KREVENDE FOR ALLE: – Jeg har aldri næret illusjoner om at tjenesten som biskop skulle være uproblematisk, men hadde nok ikke forestilt meg at den kunne bli så vanskelig, sier biskop Bernt Eidsvig i dette intervjuet. Med rettskraftig dom er nå punktum satt for medlemsregistersakens strafferettslige sider. FOTO: LINE MØLLER / VG/NTB Scanpix.
To ganger under medlemsregistersaken, i november 2014 og i februar 2015, ba biskop Bernt Eidsvig om å få lov til å tre tilbake. Roma svarte nei.
Tekst: Hans Rossiné
I dette intervjuet med katolsk.no beklager biskop Eidsvig den belastning medlemsregistersaken har vært for de troende, han oppsummerer og lukker kapitlet etter straffesaken og han sier det er viktig for ham fremover å bygge tillit gjennom sitt daglige virke.
Systemsvikt
I forrige uke ble det kjent at Oslo katolske bispedømme (OKB) ikke anker dommen i straffesaken. Fra før av er det kjent at heller ikke statsadvokaten anker. Dermed er dommen som falt i Oslo tingrett fredag den 8. desember i fjor rettskraftig. OKBs tidligere økonom ble frikjent i straffesaken, mens OKB ble ilagt en bot på to millioner kroner for grovt uaktsomt bedrageri. Begrunnelsen er sviktende kontroll og rutiner i medlemsregistreringspraksisen i årene 2011-2014.
Biskop Eidsvig sier det er to grunner til at OKB ikke anker dommen.
– For det første fordi dommen fastslår at vi har handlet uaktsomt og følgelig ikke med hensikt eller forsett, og for det andre at vår tidligere økonom er frikjent. Det kunne vært grunner til å anke, for eksempel at dommen ikke tar stilling til når og hvordan medlemskap og tilhørighet oppstår. Men vi har valgt å legge straffesaken bak oss og erkjenner uryddighet i medlemsregistreringen i årene 2011 til 2014, sier biskop Eidsvig.
Punktum er satt
– Betyr dette at vi nå endelig kan sette punktum og lukke de strafferettslige sidene av medlemsregistersaken?
– Jeg tror og håper det. Vi har fått en foretaksstraff for en metode vi har beklaget dypt og en systemsvikt vi har rettet opp i.
Bygge tillit
– Registreringssaken, medieoppslagene og kritikken mot Kirken har gått innpå mange fordi de troende er svært glade i sin kirke. Alle vil at den skal spille en positiv rolle og bli positivt omtalt. Hvordan kan vi som kirke og organisasjon bygge tillit og omdømme igjen?
– Jeg har ingen vansker med å se at de siste årenes erfaringer på mange måter har vært smertefulle for mange av oss og også for organisasjonen som helhet, uansett hvilken rolle og ståsted vi har hatt i denne saken. Jeg vil for egen del gjøre det som står i min makt for å sørge for at vi ikke kommer i en slik situasjon igjen. Jeg håper og tror at jeg har både Kirken og bispedømmets ansatte som støtte for dette.
Tillit bygges først og fremst ved at vi gjør det vi skal gjøre. Vi skal sørge for et forsvarlig gudstjenestetilbud for alle våre troende. Derfor må messen være tilgjengelig der hvor de troende bor og feires på språk de forstår. Vår katekese må nå alle. De som har behov for sjelesorg, skal finne prester som de kan snakke med. Når det gjelder økonomien og det administrative, skal bispedømmet og menighetene tåle ethvert innsyn fra det offentlige.
Det er vanskelig å motsi dem som hevder vi har hatt et omdømmetap. Jeg ser den registreringsform enkelte benyttet – og som ikke ble stoppet i tide – som en dårlig løsning på en overveldende utfordring: Hvordan finne våre katolikker og ta vare på dem? Kirken vokste til det tredobbelte fra 2004 til 2015, sier Eidsvig.
Roma ba ham bli
- Enkelte har ment at du burde ha tatt ansvar for medlemsrotet for fem år siden og stilt din plass til disposisjon. Hva er dine refleksjoner rundt det?
- Jeg er ikke uenig med dem i dette, og uttalte flere ganger at det objektive ansvar var mitt. Da jeg skjønte alvor og omfang av denne saken i november 2014, bad jeg Roma om å kunne tre tilbake. Dette gjorde jeg igjen da jeg ble siktet i februar 2015. I vår kirke søker man imidlertid ikke bispestillinger; man kan heller ikke bestemme når man slutter i tjenesten. Roma mente jeg skulle fortsette.
Kirken
– Har saken etter din mening skadet Kirken og de troendes forhold til den, i så fall på hvilken måte?
– Denne saken har vært en stor belastning for de troende. Det er noe jeg både forstår og føler sterkt ansvar for som biskop. Jeg har imidlertid inntrykk av at de aller fleste har oppfattet oss som ansvarlige for rot og ikke for forbrytelser. Andre har fryktet eller mener at det dreier seg om moralsk svikt eller uhederlige hensikter.
– Hvordan får vi da som organisasjon lagt en slik sak bak oss, eller tror du det alltid vil være sår?
– Jeg tror det dreier seg om sår som tiden leger. Hadde rettssaken avdekket noe forsettlig, ville vi ha hatt en langt alvorligere situasjon. Vi har hjelp i tradisjonell katolsk lære som forutsetter god vilje. Uten god vilje kommer vi ikke videre. En frukt av den gode vilje er tilgivelse.
Egen rolle
– Har du underveis og i ettertid reflektert over din egen rolle i medlemsregistersaken?
– Selvsagt har jeg det, både over egen rolle og egen håndtering. Det gjør man kontinuerlig i en slik sak. Jeg har spurt meg selv om hva jeg burde ha gjort annerledes og hva jeg gjorde feil. Jeg burde ha satt foten ned tidligere da det ble på det rene at det var registrert personer vi ikke kunne være ett hundre prosent sikre på var katolikker. En komplikasjon var at de tall jeg fikk for feilregistreringer var lave, og alle registrerte fikk St. Olav, menighetsblader og så videre seks til ti ganger i året. Det dreide seg med andre ord ikke om hemmeligholdelse av registrering.
Vårt håp var at vi kunne finne felles registreringskriterier med Den norske kirke, noe jeg også tok opp med ansvarlige personer der. Det tok for lang tid før jeg gjennomskuet at våre behov var forskjellige fra Den norske kirkes og at dette ikke var en mulig vei å gå. Når det er sagt, var det klart for alle ansvarlige i OKB at medlemsregistrering måtte skje på uangripelig vis og rutinene sikres, men det tok for lang tid før dette skjedde, i oktober 2014.
Krevende
– Hvordan overkom du selv tiden med siktelse, intern uro og stort medietrykk?
– Jeg har gode og lojale medarbeidere blant prestene, de andre ansatte og de troende. Dessuten tok mine venner vare på meg. Jeg har aldri næret illusjoner om at tjenesten som biskop skulle være uproblematisk, men hadde nok ikke forestilt meg at den kunne bli så vanskelig.
Den daglige messefeiring, tidebønnene og eget skriftemål har alltid vært prestenes beste støtte i vanskelige tider; det har jeg fått en tydelig bekreftelse på i disse årene.
Muligheter
– Fra politikken vet vi at kriser og skandaler fort glemmes av velgerne, men det betinger at sakene ikke blir bagatellisert eller forsøkt skjøvet under teppet. Hva bør være vår videre vei, spesielt med tanke på at folk i menighetene kan synes saken og enkelte av konsekvensene har vært krevende?
– Jeg tror jeg helt oppriktig kan si at vi ikke har bagatellisert det som var skjedd, men en overdramatisering er det heller ingen hjelp i. Vi må gå veien ved å bygge tillit sten for sten i det daglige fremover og sørge for at vi har en organisasjon, systemer og en kultur som tilfredsstiller de krav som stilles til oss.
– En krise kan også være en mulighet, til å rydde opp, lage bedre systemer og få inn ny kompetanse?
– Jeg tror vi kan si at det er skjedd.
Forbedre hele tiden
– Pater Oddvar Moi skrev nylig på sin blogg: «Det avgjørende er at Den katolske kirke i Norge på en skikkelig, ryddig og korrekt måte holder orden i sitt medlemsarkiv, og at alt som har med økonomi og kontakt med myndighetene å gjøre holder en høy standard. Så langt jeg kan se er dette tilfelle i dag.» Er du enig med ham i dette?
– Jeg tror dette er en presis vurdering fra Oddvar Mois side.
– Vil du si at vi nå i dag er en kirke og en organisasjon som er godt eller bedre rustet i forhold til videre vekst, samfunnets krav og til å håndtere mulige interne og eksterne kriser?
– Det er jeg overbevist om at vi er, men det må alltid løpende vurderes om vår internkontroll og våre rutiner er gode nok. Det er bedre å forebygge kriser enn å vokse på kriser, sier biskop Bernt Eidsvig.