GRANSKNING: Lørdag 6. oktober ba pave Frans om at håndteringen av overgrepsanklagene mot erkebiskop Theodore Edgar McCarrick må granskes. I kunngjøringen heter det blant annet: «Hverken misbruk eller tildekking av misbruk kan tolereres; biskoper som har begått overgrep eller dekket over slike, kan heller ikke behandles på en annen måte enn andre – det vil være en form for klerikalisme som ikke lenger er akseptabel.» Foto: NTB/Scanpix
– Vi må stå samlet om Kirken samtidig som vi insisterer på reelle granskninger, transparens og endring i en ukultur, sier sr. Anne Bente Hadland om den såkalte Viganò/McCarrick-saken.
Tekst: Petter T. Stocke-Nicolaisen
27. september offentliggjorde Carlo Maria Viganò, tidligere nuntius til USA, et brev som kritiserte pave Frans sterkt for unnfallenhet overfor den overgrepsanklagede erkebiskop Theodore Edgar McCarrick. Kritikken kulminerte med krav om at Den hellige far trekker seg. Lørdag 6. oktober kunngjorde Vatikanet at pave Frans beordrer en granskning av McCarrick-saken. Søndag 7. oktober offentliggjorde Vatican News et åpent brev fra kardinal Marc Ouellet til Viganò. Kardinalen skriver blant annet: «Mitt svar på ditt urettferdige og uberettigede angrep, kjære Viganó, er at anklagen [mot paven] er en politisk manøver uten bevis som inkriminerer paven. Jeg gjentar at din handling skaper dype sår i det Kirkens fellesskap.»
Pave Frans beordrer nå en granskning av hele McCarrick/Viganó-saken med mål om å få alle fakta på bordet. Hva er din reaksjon på det, sr. Anne Bente Hadland, priorinne ved Sta. Katarinahjemmet (bildet, t.h.)?
– Det er jo positivt – og det skulle i grunnen bare mangle. Jeg er glad for at tausheten fra Vatikanet er brutt. Det var også ganske uforståelig at paven i første omgang avviste bønnen fra den amerikanske bispekonferansen om en apostolisk visitas til USA for en granskning av McCarrick-saken. Og biskopene bestemte seg for å gjøre egne undersøkelser, men som ville begrenses av at de ikke hadde tilgang til Vatikanets arkiver. En bispekonferanse har heller ikke autoritet over den enkelte biskop, de må basere seg på frivillig samarbeid. En visitas kan beordre. Nå åpner pave Frans for å bidra med informasjon, og det er bra. Men det er ikke annonsert at det skulle være snakk om en visitas slik som den i Chile tidligere i år med intervjuer av nøkkelpersoner, ofre, eller biskoper. En visitas som var kjempeviktig, fordi ofrene opplevde at de ble tatt på alvor, og en helbredelsesprosess kunne komme i gang. Hva USA angår er det snakk om er å legge frem dokumentasjon fra Vatikanets side. Det gjenstår å se hvor omfattende denne undersøkelsen eller granskningen blir, hvem som skal gjennomføre den, hvilken autoritet de får og hva som blir offentliggjort.
Hvordan har Viganós brev og krav om pavens avgang påvirket Kirken?
– Viganòs brev førte til en veldig uheldig polarisering av debatten. Amerikanske kommentatorer før Viganò var ganske samstemte i kravet om åpenhet i overgrepssaker og å få fakta på bordet i McCarrick-saken. Etter Viganòs utspill ble debatten mer «for eller imot Frans», og det er veldig kjedelig. Dem det går ut over til syvende og sist, er overgrepsofrene. Kravene om transparens og «accountability» – hvordan det nå enn skal oversettes – må være absolutte, mener jeg. Men Viganò bidrar utvilsomt til å opprettholde trykket i saken.
Pave Frans har innkalt alle presidentene i verdens bispekonferanser til møte i Roma i februar 2019. Tema er forebygging av overgrep mot mindreårige og sårbare voksne. Hva håper du kommer ut av dette møtet?
– En som har vesentlig bedre greie på dette enn meg er irske Marie Collins. Hun er selv overgrepsoffer, og ble i sin tid utnevnt til, men trakk seg fra, Den pavelige kommisjonen for forebygging av misbruk av mindreårige. Hun insisterer på betydningen av internasjonalt bindende retningslinjer: At det ikke skal være opp til hvert enkelt bispedømme om og hva de gjør med slike saker. Det kan heller ikke være slik at det er opp til den enkelte biskop hvorvidt disse retningslinjene følges eller ei. Det viktigste her er å sikre at varsler blir skikkelig undersøkt.
Både paven og flere biskoper har sagt at roten til problemet er klerikalisme. Og hvis klerikalisme betyr misbruk av makt og hierarkiske strukturer til å holde legfolk nede, holde dem uinformert, og også i ekstreme tilfeller misbruke dem, da er det problemer som hierarkiet alene ikke kan løse.
Her tror jeg at både prester, ordensfolk og legfolk har en viktig rolle – vi må stå samlet om Kirken samtidig som vi insisterer på reelle granskninger, transparens og endring i en ukultur som disse sakene vitner om. Og da tenker jeg like mye på det å skjule, dekke over sakene, som selve overgrepene.
Det er egentlig bare én ting som gjelder: Å gjøre kirken så transparent som mulig. Det må alle bestrebelser sikte seg inn mot. Jeg liker også å sitere jesuitten Hans Zollner, som sier: 'Vi har valget mellom å la disse sakene fortsette å rulle og gå, kanskje i årtier fremover, eller la oss konfrontere med alt det vi vet på én gang.' Til det kreves det mot. 'Omkostningene', sier han, 'vil være store, men det er veien til sannheten.'
Les også
Flere har sagt at «nok er sagt, nå må det handles». Er du enig i den betraktningen – er Vatikanet for sendrektig?
– Det er det ikke vanskelig å være enig i. Fromme ønsker er ikke nok. Jeg er gjerne med på å be rosenkransen og å faste, men så må de rydde som sitter i posisjon til å gjøre det. Jeg kan egentlig ikke forstå at det skal være så vanskelig å rydde opp i disse sakene hvis man vil. Jeg har vel inntrykk av at det er et ganske utbredt ønske etterhvert. Når det gjelder sendrektigheten ... . Ting tar jo tid, især når det er jus inne i bildet, som er helt nødvendig. Men hvis uthalingen skjer i håp om at folk skal glemme, så er det nedslående.
Søndag offentliggjorde Vatikanet et åpent brev fra kardinal Marc Ouellet til Carlo Maria Viganò, tidligere nuntius til USA. Kardinal Quellet svarer her på Viganós formaning om at kardinalen «forteller sannheten». Hvilket inntrykk sitter du igjen med etter å ha lest brevet?
– Kardinal Ouellet svarte jo på et åpent brev til seg fra Viganò, og han går naturlig nok kraftig ut mot ham. Viganò gikk langt – altfor langt – da han krevde pavens avgang. Men det som er interessant, er at Ouellet bekrefter to viktige påstander i Viganòs brev; nemlig at det forelå varsler mot McCarrick, og at pave Frans var informert om ham og overtredelsene hans. Men dette har pave Frans glemt, ifølge Ouellet, og begrunner det med at paven får så mye informasjon fra så mange kanter.
Jeg stusser nok litt over at paven skulle glemme overgrepsanklager mot en kardinal, det er vel ikke så vanlig. Men sånn er det, ifølge Ouellet. Når det gjelder restriksjonene som McCarrick var ilagt, så bekreftes også det av Ouellet. McCarrick var anmodet om ikke å reise og heller ikke ha offentlige opptredener for å unngå at det skulle oppstå flere rykter om ham. Det var jo nok å ta fatt i – og det var mer enn rykter: varselet fra 2000, og på midten av 2000-tallet forelå det også to rettslige forlik fra bispedømmer i USA. Hvem sjekket ut ryktene om McCarrick? Jeg sitter igjen med flere spørsmål etter å ha lest Ouellets svar. Men Ouellet selv sier jo at han er rystet over manglene i prosessene som har ført McCarrick opp og frem i Kirken – og han uttrykker ønske om at granskningen som nå settes i gang, kan kaste lys over det som har skjedd. Da kan man forhåpentlig unngå lignende saker i fremtiden, sier sr. Anne Bente Hadland, priorinne ved Sta. Katarinahjemmet.
Les mer
- Iverksetter granskning av McCarrick-saken
- Nytt, oppsiktsvekkende brev
- «Brev til Guds folk»: pave Frans om overgrep i Kirken
- Paven møter biskopene for å diskutere beskyttelse av mindreårige
- Biskop Eidsvigs brev til medbrødre, ordensfolk og medarbeidere
- De nordiske biskopene står samlet bak pave Frans