Biskop Bernts preken ved prestevielsen av p. Josef Ottersen

Publisert 25. juni 2018 | Oppdatert 26. juni 2018

Ordinasjonsmesse 23. juni 2018, St. Olav domkirke, Oslo*

Kjære Josef,

det er en stor glede for Oslo katolske bispedømme, våre prester, diakoner og ordensfolk, for hele Guds folk – og ikke minst for meg personlig – at du får noen år siden svarte ja på Guds kall til å bli prest. Du har holdt en stø kurs igjennom studier og formasjon og tatt imot hva Det teologiske menighetsfakultet, dominikanernes universitet Angelicum, Det engelske kollegium og St. Eystein presteseminar har kunnet gi deg av lærdom, prestelig dannelse og visdom.

Jeg hilser og takker din mor, her til stede, din far, og dine syv søsken for den tro du har lært å kjenne, vokst opp med og vært omgitt av i ditt foreldrehjem – likeledes de prester som har ledsaget deg, og fremhever din menighet St. Franciskus i Arendal og sogneprest Sigurd Markussen – og hans forgjengere, Alan Littlewood og Arne Fjeld. Ditt år som diakon har du tilbragt i Stavanger, og jeg vet at såvel du som sogneprest Phu og hans stab, ja hele menigheten har vært takknemlige for din tjeneste. Jeg ønsker St. Svithun og deg til lykke med ditt første år som prest der.

Kjære p. Bharath, rektor ved St. Eysteins presteseminar, mgr. Philip Whitmore, rektor for the Venerable English College i Roma, dere har hatt ansvaret for Josefs utdannelse og formasjon. Jeg er dere og deres medhjelpere dypt takknemlig for alt dere har gitt ham, ikke minst for deres eget eksempel.

Josef Ottersen ble født i Assisi, Italia, alle helgens dag 1989 og døpt i St. Frans’ basilika samme sted. – Det er hva man tør kalle en sterk kombinasjon. Han vokste opp på Tromøya ved Arendal, i St. Franciskus Xaverius menighet. I mange år var han ministrant og aktiv i Norges Unge Katolikker – både lokalt og i landsstyre og arbeidsutvalg. Josef studerte filmproduksjon ved NTNU i Trondhjem 2008-12, og avsluttet med en mastergrad. I 2012 ble han prestestudent for OKB og seminarist ved St. Eystein.

«Tålmodighet er en sikker indikasjon på indre ro og derfor en uvurderlig styrke for en sjelesørger.»

Kjære Josef, for noen dager siden var jeg sammen noen av dine medstudenter, og benyttet anledningen til å spørre hva de mente var din beste egenskap. De så mange gode egenskaper hos deg, men kom raskt frem til at det er din tålmodighet som er mest beundringsverdig. Dette er en egenskap spm vil stå deg bi i din prestelige gjerning. Tålmodighet er en sikker indikasjon på indre ro og derfor en uvurderlig styrke for en sjelesørger. Det er ikke bare en personlig egenskap, men også et vitnesbyrd om at du står på et stødig fundament: du tåler menneskelige utfordringer fordi du vet hvem du tror på og hvor du hører hjemme.

(Annen lesning, lest før biskopens preken)

Evangelium: Johannes 15,12–17

Jesus sa til sine disipler: «Dette er mitt bud: At dere skal elske hverandre, slik som jeg har elsket dere. Ingen har større kjærlighet enn den som gir sitt liv for sine venner.

Dere er mine venner, dersom dere gjør som jeg befaler dere. Jeg kaller dere ikke lenger tjenere, for tjeneren vet ikke hva hans herre har fore. Nei, dere kaller jeg nå venner; for alt det jeg har hørt av min Far, har jeg gitt dere del i. Ikke så at dere valgte meg; det er jeg som har valgt dere, og satt dere til å gå ut og bære frukt, og frukt som varer. Og alt hva dere ber Faderen om i mitt navn, det skal han gi dere. Dette er mitt bud til dere: At dere skal elske hverandre.»

Du har valgt det samme evangelium som vi p. Paul Opata (se over, red. anm.) ved sin prestevielse for to måneder siden. Jeg har forsøkt å si det bedre denne gang, men har ikke klart det. Derfor sier jeg noe av det samme til deg som jeg sa til ham:

«Jeg er overbevist om at du har valgt det evangelium [vi har hørt] av minst to grunner: (1) Det sier noe svært viktig og nødvendig om forholdet mellom Kristus og hans disipler. Du er en av dem han har valgt, og (2) du besvarer hans kjærlighet ved å elske dem han elsker. Derfor har du kunnet motta hans kall.

Du er gammel nok til å vite hvor utholdende og trofast Kristus elsker oss. Våre feil og forsømmelser, nederlag og svik rokker ikke ved hans kjærlighet. Du er også gammel nok til å vite at det er meget i vårt trosliv som er uforutsigbart – dette er forresten med på å holde troen ung – men Guds kjærlighet er der uansett hva vi føler og gjør.

Det evangelium du har valgt, brukes ofte ved prestevielser. Presten står i apostlenes efterfølgelse. De ord Jesus rettet til dem, sier han også til deg. Du er hans venn; du er kallet og utvalgt. Du er likeledes prestenes venn; de blir ikke bare dine kolleger, de blir dine brødre. Dere har det samme gudgitte oppdrag: Å bære frukt som varer. Du settes i stand til å gjøre dette fordi Kristus aldri kaller noen uten å utstyre dem med alt de trenger for å virkeliggjøre kallet.

«De troende ber Gud kalle prester, og Gud – som kjenner oss bedre enn vi gjør – velger selv sine prester.»

Den kollegiale kjærlighet kan nok settes på prøve og i perioder bare overleve som en viljesakt, men det er vel bare morskjærligheten som ikke trenger å ta viljen til hjelp. Jeg lover deg at du vil bli mottatt som en bror av våre prester – og de vet at du vil være en bror for dem.

Ditt kall begynner imidlertid ikke med embedet, men med det troende folk. De troende ber Gud kalle prester, og Gud – som kjenner oss bedre enn vi gjør – velger selv sine prester. Så gir han oss biskoper den ikke helt ubesværlige myndighet å tolke kall.

Den vanskeligste setning i vårt evangelium lyder: Ingen har større kjærlighet enn den som gir sitt liv for sine venner.

Gi ditt liv hen i ydmyk og utrettelig tjeneste. Hva du selv ikke råder over av krefter og visdom, vil din himmelske Far gi deg når du trenger det. Og, det folk som har kalt deg ved sin bønn, vil bære deg når de fortsetter å be for deg og arbeide sammen med deg.

+ Bernt I. Eidsvig, Can. Reg.

Biskop av Oslo

*Prekenen er noe forkortet.