Festdagens messe i Nidarosdomen
OLSOK: "La oss alle glede oss i Herren på festen for den salige Olav, Norges evige konge. Englene jubler over hans martyrdød og lovpriser Guds Sønn." Foto: Jan Erik Kofoed.
29. juli, på høytidsdagen for Norges vernehelgen, Olav den hellige, ble det feiret pontifikal messe i Nidarosdomen ved biskop Bernt I. Eidsvig. Nidarosdomen var fullsatt, og det hvilte en spesiell stemning, som det gjør når det feires katolsk messe i Den hellige Olavs gravkirke på selveste Olsokdagen.
Norsk abbed i Nidarosdomen
For første gang på flere hundre år, prekte en norsk abbed i Nidarosdomen. Preken ble holdt av fr. Erik Varden OCSO, abbed i Mount Saint Bernhard Abbey i Leicestershire i England. Tidligere på dagen holdt han Olsokforedraget i St. Olav domkirkes menighetssenter.
Se video fra messen:
Les abbed fr. Erik Varden OCSO. Olsokpreken fra Nidarosdomen:
Visd 10:10-14 Visdommen ledet en rettferdig mann på rett vei
Jak 1:2-4, 12 Bare må standhaftigheten komme til full utfoldelse
Matt 16:24-28 Den som setter livet til for min skyld, vil finne det igjen
Vår første lesning omhandler visdoms kraft til å forme og føre et menneskeliv. Vi lærer leksen utfra eksempler. Avsnittet forteller hvordan ‘Visdommen ledet en rettferdig mann på rett vei da han flyktet fra sin bror’. Mer skal ikke til for at vi skjønner det dreier seg om Jakob, Isaks sønn og Esaus bror. Rett var Jakobs vei, altså. Visdommen ‘viste ham Guds rike’, får vi høre. Den gav ham kunnskap om engler, lønnet hans strev, gjorde ham rik, berget ham 
fra fiender. Endelig gav den ham ‘seier i den harde kampen’. Her, i Visdommens Bok (blant de siste som kom til i det Gamle Testamente), betrakter vi Jakobs liv liksom i stjernekikkert, med evig overblikk. Det er som å beundre et glassmaleri høyt oppe på en gotisk kirkevegg. Et komplekst materiale destilleres til essens. Et livs innhold formidles ved ett vesentlig bilde, til gavn for dem som har øyne skarpe nok til å se seg mette, for så å fordøye det de har sett.
Langdistanseperspektivet bør kvalifiseres utfra det det mer detaljerte vi finner i Første Mosebok. Her får vi ta lupen til hjelp og lese nøye. Selve navnet ‘Jakob’ er en pekepinn. Det er utledet fra et hebraisk ord som betyr ‘hæl’. Verbet עקב står for å gripe en annens hæl, slik יעקב, patriarken, gjorde da han fulgte sin tvillingbror utav Rebekkas liv. Å hæl-holde slik, er å jukse, å tilstrebe seg en stilling som ikke tilkommer én. Fra samme rot har hebraisk skapt substantivet עקבה, som betyr ‘lureri’. Poenget er dette: Jakob var ikke, fra fødselen av, en utpreget rettskaffen mann. Han lurte til seg Esaus førstefødselsrett, bedro sin far, smigret sin mor, var full av ambisjon på egne vegne. Da han, på flukt fra Esaus vrede, så engler i et syn, var hans respons langt fra ydmyk ærefrykt. Neida, Jakob tilbød Herren sterkt betinget lojalitet: ‘Dersom Gud vil være med meg og bevare meg på denne min ferd og gi meg brød å ete og klær å kle meg med, og jeg kommer vel hjem igjen […], så skal Herren være min Gud’ (28:20s.). Det er ikke uærbødig, på dette grunnlag, å kalle patriarken obsternasig.
NORSK ABBED: Det er første gang på flere hundre år at en norsk abbed
preker i Nidarosdomen. Foto: Jan Erik Kofoed.
Jakob måtte bort fra det lovede land, tjene som Labans trell, oppnå rikdom og sette den på spill, før han faktisk ble vis—i stand til å spille sin tiltenkte rolle i Guds plan. Da han, etter eksilet, vendte hjem, møtte han på nytt en engel, i nærkamp, denne gang. Han, hæl-griperen, fikk hofteskålen slått ut av ledd. Haltende gikk han siden. Det var ikke ved å opphøye seg at han fant visdom, men ved å veltes i støvet. Han lærte der sin litenhet å kjenne. Han ante Guds herlighet og miskunn. Han ble skikket til å legge Jakobsnavnet fra seg. Fra da av fikk han hete Israel, det vil si, ‘En som kjemper med Gud’. Visdommen kom ikke rekende til Jakob på en fjøl. Han måtte tilkjempe seg den. Han måtte møysommelig virkes og forvandles til et visdomstabernakel. På avstand kan hans bane synes rett; sett på nært hold, løper den i sikksakk. Da Jakob, etter å være blitt Israel, endelig fikk det til å gå bent, gikk han låghalt, som et inkarnert bevis på den seier Gud hadde vunnet i duellen mellom de to.
Det er åpenbare fellestrekk mellom Jakob og Helligolav. Olav fremstår ikke fiks ferdig som helgen. Hans unge år var ville, lik tidene han levde i. I Bollandistenes Acta, en høymiddelaldersk livsskildring, leser vi at han ble kjent med kristendommen i England. Oppdagelsen åpnet hans øyne for noe mer. Han lot seg døpe i Rouen. ‘Ved å la seg rense i det frelsende bad’, står det hos Bollandistene, ‘ble han umiddelbart forvandlet til et nytt menneske.’ Teologisk sett, er det riktig å vektlegge det umiddelbare. Dåpens nåde gjenskaper. Dermed er ikke sagt at det nye fungerer automatisk. Nådens liv, som naturens, følger helst et organisk prinsipp. Det vokser langsomt—som i evangeliets lignelser om busker og frø. Olav var en iherdig kristen. Hans lovsamling føres som bevis på Gudsfrykt og nestekjærlighet. Men det er ikke vanskelig å gjenkjenne en steil konge i beretningens fromme innpakning. Som gutt sadlet adelsmannen Olav bukken for sin stefar Sigurd Syr. Han var seg sin stand bevisst. Hans misjonsstrategi bar nok også preg av at han syntes en tro som var god nok for ham, jammen burde være det for hans undersåtter også.
For Olav som for Jakob, var det møtet med tap og usikkerhet som bragte et fornyet vesen til overflaten. Etter at Olavs fremmarsj en tid hadde syntes ustoppelig, vendte mange seg bort. Fedrelandet fordrev ham. Allikevel understreker Acta at Olavs russiske eksil ikke var noen flukt, men en åndelig forberedelse; en venten på det rette øyeblikk, som lå i Herrens, ikke i hans egen hånd. Forvisningen viste seg en svenneprøve. Olavs blikk fikk bli videre, hans lengsel dypere. Da timen var slagen, var det ‘med glede han begav seg fra fangenskapet til den evige Konges slott, fra krigen til freden.’ Vi møter her en grunnleggende perspektivendring: Jordelivet synes et fengsel, døden en vinning. Olav higer ikke lenger etter å sitte på egen trone. Det han vil, er å knele for Kristi kongeprakt. Kvelden før slaget på Stiklestad, kom Kristus til ham i et syn for å styrke ham til dåd:
‘Kom til meg, min aller kjæreste’, sa Herren, ’og motta den søte frukt av dine mange prøvelser. I evig salighet skal du leve i vårt selskap!’ Styrket av det han hadde sett, og med stor glede, overgav [Olav] seg til sin lidelse, trygg i håpet om å få klatre oppad stigen som var åpenbart ham i drømme, til den salighet han såvidt hadde fått smake.
Et livsløp som begynte med planen om å erobre et folk fullbyrdes i en visjon hvor Olav ikke har øyne for annet enn Kristus selv. Det er fåfengt å spørre hvorvidt kronikørens perspektiv samsvarer med en historisk, psykologisk virkelighet. Det som er hevet over tvil, er at det var Olavs martyrium, heller enn hans vyer, som gjorde ham elsket og aktet både i Vest og i Øst. Hans offer gav hans store ord og løfter troverdighet. ‘Den som setter livet til for min skyld’, sier Herren i dagens evangelium, ‘han skal finne det igjen’—og kanskje vil andre også, derigjennom, finne liv? Måtte vårt eget liv og vår død, på Olavs forbønn, være rettet mot det rette mål. Måtte vi vite hva som er rett og handle deretter. Da skal visdom også bli oss til del. Vår krokete livsvei vil fortone seg som et grasiøst broderi omkring en linje som egentlig er rak, og når linjen når sitt ytterpunkt tør vi håpe, vi også, å høre Herren si med utstrakt hånd, ‘Kom til meg, min aller kjæreste’. Amen.