Pavens budskap til Verdensungdomsdagen 2016

Verdensungdomsdagen i 2016 vil finne sted i Polen fra 25. til 31. juli. Også pave Frans vil da besøke Polen. Hans program er klart. Her følger pavens budskap i anledning dagen.

BUDSKAPET FRA DEN HELLIGE FAR FRANS TIL DEN XXXI VERDENSUNGDOMSDAGEN 2016

Salige er de barmhjertige, for de skal få barmhjertighet (Matt 5,7)

Kjære unge!

Vi har nådd fram til den siste etappen av vår pilegrimsvandring til Krakow, der vi i juli neste år sammen vil feire den XXXI Verdensungdomsdagen. Jesu ord fra Bergprekenen leder oss på denne lange og krevende veien. Vandringen begynte i år 2014 da vi sammen reflekterte over den første saligprisningen: «Salige er de som er fattige i ånden, for himmelriket er deres» (Matt 5,3). Temaet for år 2015 var «Salige er de rene av hjertet, for de skal se Gud» (Matt 5,8). I det kommende året vil vi la oss inspirere av ordene «Salige er de barmhjertige, for de skal få barmhjertighet» (Matt 5,7).

1. Barmhjertighetens jubelår

Med dette temaet blir Verdensungdomsdagen i Krakow 2016 en del av Barmhjertighetens jubelår og blir slik et skikkelig ungdomsjubileum på globalt nivå. Det er ikke første gang at vi har et internasjonalt ungdomsmøte  et jubelår. Det var faktisk i Frelsens hellige år i 1984 at den hellige Johannes Paul II for første gang kalte sammen unge fra hele verden for å møtes palmesøndag. Under det store jubileet i år 2000 samlet så mer enn to millioner unge fra omkring 165 land seg i Roma til den XV Verdensungdomsdagen. Jeg er sikker på at ungdomsjubileet i Krakow, slik det var i begge disse to foregående tilfellene, blir et av jubelårets høydepunkter!

Kanskje noen av dere spør dere selv: Hva er det for et jubelår som Kirken feirer? Den bibelske teksten i kapittel 25 i Tredje Mosebok hjelper oss å forståhva et «jubelår» betydde for Israels folk. Hvert femtiende år hørte jødene hornet lyde (jobel) og kalle dem sammen (jobil) til å feire et hellig år som en forsoningstid (jobal) for alle. Uten noen godtgjørelse skulle de da gjenopprette et godt forhold til Gud, sin neste og hele skaperverket. Derfor fremmet man ettergivelse av gjeld, særskilt hjelp til nødlidende, bedring av relasjonene mellom menneskene og frigivelse av slaver.

Jesus Kristus kom for å forkynne og virkeliggjøre Herrens evige nådetid. Han kom for å bringe det gode budskapet for fattige, «for å rope ut at fanger skal få frihet og blinde få synet igjen, for å sette undertrykte fri» (Luk 4,18-19). I ham, spesielt i hans påskemysterium, fullbyrdes den dypere meningen med jubelår. Når Kirken utroper et jubelår i Kristi navn, så innbys vi alle til å leve en spesiell nådetid. Kirken selv bør tilby en overflod av tegn på Guds nærvær og nærhet, og gjenoppvekke hjertenes evne til å se på det som er vesentlig. Barmhjertighetens jubelår er spesielt «en tid for Kirken til å gjenfinne betydningen av det oppdraget som Herren ga henne påskedag: å være tegn og redskap for Farens barmhjertighet (jf. Joh 20,21-23)» (preken ved første vesper på Den guddommelige barmhjertighets søndag 11. april 2015).

2. Barmhjertige som Faderen

Temaet for dette ekstraordinære jubelåret er «Barmhjertige som Faderen» (jf. Misericordiae Vultus, 13), og det passer godt sammen med temaet for neste Verdensungdomsdag. La oss derfor forsøke å skjønne bedre hva den guddommelige barmhjertigheten betyr.

Det brukes flere ulike ord i Det gamle testamentet for å snakke ombarmhjertighet. De viktigste av disse er hesed og rahamim. Brukt om Gud uttrykker det første ordet hans uslitelige troskap mot pakten med sitt folk, som han elsker og tilgir til evig tid. Det andre ordet, rahamim, kan oversettes med «innvoller». Det får oss til å tenke særlig på livmoren og hjelper oss å forstå at Guds kjærlighet til sitt folk ligner en mors kjærlighet til sine barn. Slik uttrykker profeten Jesaja det: «Kan en kvinne glemme sitt diende barn, en omsorgsfull mor det barnet hun bar? Selv om de skulle glemme, skal ikke jeg glemme deg» (Jes 49,15). En slik kjærlighet innebærer å gjøre plass til den andre inni oss selv, - å føle, lide og glede oss sammen med vår neste.

Inkludert i det bibelske barmhjertighetsbegrepet er også det konkrete ved en kjærlighet som er trofast, gratis og vet å tilgi. I den følgende teksten fra Hoseas bok ser vi et svært vakkert eksempel på Guds kjærlighet, som blir sammenlignet med en fars kjærlighet til sitt barn:

Da Israel var ung,
fikk jeg ham kjær,
fra Egypt kalte jeg min sønn.
Men jo mer jeg ropte på dem,
desto mer gikk de bort fra meg.
[...]
Det var jeg som lærte Efraim å gå
og tok dem på armen.
Men de skjønte ikke at jeg helbredet dem.
Jeg dro dem med menneskebånd,
med kjærlighets tau.
Jeg var lik en som løfter et spedbarn opp til kinnet,
jeg bøyde meg ned og ga dem mat.
(Hos 11,1-4)

Til tross for den gale holdningen til barnet, som fortjener å bli straffet, er farens kjærlighet trofast, og han tilgir alltid sitt angrende barn. Som vi ser inkluderer barmhjertigheten alltid tilgivelse. «Guds barmhjertighet er ikke en abstrakt idé, men en konkret virkelighet der han åpenbarer sin kjærlighet liksom en far eller mor som for barnet blir rørt, helt fra det dypeste i seg. Man kan virkelig si at det er en «innvollenes kjærlighet». Den kommer fra det innerste, som en dyp og naturlig følelse, og er full av ømhet og medlidenhet, overbærenhet og tilgivelse (Misericordia Vultus, 6).

Det nye testamentet forteller om den guddommelige barmhjertigheten (eleos) som sammenfatningen av det verket som Jesus i Farens navn kom til verden for å fullbyrde (jf. Matt 9,13). Vår Herres barmhjertighet viser seg især når han bøyer seg ned mot vår elendighet og viser sin medlidenhet med de som trenger forståelse, helbredelse og tilgivelse. Alt i Jesus vitner om barmhjertighet. Ja, han er selv barmhjertigheten.

I Lukasevangeliets femtende kapittel finner vi tre lignelser om barmhjertighet:den bortkomne sauen, mynten som ble borte og den bortkomne sønnen. I disse tre lignelsene blir vi slått av Guds glede - den gleden, som Gud opplever, når han finner og tilgir en synder. Ja, Guds glede er å tilgi! Det sammenfatter hele evangeliet. «Hver og en av oss - hver og en av oss - er den bortkomne sauen,  mynten som ble borte. Hver av oss er den sønnen som sløste bort sin frihet, fulgte avguder og illusjoner om lykke og mistet alt. Men Gud glemmer oss ikke; Faren forlater oss aldri. Han er en tålmodig Far; han venter alltid på oss! Han respekterer vår frihet, men han forblir for alltid trofast. Og når vi vender tilbake til ham, tar han i mot oss som barn, i sitt hus, for han holder aldri opp med å vente på oss, - med kjærlighet. Og hjertet hans har gledesfest for hvert barn som vender hjem. Han feirer fordi han er glede. Gud gleder seg når en av oss syndere kommer til ham og ber om tilgivelse» (Angelus 15. september 2013).

Guds barmhjertighet er meget konkret, og vi er alle kalt til å oppleve den personlig. Da jeg var sytten år gammel [Matteus’ kall], hendte det det en dag, da jeg ville gå ut med noen venner, at jeg bestemte meg for først å gå innom kirken. Der møtte jeg en prest, som jeg fikk spesiell tillit til, og jeg ønsket å åpne hjertet i skriftemålet. Det møtet forandret livet mitt! Jeg oppdaget at når vi ydmykt og oppriktig åpner vårt hjerte, kan vi se Guds barmhjertighet på en veldig konkret måte. Jeg ble helt sikker på at Gud ventet på meg i denne presten allerede før jeg tok det første skrittet for å gå i kirken. Vi søker alltid Gud, men Gud kommer alltid før oss, han holder alltid på med å søke etter oss, og han finner oss alltid først. Kanskje er det noe som tynger hjertet deres, kanskje dere tenker: Jeg har gjort det og det... Vær ikke redde! Han venter på dere! Gud er en far: Han venter alltid på oss! Det er så vidunderlig å få erfare Farens barmhjertige omfavnelse i forsoningens sakrament, å oppdage atskriftestolen er stedet for barmhjertigheten, å la oss bli berørt av Herrens barmhjertige kjærlighet, - han som alltid tilgir oss!

Og du, kjære unge mann, kjære unge kvinne, har du noensinne følt dette blikket av evig kjærlighet hvile på deg, til han som tross alle dine synder, begrensninger og nederlag fortsetter å stole på deg og se håpefullt på ditt liv? Innser du hvor verdifull du er for Gud som av kjærlighet har gitt deg alt? Som den hellige Paulus lærer oss: «Gud viser sin kjærlighet til oss ved at Kristus døde for oss mens vi ennå var syndere» (Rom 5,8). Men forstår vi virkelig kraften i disse ordene?

Jeg vet hvor kjært Verdensungdomsdagskorset er for dere alle. Det var en gave fra den hellige Johannes Paul II, og det har vært med dere på alle verdensmøtene siden 1984. Det har vært så mange forandringer, så mange virkelige omvendelser i så mange unge menneskers liv når de møtte dette enkle, nakne korset! Kanskje har dere spurt dere selv: Hva er kilden til korsets usedvanlige kraft? Svaret er: Korset er det mest talende tegnet på Guds barmhjertighet! Det forteller oss at grensen for Guds kjærlighet til menneskeheten er å elske grenseløst! Gjennom korset kan vi røre ved Guds barmhjertighet og selv bli berørt av hans barmhjertighet! Her ønsker jeg å minne om episoden med de to røverne som ble korsfestet sammen med Jesus. Den ene av dem er arrogant, innrømmer ikke at han er en synder og  håner Herren. Den andre derimot innrømmer at han har gjort feil, han henvender seg til Herren og sier «Jesus, husk på meg når du kommer i ditt rike!». Jesus ser på ham med uendelig barmhjertighet og svarer: «I dag skal du være med meg i paradis» (jf. Luk 23,32.39-43). Hvem av disse to identifiserer vi oss med? Er det den arrogante røveren, som ikke erkjenner sine egne feil? Eller er det den andre røveren som medgir at han trenger Guds barmhjertighet og som bønnfaller om den av hele sitt hjerte? I Herren, som ga sitt liv for oss på korset, finner vi alltid den ubetingede kjærligheten, som ser vårt liv som et gode og alltid gir oss muligheten til å begynne på nytt.

3. Den usedvanlige gleden ved å være redskap for Guds barmhjertighet

Guds ord lærer oss at «Det er saligere å gi enn å få.» (Apg 20,35). Nettopp derfor kaller den femte saligprisningen de barmhjertige for salige. Vi vet at det var Herren som elsket oss først. Men for virkelig å bli salige og lykkelige må vi gå inn i den guddommelige logikken - i «gavelogikken», i «kjærligheten-er-gratis»-logikken – og vi må oppdage at Gud har elsket oss uendelig for at vi skal kunne elske som han elsker: grenseløst. Slik sier den hellige evangelisten Johannes det:

Mine kjære, la oss elske hverandre!
For kjærligheten er fra Gud,
og hver den som elsker, er født av Gud
og kjenner Gud.
Den som ikke elsker, har aldri kjent Gud,
for Gud er kjærlighet.
[]
Ja, dette er kjærligheten, ikke at vi har elsket Gud,
men at han har elsket oss
og sendt sin Sønn til soning for våre synder.
Mine kjære, har Gud elsket oss slik, da skylder også vi å elske hverandre.
(1 Joh 4,7-8.10-11)

Etter meget kortfattet å ha forklart dere hvordan Herren gir oss sin barmhjertighet vil jeg gjerne foreslå hvordan vi mer konkret kan være denne barmhjertighetens redskap for vår neste.

Jeg kommer på eksemplet med den salige Pier Giorgio Frassati. Han sa: «Jesus besøker meg hver morgen i den hellige kommunion, og jeg gjengjelder dette besøket på den eneste, miserable måten jeg kan: ved å besøke de fattige». Pier Giorgio var en ung mann som hadde forstått hva det betyr å ha et barmhjertig hjerte, følsomt for de mest trengende. Han ga dem langt mer enn materiell hjelp. Han ga seg selv, han viet sin tid, sine ord og sin evne til å lytte. Han tjente de fattige på en diskret måte, uten noensinne å vise seg fram. Han levde virkelig det som evangeliet sier: «Når du gir en slik gave, skal ikke den venstre hånden vite hva den høyre gjør,  for at det kan være en gave i det skjulte.» (Matt 6,3-4).  Tenk dere, noen dager før sin død, da han var alvorlig syk, ga han anvisninger om hvordan hans vanskeligstilte venner skulle hjelpes. Ved hans begravelse ble hans familie og venner forbløffet over å se mange fattige mennesker, som de selv ikke kjente. Det var de som den unge Pier Giorgio hadde tatt seg av og hjulpet.

Jeg liker alltid å koble evangeliets saligprisninger sammen med det tjuefemte kapitlet i Matteusevangeliet, der Jesus forteller om barmhjertighetsgjerningene og sier at vi skal dømmes etter dem. Jeg ber dere derfor om å gjenoppdage delegemlige barmhjertighetsgjerningene [artikkel 2447 i katekismen]: å gi mat til de sultne, å gi drikke til de tørste, å gi klær til de nakne, å gi husly til de husløse, å besøke de syke, å besøke de som er i fengsel og å begrave de døde. Vi skal heller ikke glemme de åndelige barmhjertighetsgjerningene: å gi råd til de tvilende, å undervise de uvitende, å rettlede syndere, å trøste de sorgfulle, å tilgi fornærmelser, å bære urett tålmodig, å be for levende og døde. Som dere kan se innebærer ikke barmhjertighet snillisme og er heller ikke ren sentimentalitet. Det er her vi kan få etterprøvd vår ekthet som Jesu disipler og vår troverdighet som kristne i dagens verden.

For dere unge, som er meget konkrete, vil jeg gjerne foreslå at dere i hver av de første sju månedene i 2016 velger en legemlig og en åndelig barmhjertighetsgjerning som dere setter i verk den måneden. La dere inspirere av bønnen til den hellige Faustina, en ydmyk apostel for Guds barmhjertighet i vår tid:

Hjelp meg, Herre, slik at […]

mine øyne blir barmhjertige så jeg aldri får mistanker eller dømmer etter det utvendige, men klarer å skjelne det som er vakkert i min nestes sjel og hjelper min neste […]

min hørsel blir barmhjertig, slik at jeg imøtekommer min nestes behov, slik at mine ører ikke er likegyldige overfor min nestes smerter og stønn […]

min tunge blir barmhjertig, slik at jeg aldri snakker stygt om min neste, men har et trøstens og tilgivelsens ord for hver og en […]

mine hender blir barmhjertige og fulle av gode gjerninger […]

mine føtter blir barmhjertige, så jeg skynder meg å hjelpe min neste og trosser min treghet og trøtthet […]

mitt hjerte blir barmhjertig, slik at jeg deltar i alle lidelsene til min neste
(Dagboka, 163)

Budskapet om den guddommelige barmhjertigheten er altså et meget konkret og krevende livsprogram fordi det kreves gjerninger. Og en av de mest opplagte barmhjertighetsgjerningene, og kanskje også en av de vanskeligste å gjennomføre er å tilgi de som har såret oss, som har gjort oss noe vondt og som vi anser som våre fiender. «Ofte virker det veldig vanskelig å tilgi! Og likevel er tilgivelsen det redskapet som er blitt lagt i våre svake hender for vi skal kunne få fred i hjertet. Å gi slipp på nag, sinne, vold og hevn er den nødvendige forutsetningen for å kunne leve lykkelig» (Misericordiae Vultus 9).

Jeg møter mange unge som sier at de er lei av denne verdenen som er så splittet, med konflikter mellom tilhengere av forskjellige grupper og med så mange kriger, og hvor noen til og med bruker sin religion for å rettferdiggjøre vold. Vi må bønnfalle Herren om å gi oss den nåde å være barmhjertige mot dem som gjør oss noe vondt. Liksom Jesus som på korset ba for dem som hadde korsfestet ham: «Far, tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør.» (Luk 23,34). Barmhjertigheten er den eneste måten å beseire det onde på. Det trengs rettferdighet, men rettferdigheten alene er ikke nok. Rettferdighet og barmhjertighet må gå sammen. Jeg ønsker intenst at vi sammen kan forene oss i samstemmig bønn og fra dypet av vårt hjerte be Herren om å forbarme seg over oss og hele verden!

4. Krakow venter på oss!

Det er bare noen få måneder igjen til vi møtes i Polen. Krakow, den hellige Johannes Paul II’s og den hellige Faustina Kowalskas by, venter på oss med åpne armer og åpne hjerter. Jeg tror at det guddommelige forsynet har ledet oss til å feire ungdommens jubileum nettopp der hvor disse to våre dagers barmhjertighetapostler levde. Johannes Paul II forstod at dette var barmhjertighetens tid. I begynnelsen av sitt pontifikat skrev han encyklikaenDives in Misericordia. I jubelåret 2000 helligkårede han søster Faustina og innstiftet den guddommelige barmhjertighets søndag på andre søndag etter påske. Og i 2002 innviet han personlig helligdommen for den barmhjertige Jesus i Krakow og betrodde verden til den guddommelige barmhjertigheten med ønske om at dette budskapet måtte nå ut til alle jordens innbyggere og fylle deres hjerter med håp. «Vi må puste til denne gnisten av Guds nåde, og vi må gi denne barmhjertighetens ild videre til verden. I Guds barmhjertighet vil verden få fred og mennesket glede» (preken ved innvielsen av helligdommen for Den guddommelige barmhjertighet i Krakow 17. august 2002).

Kjære unge, i helligdommen i Krakow, tilegnet den barmhjertige Jesus, hvor hans bilde æres av Guds folk, venter Jesus på dere. Han stoler på dere og regner med dere! Han har mye viktig å si hver enkelt av dere... Vær ikke redde for å se inn i hans øyne, som er fylt av uendelig kjærlighet til dere. La hans barmhjertige blikk treffe dere; det er klart til å tilgi dere alle deres synder. Hans blikk kan forandre deres liv og lege sårene i deres sjel. Hans blikk kan slukke den dype tørsten i deres unge hjerter: tørsten etter kjærlighet, fred, glede og sann lykke. Kom til ham, og vær ikke redde! Kom til ham for fra dypet av deres hjerter å si: «Jesus, jeg stoler på deg!» La dere bli berørt av hans grenseløse barmhjertighet slik at dere gjennom deres handlinger, ord og bønn kan bli barmhjertighetens apostler i vår verden, som er såret av egoisme, hat og mye desperasjon.

Ha med dere flammen til Kristi barmhjertige kjærlighet – som den hellige Johannes Paul II snakket om – overalt i dagliglivet og helt til verdens grenser. Jeg er med dere på dette oppdraget med mine ønsker og mine bønner. Jeg betror dere alle til Maria, Barmhjertighetens mor, på denne siste etappen av deres åndelige forberedelser til neste Verdensungdomsdag i Krakow, og jeg velsigner dere alle av hele mitt hjerte.

Fra Vatikanet, 15. august 2015
Festen for Jomfru Marias opptakelse i himmelen

FRANS

 

 

Vatikanradioens skandinaviske avdeling
Gjengitt med tillatelse