Pave Frans’ ord til Europa ved 60-årsjubileet for Romatraktaten

Fra mottakelsen 24. mars 2017

Statsoverhoder og regjeringsoverhoder fra 27 EU-land har vært i Roma for å feire 60-årsjubileet for Romatraktaten den 25. mars. Kvelden før mottok pave Frans dem i Vatikanet. Her følger en sammenfatning av hans halvtimelange tale.

Grunnleggernes vyer i fem punkter

Hva var tankene, hva var vyene til grunnleggerne, altså de som underskrev traktaten? I en lang innledning svarte paven på dette og oppsummerte så svaret slik: å stille mennesket i sentrum, å vise handlekraftig solidaritet, å være åpen for verden, å søke fred og utvikling, å være åpen for framtiden.

Grunnleggerne minner oss om at Europa egentlig ikke er regelverk og protokoller, men «et liv, en måte å forstå mennesket ut fra dets transcendente og umistelige verdighet» sa paven.

Han sa også at grunnleggerne var bevisst at kristendommen er viktig når det gjelder den europeiske sivilisasjonens opphav. Uten kristendommen er det vanskelig å forstå vestlige verdier som verdighet, frihet og rettferdighet, mente paven. «Slike verdier vil fortsatt høre hjemme i vår flerkulturelle verden forutsatt at de beholder den livsviktige forbindelsen med røttene. Den forbindelsen gjør det mulig å bygge legsamfunn, fri fra ideologiske motsetninger, der det er plass til både innvandrere og innfødte, troende og ikke-troende.»

Håpet i fem punkter

Det er mye snakk om kriser nå, om økonomisk krise, familiekrise, flyktningkrise og så videre sa paven og minnet om at ordet «krise» opprinnelig ikke hadde en negativ betydning. «Krise» kommer av «å velge», «å bestemme», «å bedømme», «å sikte». Dette er en tid for å sikte ut det vesentlige og bygge på det, sa han.

Han vendte seg direkte til de overhodene som var tilstede og understreket at «de som styrer bør skjelne ut håpets veier – dette er deres oppgave: å skjelne ut håpets veier – å identifisere konkrete måter å gå fram på».

Han bygde videre på grunnleggernes vyer og la fram sine tanker om hvor håpet ligger for dagens og morgensdagens Europa:

Europa kan igjen håpe når det stiller mennesket i sentrum. Når individer, samfunn og folk bli hørt. Når det hersker en familieånd der alle bidrar med det de kan. Når Europa gjennoppdager seg selv som et stort fellesskap der «det hele er større enn delen og også større enn summen av delene».

Europa kan igjen håpe når det viser handlekraftig solidaritet. Om en lider, lider alle de andre med (jf. 1 Kor 12,26). Solidaritet er også er den beste motgiften mot moderne populisme, som springer ut fra egoisme og som gjør at vi ikke greier «å se lenger».

Europa kan igjen håpe når det er åpent for verden og ikke lukker seg i en falsk sikkerhet. Flyktningspørsmålet får fram et dypere spørsmål: Hva for en kultur er det Europa har å by på i dag? «Dagens velstand har vingeklippet kontinentet og fått det til å senke blikket. Europa har en enestående ideell og åndelig arv, som fortjener å blitt tatt opp igjen med lidenskap og ny friskhet. Den er den beste motgiften mot vår tids verditomrom, som er grobunn for allslags ekstremisme.»

Europa kan igjen håpe når det investerer i utvikling og fred. «Det kan ikke fins fred der det ikke fins arbeid og ingen utsikt til å bli anstendig betalt. Det fins ikke fred i utkanten av våre byer der stoffmisbruk og vold griper om seg.»

Europa kan igjen håpe når det er åpent for framtiden. Når det satser på de unge og på familien. «Når det forsvarer livet i hele dets hellighet.»

Vatikanradioens skandinaviske avdeling
Gjengitt med tillatelse