I begynnelsen var Melodien

Dette er den fjerde artikkelen i serien Katolske skatter som publiseres ukentlig frem til nyttår. Tema for artikkelen: katolsk kirkemusikk. Les også de tre foregående artiklene om helgenene, lectio divina og Olavsrelikvien.

PLAGGE OM MUSIKKSKATTER: Se intervju med den norske komponisten og pianisten Wolfgang Plagge om de katolske musikkskatter. Plagge intervjues av journalist Eirik Steenhoff.

Ifølge Det annet Vatikankonsil utgjør kirkemusikken en "uvurderlig skatt" i Kirkens tradisjon – "større enn noen annen kunstform". Fordi den katolske messen har vært en så sentral del av vår kultur, har den også avfødt noe av dens mest storartede musikk. For oss katolikker er sangen og musikken er en så grunnleggende del av den kristne gudsdyrkelse at vi lett kan glemme hvilken betydning den har.

Tekst: Eirik Steenhoff

Foto og video: Kristin Svorte

Hvorfor er det slik at når ordene ikke lenger strekker til, tyr vi til sangen? Fenomenet er allmennmenneskelig, den sakrale musikk finner vi i de aller fleste kulturer og religioner. Men den har en særskilt plass i den bibelske og kristne religion.

Joseph Ratzinger (pave Benedikt XVI) påpeker i boken Liturgiens ånd at ordet "synge" er et av de vanligste ord i Bibelen. Den liturgiske musikk oppsto i Kirkens aller første tid, og tok utgangspunkt i jødenes forsamlingssang. Den første bibelske sangen finner sted etter at israelittene har gått over Sivsjøen, endelig befridd fra det egyptiske fangenskapet. Denne sangen synger vi fremdeles i vår kristne påskeliturgi, fordi vi selv er "blitt trukket opp av vannet" til nytt liv. Moses' og israelittenes sang blir vår egen sang – nå om dåpen og frelsen i korset.

For israelittene var frelsen fra Egypt "det bærende grunnlag for lovprisningen av Gud," skriver Ratzinger. For oss kristne er det Kristi oppstandelse. Og i møte med denne frelsesvirkeligheten svarer både israelittene og de kristne med sang. De første kristne overtok også den jødiske skikk å synge fra Salmenes bok. Denne salmesangen utgjør grunnlaget for Kirkens tidebønnstradisjon.

HIMMELSK MELODI: "De spillende engler" av Peter Paul Rubens (1577 – 1640), barokkmaleriet henger i Gemäldegalerie, Berlin.

Sanselige påvirkninger

Ifølge komponisten Johann Sebastian Bach (1685–1750) var musikkens rolle å tjene til Gottes Ehre und Recreation des Gemüths – til Guds ære og sjelens fornyelse. Det annet Vatikankonsils konstitusjon om liturgien, Sacrosanctum Concilium (1963), uttrykte omtrent akkurat det samme: Musikken er "til Guds ære og de troendes helliggjørelse" (§112). Men hvilken musikk er det vi da snakker om? Kort sagt: Hvilken musikk er både Gud og mennesker til behag – samtidig?

Den hellige Augustin (354–430) hadde sin tvil. I tiende bok av sine Bekjennelser kommer han med en bemerkelsesverdig ambivalent beskrivelse av musikken: "Jeg var alltid langt mer fascinert av liflige lyder enn av dufter," skriver biskopen av Hippo. "Men du, Herre, satte meg fri fra dem. Av og til føler jeg at jeg behandler musikken med større ære enn den egentlig fortjener. Jeg innser at når de hellige ordene synges, vekker de i meg en større religiøs iver og fromhet enn ellers. Men jeg bør ikke la mitt sinn lammes av sanselige påvirkninger".

Vi kan kanskje kjenne igjen hans beskrivelse i forbindelse med moderne popmusikk. Men han sikter ikke til den profane musikk – for den fantes vitterlig også på hans tid, men til den sakrale. Spørsmålet er rett og slett hvilken musikalsk form som er best egnet til å ære Gud og helliggjøre de troende. Og at, når det kommer til stykket, er det ikke vår nytelse av sangen i seg selv, men det sangen uttrykker, som er det viktige. Ikke bare teksten, men selve melodien og komposisjonen også. I dag er musikk blitt en forbruksvare på linje med alt annet – kanskje er Augustins forbehold om musikken nettopp av den grunn verdt å ta med seg, 1600 år senere.

Kirkens svar er ikke ett og entydig med hensyn til den ideelle musikkform. Men i den latinske tradisjon er det likevel særlig én genre som utpeker seg som den viktigste, nemlig den gregorianske sang. Til dels fordi den er enkel og dermed enkelt kan tjene Ordet den setter melodi til. Som Ratzinger skriver: "Det dreier seg om den enkelte kunstners forfengelighet når han ikke lenger står i helhetens tjeneste, men vil plassere seg selv i forgrunnen."

Kosmisk dimensjon

Men også fordi det er noe vakkert med sangen i seg selv. Når musikken er velkomponert, melodiøs, kraftfull, speiler den Guds egen skjønnhet, orden og allmakt. Og: Når vi synger i liturgien, synger vi alltid med englene og de hellige, enten englene ved Guds trone i Jesaja kapittel 6, på marken i Lukasevangeliet eller i Åpenbaringsboken. Sangen, som selve de liturgiske handlinger, har i den kristne kultus alltid en kosmisk dimensjon.

Kirkens tanke er at den gregorianske sangtradisjon best tjener disse hensynene. Dens enkle og fleksible form og vakre melodilinjer gjør at den tjener Ordet, og samtidig ærer Gud og fornyer mennesker. Ikke så rart at denne musikkformen i vår hektiske, urolige tid stadig på ny befinner seg på bestselgerlistene.

Gregoriansk sang

St. Pius X var pave fra 1903 til 1913, og gjorde et viktig arbeid med å reformere både de liturgiske bøkene og den liturgiske musikken. Noe av det første han gjorde etter at han ble valgt til pave, var å utstede et lite dokument om den sakrale musikken, Tra le Sollecitudini (1903). Der forsøker han å knesette noen prinsipper for hva som er passende kirkemusikk. Særlig vekt legges på den gregorianske sangarven, som "i den høyeste grad besitter" de nødvendige kvaliteter for liturgien (§3).

Den gregorianske musikken hadde ligget i dvale i mange århundrer frem til den ble gjenoppdaget på 1800-tallet, særlig av benediktinerklosteret Solesmes. Den monofone, latinske middelaldersangen vi kaller "gregoriansk" i dag kommer ikke til oss rett fra middelalderen, men er på en måte filtrert gjennom 1800-tallets forståelse av hvordan denne musikken skulle høres ut. Siden vi mangler middelalderske lydopptak, er vi i stor grad overlatt til langt senere fortolkningstradisjoner av gregorianikken og dens notesystem (se bilde).

"Kirken anerkjenner gregoriansk sang som særlig egnet til den romerske liturgi," heter det også i Det annet Vatikankonsils dokument Sacrosanctum Concilium (§116), men vi må samtidig merke oss at "også annen musikk" kan være egnet, og at det her er snakk om den romerske (latinske) liturgi. Her må vi tenke på alle de ikke-romerske rituser innenfor Den katolske kirke som ikke er formet av den gregorianske sangtradisjonen. I de østlige katolske kirker finnes det selvsagt ingen latinsk sangtradisjon, men regionale musikktradisjoner som også er blitt anvendt i liturgien. Kjerubimhymnen fra Den guddommelige liturgi, som brukes i de ortodokse og gresk-katolske rituser, er et godt eksempel. Denne sangformen står åpenbart ikke noe tilbake for den gregorianske når vi snakker om hvilken musikk som er best egnet til liturgisk bruk.

Lytt til kjerubimhymnen fra Den guddommelige liturgi

Lytt til Palestrina

Pave Pius X nevner også den polyfone sangtradisjon fra renessansen som liturgisk passende musikk. Han nevner komponisten Giovanni Pierluigi da Palestrina (1525–94) ved navn. "Klassisk polyfoni samstemmer i høy grad med gregoriansk sang, den ypperste modell for all sakral musikk. Derfor har den blitt funnet verdig til å stå side ved side med den gregorianske sang i Kirkens mest høytidelige feiringer." Palestrina og renessansemusikken baserte seg på gregorianikken, men gjorde den polyfon (flerstemmig) og kontrapunktisk (ulike melodilinjer/stemmer synger ulike musikalske tema).

Palestrina er virkelig en av den katolske kirkemusikkens fremste skatter. Han var kapellmester i ulike kirker i Roma i annen halvdel av 1500-tallet, og komponerte der en rekke bevarte messer, madrigaler (tonesatte dikt) og andre verker, til sammen flere hundre komposisjoner. Hans kanskje mest berømte messe er Missa Papae Marcelli, komponert til ære for pave Marcellus II ca. 1562. Den demonstrerer Palestrinas sofistikerte komposisjonsteknikk til fulle.

Lytt til Palestrinas Missa Papae Marcelli

Og musikken vi her hører, er hverken mer eller mindre enn de faste leddene (ordinarium) i messen: Kyrie, Gloria, Credo, Sanctus og Agnus Dei. Enhver katolsk høymesse består av disse leddene (med unntak av i faste- og adventstiden). I Norge synges disse leddene ofte på latin, selv om vi har flere oversettelser til norsk på moderne satser. Den såkalte Missa de Angelis, "Englenes messe," blir ofte sunget i katolske kirker i inn- og utland. Denne messen er som den gregorianske sangtradisjon ellers: Den er ikke overlevert som ett stykke direkte fra middelalderen, men er en blanding av flere ulike ledd fra ulike tider og steder. Noen ledd er fra 1300-tallet, andre fra 1500-tallet; noen er fra Nord-Frankrike, andre fra Italia. Men leddene passer melodisk godt sammen – hvilket antagelig førte til at de ble satt sammen til én messe en gang på 1500-tallet eller senere.