Fjerde søndag i advent: Ført frem av Guds nåde

ADVENTSTEKSTEN 4: Denne serien gir en kort forklaring av kirkebønnen fra hver søndagsmesse i adventstiden. Kirkebønnene er ofte svært gamle tekster fra Kirkens tradisjon. De er i seg selv små stykker teologisk poesi, med nær forbindelse til lesningene og andre tekster i messen.

LA DET SKJE: I dagens bønn ber vi om at den nåde som har gitt oss "erkjennelse om inkarnasjonen" også må føre oss til oppstandelsens herlighet. Foto: iStock

Vi befinner oss på en vei mellom inkarnasjonen og dommen, Kristi første og annet komme. Heldigvis er vi ikke alene på vår ferd.

Tekst: Eirik A. Steenhoff

Kirkebønn 4. søndag i advent:

Vi ber deg, Herre, fyll våre hjerter med din nåde, så vi som ved engelens budskap har erkjent at Kristus,

din Sønn, er blitt menneske, ved hans lidelse og kors må bli ført til oppstandelsens herlighet.

Cisterciensermunken og kirkelæreren St. Bernhard av Clairvaux (1090 – 1153) skriver i en adventspreken at det finnes "tre Kristi kommer", eller adventer. "Den tredje ligger imellom de andre to. Den er usynlig, mens de andre to er synlige." Han snakker i tillegg til inkarnasjonen og gjenkomsten om nåden. Den er "som en vei vi reiser på fra Jesu første til hans siste komme", fortsetter Bernhard. Mens vi går på den, er Den hellige Ånd vår "hvile og trøst".

Engelen Gabriel gav Maria budskapet om inkarnasjonen, at Gud tok bolig på jorden som en av oss. Hun sa fiat – la det skje. Vi ber i dagens kirkebønn, som vi kjenner fra Angelusbønnen, om at den samme nåde som har gitt oss "erkjennelse om inkarnasjonen" (lat. incarnationem cognovimus), må føre oss til oppstandelsens herlighet. Men da må vi selv si fiat til Guds nåde i våre liv. Vi vet at veien går gjennom Kristi "lidelse og kors". Men nåden innebærer at vi ikke er alene på vår livsvei. Det er Guds nåde som fører oss (perducamur) til oppstandelsen og det evige liv.

Vi begynte adventstiden med å be om at vi må løpe den kommende Kristus i møte med gode gjerninger. Ordet "nåde" gir denne bønnen sin fulle mening. Vi løper ikke alene. Vi blir i stedet ført av Guds nåde, liksom hyrden fører sin hjord. Det er denne nåden vi i dag, og stadig ellers, ber om.

Dagens inngangsvers er den såkalte Rorate cœli, etter de første to ord i verset: "Himler, send dugg fra det høye, la den Rettferdige komme som regn fra skyen, og vår Frelser fødes av den åpne jord!" (Jes. 45,8). Rorate cœli er adventshymnen par excellence. "Dugget fra det høye" er Ordet som var i opphavet hos Gud (Joh. 1,1) og skal bli menneske, "fødes av den åpne jord". Budskapet om Jesus Kristus er, som det heter i dagens epistel (Rom. 16,26), "lagt i dagen gjennom profetenes skrifter".

Det nye mennesket, den nye Adam, er født både av himmelen og av jorden, fullt ut Gud og menneske. Mens Adam var skapt av jorden, men i Guds bilde, er den nye Adam, Kristus, både født av "den åpne jord" og født av Faderen. "Om du bare ville kløve himmelen og stige ned så fjellene skalv for deg!" ba profeten Jesaja i lesningen første søndag i advent (64,1). Nå, endelig, er himmelen kløvd åpen. I inkarnasjonen har Kristus steget ned fra det høye og tatt bolig iblant oss.

Kristi endelige komme vil "oppfylle det som er skrevet", skriver Bernard i den samme prekenen. "Akkurat som vi har båret likheten ved det jordiske mennesket, skal vi også bære likheten ved det himmelske mennesket. Akkurat som Adams synd spredte seg over hele menneskeheten og besudlet alle, skal Kristus, som skapte og forløste alle, også forherlige alle, så snart han får alle i sitt eie."

Les de andre artiklene i serien:

Første søndag i advent: Å løpe Kristus i møte

Annen søndag i advent:  Hindrene på veien

Tredje søndag i advent: Den glade forventningen

Fjerde søndag i advent: Ført frem av Guds nåde