Det kristne håpet – 20. «Gud med oss»: løftet som gir håp

Foto: Vuokko-Helena Caseiro, tatt ved Boca do Inferno Portugal.

Onsdag 26. april holdt pave Frans sin tjuende katekese om det kristne håpet. Vi er underveis, vi vandrer, og Gud er alltid med oss. Han er «Gud-med-oss» (Immanuel). Vårt liv er «forankret» i himmelen, og ankeret er et godt symbol for vårt håp.

Under audiensen ble det lest fra Matteusevangeliet:

Men de elleve disiplene dro til Galilea, til fjellet der Jesus hadde sagt han ville møte dem. Da trådte Jesus fram og talte til dem: «Jeg har fått all makt i himmelen og på jorden. Gå derfor og gjør alle folkeslag til disipler: Døp dem til Faderens og Sønnens og Den hellige ånds navn og lær dem å holde alt det jeg har befalt dere. Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende.» (Matt 28,16.18-20)

Det kristne håpet – 20. «Gud med oss»: løftet som gir håp

Kjære brødre og søstre, god dag!

«Jeg er med dere alle dager inntil verdens ende» (Matt 28,20). Slik slutter Matteusevangeliet. Ordene minner oss om den profetien som vi finner på begynnelsen: «de skal gi ham navnet Immanuel – det betyr: Gud med oss» (Matt 1,23; jf. Jes 7,14). Gud vil være med oss alle dager inntil verdens ende. Jesus vil gå sammen med oss alle dager inntil verdens ende. Hele evangeliet er omsluttet av disse to sitatene, ord som meddeler oss Guds mysterium. Hans navn, hans identitet er å «være med»: Han er ikke en isolert Gud, han er en «Gud-med», især «med oss», altså med oss mennesker. Vår Gud er ikke en fraværende Gud, en Gud innestengt i en fjern himmel. Han er en Gud med en «lidenskap» for mennesket, han elsker det så ømt at han ikke greier å holde seg borte fra det. Vi mennesker er flinke til å bryte forbindelser og brenne broer. Men det er ikke han. Om vårt hjerte kjølner, forblir hans alltid glødende. Vår Gud er alltid med oss, selv om vi uheldigvis skulle komme til å glemme ham. På vippepunktet mellom vantro og tro, er det av avgjørende betydning å oppdage at vi er elsket av vår Far, at han er med oss, at han aldri overlater oss til oss selv.

Livet er en pilegrimsreise, en vandring. Selv de som setter sitt håp til det rent menneskelige kjenner horisonten lokke. De blir drevet til å utforske verdener som de ennå ikke kjenner. Vår sjel er en vandrende sjel. Bibelen er full av historier om pilegrimer og reisende. Abrahams kall begynner med følgende påbud: «Dra bort fra landet ditt» (1 Mos 12,1). Og patriarken forlater den biten av verden som han kjente godt og som var en av sivilisasjonens vugger på hans tid. Alt talte mot at den reisen skulle være fornuftig. Men likevel bega Abraham seg avsted. Vi kan ikke bli modne menn og kvinner hvis vi ikke føler oss dratt mot horisonten: grensen mellom himmel og jord som kaller på et folk som vandrer.

Under sin vandring i verden er mennesket aldri alene. Særskilt den kristne føler seg aldri ensom fordi Jesus forsikrer oss om at ikke bare venter han på oss på slutten av vår lange reise, men han er med oss hver eneste dag.

Hvor lenge vil Guds omsorg for mennesket vare? Hvor lenge vil Herren Jesus, som vandrer sammen med oss, ta seg av oss? Evangeliets svar etterlater ingen tvil: «inntil verdens ende»! Himmelen skal forgå, jorden skal forgå, alt menneskelig håp vil bli slettet ut, men Guds ord er større enn alt og det skal ikke forgå (jf. Luk 21,33). Og han vil være Gud-med-oss, Gud Jesus som går sammen med oss. Ikke en eneste dag i vårt liv vil Guds hjerte slutte å bekymre seg om oss. – Noen vil kanskje bemerke: «Men hva i all verden er det du sier?». Jeg sier at ikke en eneste dag i vårt liv vil Guds hjerte slutte å bekymre seg om oss. Han bekymrer seg om oss og går sammen med oss. Og hvorfor gjør han det? Ganske enkelt fordi han elsker oss. Har dere forstått dette? Han elsker oss! Og Gud vil sikkert gi oss det vi trenger. Han vil ikke gå fra oss når vi blir prøvet og når det ser mørkt ut for oss. – Denne vissheten forsøker å ta fyr i vårt indre og brenne for alltid. Noen kaller denne vissheten for «forsyn». Guds nærvær, Guds kjærlighet, det at Gud går sammen med oss kalles altså for «Guds forsyn»: Han forsyner oss med det vi trenger i livet.

Det er ikke tilfeldig at ankeret er et symbol for det kristne håpet (Hebr 6,19). Jeg liker det veldig godt. Ankeret uttrykker at vårt håp ikke er vagt. Vårt håp må ikke forveksles med de omskiftelige følelsene til de menneskene som vil forbedre tingene i denne verden – på en måte som ikke lar seg gjennomføre – nemlig ene og alene ved hjelp av deres egen viljestyrke. For det kristne håpet baserer seg ikke på «fremtidsattraksjoner», men det bunner i det sikre – det som Gud har lovet oss og virkeliggjort i Jesus Kristus. Om han har garantert oss at han aldri vil forlate oss, om alle kall begynner med «følg etter meg» og han slik forsikrer oss om at han alltid lede an foran oss, hvorfor skulle vi da være redde? Med dette løftet kan de kristne gå hvor som helst. Selv når vi går gjennom deler av verden, som er såret – der det står dårlig til, er vi av dem som fortsetter å håpe, også der. Salmen sier: «Om jeg enn skulle vandre i dødsskyggens dal, frykter jeg ikke noe ondt. For du er med meg» (Sal 23,4). Det er nettopp der det bare blir mørkere og mørkere at man må holde et lys tent.

La oss vende tilbake til ankeret. Vår tro er ankeret i himmelen. Vårt liv er forankret i himmelen. Hva må vi gjøre? Holde oss fast i tauet: Det er alltid der. Og vi kan fortsette å vandre fordi vi er sikre på at livet vårt har et anker i himmelen, på den strandbredden som vi er på vei til.

Det er klart at om vi bare hadde hatt våre egne krefter å stole på, ville vi med rette kunne føle oss skuffet og utslått for verden viser seg ofte uimottakelig for kjærlighetens lover. Ofte foretrekker den egoismens lover. Men hvis vissheten overlever i oss – vissheten om at Gud aldri forlater oss, om at Gud elsker oss og denne verden ømt, så blir straks perspektivet forandret. «Homo viator, spe erectus» [Håpet holder den som vandrer oppreist], pleide de å si før i tiden. Underveis blir vi holdt oppe av Jesu løfte «jeg er med dere», det får oss til å håpe. Vi stoler på at den gode Gud allerede er i gang med å virkeliggjøre det som menneskelig sett er umulig, for ankeret ligger på himmelens bredde.

Guds hellige, trofaste folk er mennesker som står – «homo viator» – og vandrer «erectus» – oppreiste – i håpet. Og overalt hvor de går, vet de at Guds kjærlighet har gått i forveien for dem: Ikke noe sted i verden unnslipper den oppstandne Kristi seier. Og hva er den oppstandne Kristi seier? Kjærlighetens seier.

Vatikanradioens skandinaviske avdeling
Gjengitt med tillatelse