Messen del 2: Messen er bønn

Pavens katekese Messen.jpg

Onsdag 15. november holdt pave Frans sin andre katekese om messen. Han betraktet den under bønnens synsvinkel. Messen er opphøyd og konkret bønn, den er dialog med Gud. For å være sammen med «Jeg er» bør vi lytte i stillhet og være ydmyke, tillitsfulle og fortrolige som barn.

Ved begynnelsen av audiensen ble det lest fra Lukasevangeliet:

En gang var han et sted og ba. Da han var ferdig, sa en av disiplene til ham: «Herre, lær oss å be, slik Johannes lærte sine disipler.» Han svarte: «Når dere ber, skal dere si:
Far!
La navnet ditt helliges.
La riket ditt komme.
Gi oss hver dag vårt daglige brød.
Tilgi oss våre synder,
for også vi tilgir hver den som står i skyld til oss.
Og la oss ikke komme i fristelse.» (Luk 11,1-4)

Messen – 2. Messen er bønn


Kjære brødre og søstre, god dag!

Vi fortsetter med våre katekeser om messen. For å vise skjønnheten av eukaristifeiringen ønsker jeg i dag å betrakte den under følgende enkle synsvinkel: Messen er bønn, ja bønnen framfor alle andre, den mest opphøyde og samtidig også den mest «konkrete». Den er nemlig kjærlighetsmøtet med Gud gjennom hans Ord og gjennom Jesu legeme og blod. Den er et møte med Herren.

Men først må vi svare på et spørsmål. Hva er egentlig bønn? Bønn er framfor alt dialog, et personlig forhold til Gud. Og mennesket er skapt som et vesen i et personlig forhold til Gud, som kun i møte med sin Skaper blir fullt ut virkeliggjort. Livets vei leder oss mot det definitive møtet med Herren.

I Første Mosebok står det at mennesket er skapt i Guds bilde og likhet (jf. 1 Mos 1,26-27). Gud er Fader, Sønn og Den hellige ånd, et perfekt kjærlighetsforhold som er enhet. Av dette forstår vi at vi alle er skapt for å inngå i et perfekt kjærlighetsforhold, til stadig å gi oss selv og ta imot hverandre for slik å nå vår værensfylde.

Når Moses blir kalt av Gud ved den brennende busken, spør han etter Guds navn. Og hva svarer Gud? «Jeg er den jeg er» (2 Mos 3,14). Dette uttrykket, i dets opprinnelige betydning, uttrykker nærvær og velvilje, og like etter legger jo Gud til «Herren, fedrenes Gud, Abrahams Gud, Isaks Gud og Jakobs Gud» (vers 15). Når Kristus kaller sine disipler, gjør også han det for at de skal være sammen med ham. Dette er altså den største nåden: å kunne få erfare at messen, eukaristien, er det mest begunstigede øyeblikket for å være sammen med Jesus, og gjennom ham, sammen med Gud og sammen med våre søsken.

Å be er, liksom enhver ordentlig dialog, er også å kunne være sammen i stillhet med Jesus. Når vi går til messe, kommer vi kanskje fem minutter før og begynner å småprate med dem vi har rundt oss. Men dette er ikke øyeblikket for småprat: Dette er øyeblikket for i stillhet å forberede seg til dialog; dette er øyeblikket for å samle hjertet til møtet med Jesus. Stillhet er veldig viktig! Ikke glem det jeg sa forrige gang: Vi går ikke på et show, vi går for å møte Herren. Og stillheten forbereder oss og ledsager oss. Å være i stillhet sammen med Jesus. Og ut av Guds gåtefulle stillhet springer hans ord og gir gjenlyd i vårt hjerte. Jesus selv lærer oss hvordan det virkelig er mulig å «være» sammen med Far, og han viser det med sin bønn. I evangeliene står det at Jesus trekker seg tilbake til avsidesliggende steder for å be. Disiplene ser hans inderlige forhold til Far og ønsker å kunne delta i det. Som vi hørte i lesningen ved begynnelsen av denne audiensen, ber de ham: «Herre, lær oss å be» (Luk 11,1). Jesus svarer at det første som er nødvendig for å kunne be er å kunne si «Far». Pass på dette: Hvis jeg ikke greier å si «Far» til Gud, kan jeg ikke be. Vi må lære å si «Far», altså å gå til ham med barnlig tillit. Men for å kunne lære, må vi ydmykt erkjenne at vi trenger undervisning og si: Herre, lær meg å be.

Dette er første punkt: å være ydmyke, å innse at vi er barn, å hvile i Far, å ha tillit til ham. For å komme inn i himmelriket må vi bli små som barn. I den forstand at barn klarer å være tillitsfulle, de vet at noen vil ta seg av dem og sørge for at de får noe å spise, noe å ha på seg og så videre. Dette er det første som er nødvendig: å ha en tillitsfull og fortrolig innstilling, liksom et barn med sine foreldre; å vite at Gud husker på deg og tar seg av deg – av deg, av meg, av alle.

Det andre som er nødvendig, også det typisk for barn, er å være åpen for overraskelser. Et barn stiller alltid tusen spørsmål fordi det ønsker å utforske verden; og siden alt er nytt for det undrer det seg over selv de minste ting. For å komme inn i himmelriket må vi la oss forundre. Lar vi oss bli slått av forundring i vårt forhold til Gud, i bønnen, eller tror vi at bønn er å snakke som en papegøye til Gud? Nei, det er å ha tillit og åpne hjertet for å la seg forundre. Lar vi oss overraske av Gud som alltid er overraskelsenes Gud? For møtet med Gud er alltid et levende møte, og vi går til messe, ikke på museum. Vi går til et levende møte med Herren.

I evangeliet blir det fortalt om Nikodemus (Joh 3,1-21), en gammel mann, en autoritet i Israel, som oppsøker Jesus for å bli kjent med ham; og Herren sier til ham at det er nødvendig å bli født på ny (jf. vers 3). Men hva betyr det? Kan man bli født på ny? Kan vi, selv når mye er galt, igjen få smaken på livet og glede og forundre oss over det? Dette er et grunnleggende spørsmål for vår tro, og dette er enhver ekte troendes lengsel: lengselen etter å fødes på ny, gleden over å begynne på ny. Har vi denne lengelsen? Lengter hver av oss etter alltid å bli født på ny for å møte Herren? Har dere denne lengselen? Med mange aktiviteter og planer kan vi lett miste denne lengselen. Vi ender da opp med å ha dårlig tid, og det grunnleggende blir borte for oss: vårt «hjerteliv», vårt åndelige liv, vårt liv som er å møte Herren i bønn.

Men Herren overrasker oss og viser oss at han elsker oss også med våre svakheter. «[Jesus Kristus] er en soning for våre synder, ja, ikke bare for våre, men for hele verdens.» (1 Joh 2,2). Denne gaven, denne kilden til ekte trøst – Herren tilgir oss alltid – får vi gjennom eukaristien, bryllupsmåltidet der Brudgommen møter vår svakhet. Kan jeg si at når jeg kommuniserer under messen møter Herren min svakhet? Ja! Det kan vi si for det er sant! Herren møter vår svakhet for å bringe oss tilbake til vårt opprinnelige kall: å være i Guds bilde og likhet. Dette er eukaristiens miljø, dette er bønnen.

 

Vatikanradioens skandinaviske avdeling
Gjengitt med tillatelse