han ble alles tjener (diakonos)», skrev en av kirkefedrene (Den hellige Polykarp, Ad. Phil. V, 2).

Vi som forkynner Kristus er kalt til å handle som han. En Jesu disippel kan ikke velge en annen vei enn Vår Herres vei. Er han kalt til å forkynne, må han imitere Kristus. Som Paulus, må han bestrebe seg på å være en tjener. Med andre ord: Dersom alle kristne gjennom dåpen er betrodd oppgaven å evangelisere, så er tjenerholdningen eneste måte å løse oppgaven på. Bare slik kan man være en Jesu disippel. Hans vitner er de som gjorde det han gjorde: de som tjente sine søsken, som utrettelig fulgte Kristi ydmykhet, som aldri gikk lei av det kristne livet – et liv i tjeneste.

Hvordan blir vi «gode og trofaste tjenere» (ref. Matt 25,21)? Det første vi blir spurt om, er å være tilgjengelige. En tjener lærer daglig å fristille seg fra å ville gjøre alt på sin egen måte og fra å leve livet slik han finner det for godt. Hver morgen sier han til seg selv at denne dagen ikke er hans egen, men andres – og slik øver han seg opp til et liv i raushet. En tjener kan ikke verne om egen fritid. Han må gi opp tanken på å være herre over sin egen tid, for han eier ikke tiden. Den er en Guds gave som gis tilbake til Gud. Bare på den måten kan den bære frukt. En tjener er ikke slave av sin personlige agenda, han er alltid åpen for å takle det uventede; alltid tilgjengelig for sine brødre og søstre og alltid åpen for Guds stadige overraskelser. En tjener vet hvordan han skal åpne sin tid og sitt indre rom for de han har rundt seg, også for de som kanskje banker på døra til merkelige tider – selv om dette innebærer å miste en velfortjent hvil eller å måtte sette til side ting man liker å holde på med. Kjære diakoner, om dere kan vise at dere er tilgjengelige, vil tjenesten ikke være selvbetjenende, men evangelisk fruktbar.

Dagens evangelium snakker også om tjeneste. Vi hører om to tjenere som har mye å lære oss: offiserens tjener som Jesus helbreder, og offiseren selv, som tjener keiseren. Ordene offiseren bruker for å forhindre at Jesus skal komme inn i huset hans, er svært bemerkelsesverdige, og ofte det helt motsatte av våre egne: «Herre, ikke gjør deg mer bry! Jeg er ikke verdig at du kommer inn under mitt tak!» (Luk 7,7); «Jeg står selv under kommando» (v.8). Jesus blir imponert over offiserens svar og forbauses over hans ydmykhet og mildhet. Problemene tatt i betraktning, skulle man tro at offiseren ville vært engstelig og at han ville brukt sin autoritet til å bli hørt. Han kunne ha insistert, ja til og med tvunget Jesus til å bli med ham hjem. I stedet var han beskjeden og fordringsløs; han hevet ikke stemmen og laget ikke noe opptrinn. Uten kanskje selv å vite det, handlet han som Gud selv, som en som er «mild og ydmyk av hjertet» (Matt 11,29).

Gud, som er kjærlighet, er nemlig alltid rede til å tjene oss. Han er tålmodig og vennlig, han er alltid der for oss; han lider når vi feiler og gjør alt han kan for å hjelpe oss til å bli bedre. Dette er kjennetegnene på en kristen tjeneste: den er mild og ydmyk, den etterligner Gud ved å tjene andre, ved å ta imot andre med tålmodig kjærlighet og utrettelig sympati, ved å få dem til å kjenne seg ønsket og hjemme i kirkens fellesskap, der de største ikke er de som leder, men de som tjener (ref. Luk 22,26). Kjære diakoner, det er ved mildhet dere kan modnes i barmhjertighetens tjeneste.

I tillegg til apostelen Paulus og offiseren, hører vi om en tredje tjener i dagens lesninger – den mannen Jesus helbredet. I følge evangeliet er han en tjener som herren har kjær. Vi får vite at han er svært syk, men ikke hva som feiler ham (v.2). På sett og vis kan vi kjenne oss igjen i den tjeneren. Hver enkelt av oss er kjær for Gud, som elsker oss, velger oss og kaller oss til tjeneste. Likevel trenger vi alle først en innvendig helbredelse. For å kunne være i stand til å tjene, trenger vi et sunt hjerte – et hjerte som Gud har helbredet, et hjerte som er kjent med tilgivelse og som aldri lukkes eller blir hardt. Det ville være bra om vi tillitsfullt hver dag ba om å bli helbredet av Jesus, om å få modnes til å bli mer og mer lik ham som «ikke lenger kaller oss tjenere, men venner» (ref. Joh 15,15). Kjære diakoner, hver dag kan dere bønnfalle Gud om denne nåden. Overgi til Gud deres arbeid, slitenhet og håp. Legg livet i Herrens hender, og Herren selv skal gi dere liv. Når dere tjener ved eukaristiens bord, er dere i Jesu nærvær, han som gir seg selv til dere slik at dere kan gi dere selv til andre.

Ved å være tilgjengelige, milde av hjertet og i stadig samtale med Jesus, trenger dere ikke være redde for å være Kristi tjenere. Da kan dere omsorgsfullt møte Herren selv, i skikkelse av dagens fattige og trengende.

Kilde: Vatikanradioen

Oversettelse Ingvild Røsok

Foto: Mats Tande