Pavens preken på Ordenslivets dag

På festen for Herrens fremstilling i tempelet, som også er Ordenslivets dag, feiret pave Frans messe i Peterskirken med representanter for institutter for konsekrert liv og fellesskap for apostolisk liv. Han oppfordret dem til ikke bare å prøve å overleve, men til å leve, til å drømme og synge og bringe Jesus – håpet – midt iblant folk.

Evangelieteksten var fra Lukasevangeliet:

Da renselsestiden som Moseloven påla dem, var forbi, tok de ham med opp til Jerusalem for å bære ham fram for Herren. For det står skrevet i Herrens lov: Alt av hankjønn som åpner morslivet, skal være helliget Herren. De skulle også bringe det offeret som Herrens lov påbyr: et par turtelduer eller to dueunger.
I Jerusalem bodde det en mann som het Simeon. Han var rettskaffen og gudfryktig og ventet på Israels trøst. Den hellige ånd var over ham, og Ånden hadde latt ham få vite at han ikke skulle se døden før han hadde sett Herrens salvede. Nå kom han til tempelet, ledet av Ånden. Og da Jesu foreldre kom med barnet for å gjøre med ham som skikken var etter loven, tok Simeon barnet opp i armene sine. Han lovpriste Gud og sa:
«Herre, nå lar du din tjener fare herfra i fred,
slik som du har lovet.
For mine øyne har sett din frelse,
som du har gjort i stand like for ansiktet på alle folk,
et lys til åpenbaring for hedningene
og ditt folk Israel til ære.»
Hans far og mor undret seg over det som ble sagt om ham. Og Simeon velsignet dem og sa til hans mor Maria: «Se, han er satt til fall og oppreisning for mange i Israel, og til et tegn som blir motsagt – ja, også gjennom din egen sjel skal det gå et sverd. Slik skal de tankene mange bærer i hjertet, komme for dagen.»
Det var en kvinne der som var profet, Anna, Fanuels datter, av Asjers stamme. Hun var langt oppe i årene. Som ung hadde hun vært gift i sju år og hadde siden levd som enke til hun nå var åttifire år. Hun forlot aldri tempelet, men tjente Gud i faste og bønn natt og dag. I samme stund kom også hun fram og lovpriste Gud, og hun fortalte om barnet til alle som ventet på frihet for Jerusalem.
Da de hadde gjort alt som Herrens lov påbyr, vendte de tilbake til Galilea, til sin hjemby Nasaret. Og gutten vokste og ble sterk, fylt av visdom, og Guds nåde var over ham. (Luk 2,22-40)

Her følger hele prekenen:

Da Jesu foreldre kom med Barnet for å oppfylle det loven påbød, tok Simeon, som var «ledet av Ånden» (Luk 2,27) Barnet opp i sine armer og ga seg til å prise og takke Gud med en lovsang: «For mine øyne har sett din frelse, som du har gjort i stand like for ansiktet på alle folk, et lys til åpenbaring for hedningene og ditt folk Israel til ære» (Luk 2,30-32). Ikke bare kunne Simeon se det etterlengtede håpet, men han var så heldig at han fikk omfavne det, og det fikk ham til å juble av glede. Hjertet hans gledet seg over at Gud tok bolig midt iblant sitt folk; han følte at dette var kjøtt av hans kjøtt (jf. 1 Mos 2,23).

Dagens liturgi forteller oss at med denne riten førti dager etter fødselen, ble Jesus «fremstillet i templet, i det ytre for å oppfylle loven, men i virkeligheten for å møte sitt troende folk» (Missale Romanum, 2. februar, inngangsprosesjonen). Møtet mellom Gud og hans folk vekker gleden og fornyer håpet.

Simeons lovsang er sangen til den troende som på slutten av sitt liv kan si: «Det er sant! Gudshåpet skuffer aldri (jf. Rom 5,5). Gud bedrar ikke.» På sine gamle dager klarer Simeon og Anna på nytt å være fruktbare, og de vitner om dette ved å synge: «Livet fortjener å bli levd i håpet for Herren holder sitt løfte.» Og senere forklarer Jesus selv dette løftet i synagogen i Nasaret: De syke, fangene, de ensomme, de fattige, de gamle, synderne er også innbudt til å istemme den samme sangen om håpet – Jesus er med dem, han er med oss (jf. Luk 4,18-19; Luk 17,21).

Vi har arvet denne sangen om håpet fra våre forgjengere. Det var de som brakte oss inn i denne «prosessen». Vi kunne se lovsangen bli kjøtt i deres ansikter, i deres liv, i deres stadige oppofrelse. Vi er arvingene til deres drømmer, til det håpet som ikke skuffet dem – våre fedre og mødre, grunnleggerne, våre eldre søsken. Vi er arvingene til våre gamle, som våget å drømme, og liksom de, vil også vi nå synge: «Herren bedrar ikke, gudshåpet skuffer ikke.» Gud kommer sitt folk i møte. Og vi vil synge og gå inn i Joels profeti:
«En gang skal det skje
at jeg øser ut min Ånd over alle mennesker.
Deres sønner og døtre skal profetere,
de gamle skal drømme drømmer
og de unge skal se syn.»
(Joel 3,1)

For å kunne profetere i dag, for på nytt å finne tilbake til det som engang fikk vårt hjerte til å brenne bør vi ta opp våre forgjengeres drømmer. Drøm og profeti sammen. Minnet om hvordan våre gamle, våre fedre og mødre, drømte, og mot til profetisk å fortsette disse drømmene.

Denne innstillingen vil gjøre oss gudviede fruktbare, men først og fremst vil den beskytte oss mot en fristelse som kan gjøre vårt gudviede liv ufruktbart: overlevelsesfristelsen. Det er et onde som litt etter litt kan finne feste inni oss, inni våre fellesskap. Overlevelsesmentaliteten gjør oss reaksjonære og engstelige, den får oss til langsomt og umerkelig stenge oss inne i våre hus i et stivnet rutineliv. Den kaster oss tilbake til de gode gamle dager, men i stedet for å vekke den profetiske kreativiteten som ble født av våre grunnleggeres drømmer, får den oss til lete etter snarveier for å slippe unna de utfordringene som banker på døra i dag. Overlevelsesmentaliteten tapper våre nådegaver for krefter for den får oss til å «temme» dem, til å gjøre dem «lette å håndtere», men slik taper de sin opprinnelige kreative kraft; vi blir mer opptatt av å beskytte rom, bygninger og strukturer enn i å muliggjøre ny utvikling. Overlevelsesfristelsen får oss til å glemme nåden, den gjør oss til «religionsfagfolk», men ikke til fedre, mødre eller søsken til det håpet som vi er blitt kalt til å profetere. I dette overlevelsesklimaet tørker hjertene til de gamle ut. De blir fratatt evnen til å drømme. Da blir den profetien som de yngste er kalt til å forkynne og virkeliggjøre, ufruktbar. Kort sagt omformer overlevelsesfristelsen de misjonsmulighetene som Herren gir oss til noe farlig, truende og katastrofalt. Denne innstillingen angår ikke bare de gudviede, men vi bør passe oss spesielt for ikke å gi etter for den.

La oss vende tilbake til evangelieteksten igjen og betrakte scenen på nytt. Det var noe som fremkalte lovsangen i Simeon og Anna. Det var sikkert ikke at de så på seg selv, ikke at de analyserte og gjennomgikk sin egen personlige situasjon, ikke at de stengte seg inne av frykt for at det kunne skje dem noe. Det som fremkalte sangen var håpet – det håpet som holdt dem oppe i alderdommen. Det håpet ble til virkelighet i møtet med Jesus. Når Maria legger Løftets sønn i Simeons armer, begynner den gamle å synge – å feire en egen «liturgi». Han synger fram sine drømmer. Når hun stiller Jesus midt iblant hans folk, opplever det glede. Ja, bare dette kan gi oss gleden og håpet tilbake, bare dette kan redde oss fra overlevelsesmentaliteten. Bare dette vil gjøre vårt liv fruktbart og holde vårt hjerte i live. Å stille Jesus der han må være: midt iblant sitt folk.

Vi er alle klar over at vi er i ferd med å gjennomgå en flerkulturell forvandling; ingen trekker det i tvil. Desto viktigere er det at de gudviede sammen med Jesus er tilstede i livet, midt i disse store forandringene. Vår misjon minner oss om at vi – i overensstemmelse med vår særskilte nådegave – er blitt oppfordret til å være surdeig for denne konkrete massen. Sikkert kan det finnes bedre typer «mel», men Herren har oppfordret oss til å få deigen til å heve her og nå, med de utfordringene som dukker opp. Ikke defensivt, ikke styrt av engstelsen, men med hendene på plogen (jf. Luk 9,62) i forsøket på å få hveten til å vokse, selv om den ofte er blitt sådd blant ugress (jf. Matt 13). Å stille Jesus midt iblant hans folk betyr å ha et kontemplativt hjerte, i stand til å erkjenne at Gud går på veiene i våre byer, landsbyer og kvartaler. Å stille Jesus midt iblant hans folk betyr å ta på seg våre søskens kors og ville hjelpe dem å bære det. Det betyr å ville røre ved Jesu sår i verdens sår; verden er såret og lengter og ber om å våkne opp til nytt liv.

Å stille oss med Jesus midt iblant hans folk! Ikke som «trosaktivister», men som menn og kvinner som stadig blir tilgitt, menn og kvinner som er ett i dåpen for å dele denne salvingen og Guds trøst med de andre.

Å stille oss med Jesus midt iblant hans folk fordi vi «føler oss utfordret til å oppdage og videreformidle ‘det mystiske’ i å leve sammen, blande oss med hverandre, møte hverandre, omfavne hverandre, støtte hverandre, delta i dette litt kaotiske tidevannet som [med Herren] kan bli til en virkelig opplevelse av broderlighet, en solidarisk karavane, en hellig pilegrimsferd. […] Hvis vi kunne følge denne veien, ville det være veldig godt, veldig befriende, veldig håpsskapende! Ikke bare gjør det godt å gå ut av seg selv for å slå seg sammen med de andre» (Evangelii Gaudium, 87), men det forvandler også vårt liv og vårt håp til lovsang. Men dette kan vi få til bare hvis vi gjør våre gamles drømmer til våre egne og forvandler dem til profeti.

La oss ledsage Jesus når han går sitt folk i møte og stiller seg midt iblant det, uten klaging, uten engstelsen til de som ikke tar opp sine forgjengeres drømmer og derfor glemmer bort å profetere, men med klar og rolig lovsang; ikke med uro, men med tålmodigheten til den som stoler på Ånden – drømmenes og profetiens Herre. Og slik deler vi det som tilhører oss: sangen som fødes av håpet.

Vatikanradioens skandinaviske avdeling
Gjengitt med tillatelse