Det kristne håpet – 29. Dåpen: håpets dør

Foto: Vuokko-Helena Caseiro, tatt ved Boca do Inferno Portugal.

Onsdag 2. august holdt pave Frans sin tjueniende katekese om det kristne håpet. Vi bør «orientere» oss slik katekumenene gjorde før i tiden når de framsa trosbekjennelsen: Vi bør vende oss fra vest (der sola går ned) mot øst («Orienten», der sola står opp). Vi bør «tro på lyset» (Joh 12,36) og «smitte» andre med det.

Under audiensen ble det lest fra Paulus’ brev til galaterne:

For dere er alle Guds barn ved troen, i Kristus Jesus. Alle dere som er døpt til Kristus, har kledd dere i Kristus. Her er ikke jøde eller greker, her er ikke slave eller fri, her er ikke mann og kvinne. Dere er alle én i Kristus Jesus. (Gal 3,26-28)

Det kristne håpet – 29. Dåpen: håpets dør

Kjære brødre og søstre, god dag!

En gang i tiden var kirkene orientert mot øst. Man trådte inn i gudshusetgjennom en dør på vestsiden og gikk østover gjennom skipet. Dette var et viktig symbol for menneskene tidligere, en allegori som med tiden har kommet ut av bruk. Vi moderne mennesker er meget mindre vant til å få med oss kosmosets store tegn og legger nesten aldri merke til slike detaljer. Vest er den himmelretningen der sola går ned, der lyset dør ut. Øst derimot er stedet der mørket blir overvunnet av morgenens første lys, og det minner oss om Kristus, sola fra det høye som sto opp til verdens horisont (jf. Luk 1,78).

Ifølge de gamle dåpsritualene skulle katekumenene si den første delen av sin trosbekjennelse med blikket vendt mot vest. Det var i den stillingen at de ble spurt: «Forsaker dere Djevelen, hans tjeneste og hans gjerninger?» Og de blivende kristne svarte i kor: «Ja, det gjør jeg!». Så vendte man seg mot apsisen, mot øst, der dagen gryr, og igjen ble dåpskandidatene utspurt: «Tror dere på Gud, Fader, Sønn og Den hellige ånd?». Og denne gangen svarte de: «Ja, jeg tror!». [Spørsmål og svar her er nyoversatte.] 

I moderne tid har vi delvis mistet sansen for dette ritualet: Vi er blitt ufølsomme for kosmosets språk. Selvfølgelig har vi fortsatt trosbekjennelsen, i form av spørsmål og svar, og den hører til feiringen av noen av sakramentene. Den beholder uansett sin betydning. Hva betyr det å være kristne? Det betyr å se mot lyset, å fortsette å bekjenne sin tro på lyset, også når verden er omgitt av natt og mørke.

Også de kristne har sitt mørke, både rundt seg og inni seg. De lever ikke utenfor verden, men ved Kristi nåde, som de mottok ved dåpen, er de «orienterte» [«østvendte»] menn og kvinner : De tror ikke på mørket, men på dagslyset. De gir ikke etter for natten, men håper på morgengryet. De blir ikke overvunnet av døden, men lengter etter å stå opp. De lar seg ikke dukke av det onde, for de stoler alltid på det godes grenseløse muligheter. Og dette er vårt kristne håp. Jesu lys frelser oss fra mørket.

Vi er de som tror at Gud er Far: Dette er lyset! Vi er ikke foreldreløse; vi har en Far og vår Far er Gud. Vi tror at Jesus har steget ned blant oss, at han har vandret vår vei og gjort seg til følgesvenn framfor alt for de mest fattige og skrøpelige: Dette er lyset! Vi tror at Den hellige ånd virker uavbrutt til gode for menneskeheten og verden, og at selv verdens største lidelser vil bli overstått: Dette er håpet som vekker oss hver eneste morgen! Vi tror at enhver hengivenhet, ethvert vennskap, ethvert godt ønske, enhver kjærlighet – selv de aller minste og forsømte – en dag vil få sin fullbyrdelse i Gud: Dette er den kraften som driver oss til å ta imot vårt liv, dag for dag, med entusiasme! Og dette er vårt håp: å leve i håpet og å leve i lyset – i Gud Faders lys, i Frelseren Jesu lys, i Den hellige ånds lys, som driver oss til å gå framover i livet.

Vi blir minnet om lysets betydning av et annet meget vakkert tegn i dåpsliturgien. Ved slutten av ritualet får foreldrene, hvis det er et barn – eller den døpte selv, hvis vedkommende er voksen – et stearinlys som blir tent med påskelyset. Påskelyset er det store lyset som påskenatt blir båret inn i den fullstendig mørke kirken for å anskueliggjøre Jesu oppstandelsesmysterium, og ved hjelp av dette lyset tenner man sitt eget lille lys og gir fyr til dem man har rundt seg: I dette tegnet fins den langsomme utbredelsen av Jesu oppstandelse i livet til alle de kristne. Kirkens liv innebærer – jeg vil bruke et litt kraftig uttrykk –«å smitte med lys». Jo mer vi kristne har av Jesu lys, jo mer Kirken lever av Jesu lys, desto mer levende er Kirken. Kirkens liv innebærer å smitte med lys.

Den vakreste oppfordringen vi kan gi hverandre er den alltid å minnes vår dåp. Jeg ønsker å spørre dere: Hvor mange av dere husker deres egen dåpsdato? Ikke svar for noen ville måtte skamme seg! Tenk etter og hvis dere ikke husker den, får dere en hjemmelekse: Gå til mamma, pappa, tante, onkel, bestemor, eller bestefar og spør: «Når ble jeg døpt?» Og glem så aldri mer datoen! Er dette klart? Vil dere gjøre det? Dagens oppgave er å ta rede på og legge seg på minne ens egen dåpsdato. Det er datoen for gjenfødelsen, det er datoen for lyset, det er datoen da vi ble – jeg tillater meg ordet – «smittet» av Kristi lys. Vi er blitt født to ganger: den første gangen til det naturlige livet, den andre gangen i døpefonten, takket være møtet med Kristus. Der døde vi for døden for å leve som Guds barn i denne verden (jf. Rom 6,3). Der ble vi mennesker – mer menneskelige enn vi noensinne kunne ha forestilt oss. Det er derfor vi alle må spre duften av krismaen, som vi ble salvet med ved dåpen. I oss lever og virker Ånden til Jesus, den førstefødte blant mange søsken, blant alle dem som motsetter seg mørkets og dødens uunngåelighet.

For en nåde det er når en kristen virkelig blir en «kristoffer», det vil si «en som bærer Kristus» ut i verden – og da framfor alt for dem som må gjennomgå sorg, fortvilelse, mørke og hat! Det forstår man av mange små detaljer: av det lyset som den kristne bevarer i øynene, av den grunnleggende sjeleroen som ingenting, selv ikke på de vanskeligste dagene, kan gjøre skade på, av ønsket om igjen å bli glad i noen også etter å ha opplevd mange skuffelser. Når historien om våre dager skal skrives, engang i fremtiden, hva vil bli sagt om oss? At vi var i stand til å håpe, eller at vi satte vårt lys under et kar (jf. Matt 5,15)? Hvis vi er trofaste mot vår dåp, sprer vi det guddommelige håpets lys – dåpen er håpets begynnelse – og vi vil da kunne formidle grunner til å leve til de generasjonene som kommer etter oss.

Vatikanradioens skandinaviske avdeling
Gjengitt med tillatelse