Mennesket satt under press:

Ungdommen er generasjon-prestasjon og foreldrene sykmeldes av karrierestress. Før før vi i det hele tatt fødes inn i denne verden, risikerer vi å bli sortert bort, fordi vi ikke passer helt til  forventningen om det perfekte drømmebarnet.

 

Tekst: Petter T. Stocke-Nicolaisen

 

Hvordan kan Kirken og de troende møte samfunnets dominerende narsissistiske, materialistiske og egoistiske tendenser? ­– Kirken sier at det viktigste er hva og hvem vi er, og ikke hva vi har, svarer p. Hallvard Hole OFM (bildet, t.h.).

Under årets Livsvernseminar holdt du foredraget «Familien – livets helligdom». Du innleder med aksiomet «Mennesket er mer verd i kraft av hva det er, enn i kraft av hva det har». Det synes å være mer aktuelt enn på lenge, dagens unge kalles generasjon-prestasjon, karrierestress er utbredt og på sosiale medier konkurrerer vi stadig med andre i nettopp hva vi har og kan vise frem. Hvilke tanker har du gjort deg om dette?

– Kanskje først og fremst at vi trenger å slappe litt av med dette jaget. Når Kirken sier at det viktigste er hva og hvem vi er, og ikke hva vi har, så setter det et sylskarpt fokus på mennesket som person. Det betyr at hvert enkelt menneske er helt unikt. Vi er forskjellige, vi har alle forskjellige evner og talenter. Det må vi lære å sette pris på. En del av denne holdningen er at vi for eksempel ønsker velkommen mennesker med Downs syndrom, men det gjelder jo oss alle, svarer p. Hole.

 

 

Les hele foredraget under intervjuet

 

Mange unge idag går og kjenner på at «jeg ikke er god nok», de føler at de ikke strekker til. I en fersk undersøkelse utført av Respons Analyse på vegne av Røde Kors svarer for eksempel 15 prosent av elever i alderen 16 – 18 år at de i liten eller svært liten grad føler de strekker til eller er gode nok på skolen. På hvilken måte kan Kirkens forståelse av menneskeverdet være dem til hjelp?

– Problemet ligger jo beskrivelsen av hva som er «godt nok». Da tenker vi umiddelbart på utdannelse, på trening, på alt det vi omgir oss med. Å være «god» er noe Kirken knytter til helt andre verdier, til menneskeverd og til dyder. Utfordringen er å få kommunisert dette. Et utgangspunkt kan være det at mange unge mennesker opplever at engasjement i frivillige organisasjoner er noe som gir en dypere mening med tilværelsen, hvor man nettopp settes pris på som den man er og man blir hjulpet til å utvikle dyder, uten at man bruker dette «gammeldagse» ordet om det. Kanskje vi som Kirke må fokusere på det karitative, og invitere ungdommer til lokale initiativ i menigheter. Norges Unge Katolikker arrangerer alltid adventsaksjon i samarbeid med Caritas Norge. Det er veldig bra, men avstanden mellom oss og de menneskene vi hjelper i andre verdensdeler kan være for stor til at det trenger under huden på oss. Vi må oppleve nærhet også. 

 

«Familien er også «livets helligdom», i den forstand at det er et fellesskap som samles om menneskets liv, for å pleie det og gi det omsorg.»   

 

Hvorfor kaller du familien «livets helligdom»?

– Det var Pave Johannes Paul II som begynte å bruke dette begrepet i sin undervisning. På norsk må vi kanskje til ordet «nasjonalhelligdom» for å få grep om hva «helligdom» betyr. Egentlig er det en forlengelse av vår tro på at enhver familie er Kirken i miniatyr. Familien er et sted hvor troslivet utvikles og pleies gjennom bønn, og hvor de troende samles i små fellesskap som Kirke. Familien er også «livets helligdom», i den forstand at det er et fellesskap som samles om menneskets liv, for å pleie det og gi det omsorg.   

Mange vil kjenne seg igjen i beskrivelser av dagens samfunn som både narsissistisk og materialistisk. På hvilken måte kan familien, samfunnets hellige grunncelle, være en motkraft til disse tendensene?

– Mange vil kanskje la seg provosere av at Kirken har det å få barn som et av ekteskapets mål, men jeg mener at det er helt essensielt for at ekteskapet ikke skal være lukket og låst inn i selvopptatthet og egoisme. Sammen kan ektefeller ta del i en misjon og et oppdrag som overgår dem selv, og som nettopp krever at de selv vokser i dyder, slik som selvoppofrelse, tålmodighet, mildhet – fremfor i materielle goder. At mange i dag bestemmer seg for ikke å få barn, er kanskje nettopp en effekt av den narsissistiske tendensen. Jeg tror at Kirkens fastholdelse av gjensidig kjærlighet og barn som hovedmålene for ekteskapet, er en viktig motkraft.

 

«Heldigvis er det slik at vi alle trenger nærhet, fysisk kontakt og omsorg fra dem som kjenner oss, enten det er familie eller venner. Dette kan ikke outsources til profesjonelle, selv om man har aldri så mange årsverk tilgjengelig.» 

 

Idag tar velferdsstaten vare på oss fra vugge til grav, fra barnehage, via skole til vi etterhvert ender på et kommunalt eldrehjem og deretter, til slutt, på sykehus. Så å si alle politikeres ambisjon er å utvide dagens offentlige velferd. Har vi da bruk for familien, der hverken mor eller far trenger å ha kompetanse i for eksempel utdannelse eller (syke)pleie?

– Vi kan jo se enda lenger inn i noen futuristiske dystopier. Allerede nå ser vi at velferdsstaten ikke bare tar vare på oss i vuggen, men allerede i prøverøret. Fremtiden ligger kanskje i kunstige livmorer, slik at hele fosterutviklingen kan skje i kontrollerte former og kvinner slipper å føde selv. Hvem vet? Heldigvis er det slik at vi alle trenger nærhet, fysisk kontakt og omsorg fra dem som kjenner oss, enten det er familie eller venner. Dette kan ikke outsources til profesjonelle, selv om man har aldri så mange årsverk tilgjengelig. Jeg tror vi har tatt noen skritt for langt allerede. Det viktigste for fremtiden er at vi legger vekt på familiens rolle. Vi må kanskje begynne å tenke nytt både om eldreomsorg og om barn og ungdom, at vi trenger mennesker rundt oss, aller helst våre nærmeste, og at samfunnet skal legge til rette for og støtte opp om familier. I dag tenker vi i stor graf individualistisk, både om barn og ungdom og om eldre.

 

«I dag er situasjonen den at abort ikke lenger sees på som et slags nødvendig onde, men tvert om som en rettighet og et uttalt gode for kvinner.» 

 

Er abort er en kvinnesak?

– Jeg er uenig i premisset om at abort handler om kvinners rettigheter, selv om det er dette dagens abortlov legger til grunn. Det kan aldri være en rettighet å kunne ta et annet menneskes liv. I dag er situasjonen den at abort ikke lenger sees på som et slags nødvendig onde, men tvert om som en rettighet og et uttalt gode for kvinner. Jeg tror vi også her må begynne å tenke annerledes. Bak de fleste aborter står ikke bare en kvinne med sitt valg, men også en sviktende, uansvarlig, uinteressert eller oversett mann. Derfor er det første og beste middelet for å få ned aborttallene å sette seksualiteten inn i ekteskapets rammer. Da er man to, ikke én. 

 

«Familien er det viktigste stedet for livsvern i praksis. Her tas livet imot, og det pleies og vises omsorg.»

 

Systematisk abort på bestemte typer barn kalles ofte «sorteringssamfunnet», en dystopi der kun de friske og formfullendte lever opp. Er vi påvei dit og hva er Kirkens alternative fremtidsvisjon?

– Vi er ikke på vei. Vi er allerede der. Det er bare ikke så iøynefallende. Sorteringen skjer ved at syke barn aborteres bort. Vi kan ikke forklare det bort med å si at det ikke er så ille som i Danmark eller andre land. Kirkens svar ser vi i utallige institusjoner som Kirken har for både syke og psykiske utviklingshemmede rundt om i verden, nettopp som støtte til familier. Dessuten inkluderer den alle mennesker i sin liturgi og i den pastorale omsorgen.

Hva er familiens rolle i dette arbeidet for livsvern?

– Familien er det viktigste stedet for livsvern i praksis. Her tas livet imot, og det pleies og vises omsorg.

 

 

Foredrag: 

Familien – livets helligdom

Foredraget ble holdt  av p. Hallvard Thomas Hole OFM på Livets dag, 15. september 2018, under Livsvernseminaret arrangert av Oslo katolske bispedømmes Fagavdeling (tidl. Pastoralavdeling).  

 

Mennesket er mer verd i kraft av hva det er, enn i kraft av hva det har (GS 35. Se også: Paul VI, Populorum Progressio, 19). Dette antropologiske aksiomet står sentralt for Kirkens forståelse av mennesket slik den har blitt fremmet både av Det annet vatikankonsils konstitusjon om Kirken i verden av i dag, samt av gjennom pavens læreembete de siste 50 årene. At menneske har en egenverdi i kraft av hva det er, ikke hva det har, står også for et moralsk imperativ; et fast gode, som alltid må tas hensyn til i funderingen over menneskets liv og vesen.

Denne anskuelsen er utgangspunktet for Kirkens betraktning av menneskets utvikling fra unnfangelse til død, og danner også et grunnlag for hvordan vi skal betrakte mennesket og dets levemiljø helhetlig. Som en innledning til temaet, som er «Familien – livets helligdom», kan vi nettopp stille følgende spørsmål: Hvis mennesket er mer verd i kraft av hva det er, enn i kraft av hva det har – hvis det vi er er viktigst – hva skal da til for å vokse i dét, i det rent menneskelige? Spørsmålet lodder dypt. Hvis det var noe vi hadde som var viktigst, ville det være veldig lett å identifisere hva som skal til for å vokse som menneske og hvordan tilrettelegge for det.

Hvis f.eks. kunnskap, som er noe vi kan erverve og ha, er det viktigste for oss mennesker – hvis det å ha kunnskap er det som definerer å være menneske – så kan vi på den ene siden si at vi har kommet ganske langt i Norge i det å skape muligheter for mennesker til å vokse, men på den andre siden har vi definert mange ut. Eksempelet understreker igjen de to viktige poengene. Vi må tenke helhetlig om mennesket og dets livsmiljø, fordi mennesket er mer verd i kraft av hva det er, enn hva det har. Så igjen spørsmålet; hvor finner vi et miljø hvor mennesket kan vokse i kraft av hvem vi er, og ikke hva vi har?

 

En menneskelig økologi

Det er nettopp på spørsmålet om en menneskelig økologi, menneskets levemiljø, at Kirken svarer at familien er den grunnleggende celle. Familien er «livets helligdom» - det hellige sted, hvor menneskets liv kultiveres. Pave Johannes Paul II setter ord på hva han mener med «livets helligdom» på følgende måte i encyklikaen Centessimus annus:

Det er behov for å gjenoppdage at familien er livets helligdom. Familien er nemlig hellig; den er det sted hvor livet, Guds gave, kan bli tatt i mot på rett måte og bli beskyttet mot mange angrep. Her kan også livet utvikle seg i tråd med alt det den menneskelig vekst fordrer. I motsetning til den såkalte dødens kultur er familien stedet for livets kultur. (CA,39).

Dette settes inn i den større sammenhengen, som går under betegnelse «menneskelig økologi», og som også knyttes til det store økologiske spørsmål, som menneskets forhold til naturen, samt sameksistensen mellom mennesket og andre skapninger. Mennesket er derimot ikke bare natur, i betydning materie og det synlige skaperverk, mennesket er også åndelig i sitt vesen. Dette betyr nettopp at menneskets levemiljø skiller seg diametralt fra resten av skaperverket. Den menneskelige person vokser og utvikler seg også i et metafysisk miljø, hvor sannhet, godhet og kjærlighet råder. Her kommer familien inn, som det grunnleggende miljø. Dessuten må vi si i et rent kristent perspektiv at mennesket, som i sin helhet, med sjel og kropp, er forløst av Kristus, er kalt til å etterleve sin kongelige verdighet, sitt profetiske kall, og sin prestelige tjeneste i Kristus. Familien legger også grunnen for dette. 

Dette tankegodset begrunner Den katolske kirke både filosofisk, dvs. naturrettslig, og teologisk, dvs. ut fra Guds ord i Bibelen og Tradisjonen. Det målbærer dessuten en hel rekke betingelser for en god familiepolitikk, som skal trygge familiene gjennom lovverk og alt det som hører politikken til. Det er imidlertid ikke de vidtrekkende konsekvensen i samfunnslivet vi ønsker å ta for oss her, men noen aspekter på hvordan dette kan arte seg konkret i familien.  

 

Omsorg for det fysiske liv

For Den katolske kirke står prinsippet om vern av livet fast, fra unnfangelse til naturlig død. Dette har stor betydning for familien som livets helligdom. Det ligger da i dette prinsippet at det gjelder livet i alle faser. Når vi derfor sier livets helligdom, så kan det ikke reduseres til å gjelde kun det ufødte liv, eller bare foreldres omsorg for sine barn i oppvekstfasen. Det er klart at hovedfokuset vil være her, i konstellasjonen ekteskap – foreldreskap: Mor, far og barn, fordi det er her vi finner familien slik Kirken forstår det. Men det er likevel helheten som gjelder. Det gjelder også barnas omsorg for hverandre. Ektefellenes omsorg for hverandre. Barnas omsorg for sine foreldre. Det gjelder omsorgen for generasjonen over, for besteforeldre. Det gjelder hvordan man som familie møter alvorlig sykdom. Dette helhetlige perspektivet er ikke noe kunstig. Det er ikke et konstruert ideal, med det skjer helt naturlig.

Det kan være nyttig å sette ord på noen av sidene ved dette. Vi kan starte så tidlig som ved ekteskapet, ved ektefellene, som gjennom sin gjensidige forpliktelse til hverandre også gir sin aktive tilslutning til det Kirken lærer om hva som er målet med ekteskapet, rettere sagt de to målene: gjensidig kjærlighet og prokreasjon. Mange stusser over Kirkens motstand mot prevensjon, og mot det vi kaller prevensjonsmentalitet, men sett i sammenheng med den menneskelige økologi, og familien som livets helligdom, ser det kanskje ikke så rart ut. Når Kirken tar til orde for naturlig familieplanlegging, så generer det nemlig en grunnleggende åpenhet for livet i ekteskapet, hvor livet tas i mot som en gave fra Gud. Den grelle motsatsen er prevensjonsmentaliteten, som forteller oss at et nytt menneskeliv er en trussel; for kvinnen, for hennes helse, ja, til og med for ekteskapet. Særlig når det ikke var planlagt, og det ødelegger for andre planer man måtte ha som ektepar og familie. Naturlig familieplanlegging, med det hensyn det tar til kvinnens biologi, setter seksualiteten inn en ekteskapelig ramme som hele tiden er åpen for livet. Møtet med det nye livet blir diametralt annerledes.

Et viktig aspekt ved familien som livets helligdom er selvfølgelig vernet om det ufødte liv. Med ekteskap og familie som ramme står man bedre rustet til å møte de utfordringer som et svangerskap kan by på, og ikke minst når man får beskjed om at barnet har en sykdom. Vi vil ikke redusere dette til å handle om bare abort, men temaet hører selvfølgelig naturlig med her, og det er viktig å signalisere betydningen nettopp av ekteskap og familie i den sammenheng. Disse begrepene blir dekonstruert i dag, og desto vanskeligere er det å legge dem til grunn i en debatt om abort. Abort brukes aktivt som et middel til å muliggjøre andre, familielignende konstellasjoner, desto vanskeligere blir det å argumentere for at nettopp ekteskap og familie er det beste middel til å få ned abortrater.

Videre kan vi ta for oss familien som livets helligdom i møte med sykdom og lidelse. Det er selvfølgelig noe helt naturlig at de nærmeste har omsorg for hverandre når sykdom rammer. I dag er likevel avstanden mellom familiemedlemmer økt når sykdom rammer. Det har sine grunner. Omsorgen for syke har blitt profesjonalisert. Det er selvfølgelig positivt at flere blir friske igjen, men vi kan se at den umiddelbare, familiære omsorgen er redusert. Familier er selvfølgelig tilstede for å støtte sine syke, for å oppmuntre osv. Men f.eks. å skulle vaske våre besteforeldre når de er for skrøpelige til å gjøre det selv, det overlater vi vel helst til profesjonelle. Også matlaging og måltider, det som er det mest dagligdagse i en familie, det overlates til offentlige, til det profesjonelle, med vekslende hell.

 

Vern om det åndelig liv

Foruten det fysiske liv, kroppen, er mennesket også ånd. Den kristne troen har alltid stått fast ved at vi er kropp og sjel, at vi har en fysisk substans og en åndelig substans. Som en liten innledning til dette temaet er det kanskje verdt å nevne hvor radikal Kirkens lære om dette er. Vi fastholder at hver eneste gang en sædcelle og en eggcelle smelter sammen, så er Gud til stede og skaper sjelen, slik at mennesket som unnfanges er en person av kropp og sjel. Det virkelig radikale her er at vi fastholder at Gud er trofast mot dette, selv når mennesket misbruker sine prokreative krefter og lar unnfangelsen skje f.eks. i et prøverør. Det er et radikalt budskap. Men samtidig understreker det med aller største tydelighet at ekteskapet, som bilde på Guds livgivende kjærlighet, er den gudgitte rammen for unnfangelse av et barn.

Troen på menneskets udødelige sjel, og at menneske er en person skapt i Guds bilde og likhet, fordrer også en annen type omsorg for menneskets liv - den åndelige. Mennesket er kalt til å kjenne Gud og å bli ett med Gud, og derfor blir omsorgen for menneskets sjel essensiell, og en viktig del av familien som livets helligdom. Det ufødte liv omsluttes av vår bønn i kraft av å være seg selv, ikke først og fremst på grunn av hva det er for oss. Det er helt naturlig at vi ber for at alt skal gå bra under svangerskapet, at fødselen skal gå bra osv. Undertonen er dog hva det nye livet er for oss. Førstegangsforeldre kan være redde for å miste sitt barn. Vi ber for at det skal være friskt, men om det er friskt eller sykt har intet å si for det faktum at fosteret er et fullverdig menneske, en person kalt til enhet med Gud, forløst ved Jesus Kristus, som vi skal be for i kraft av nettopp det.

En viktig del av omsorgen for det åndelige liv når mennesket er født, er å gi barnet del i dåpens nåde, som tar bort arvesynd, og setter barnet i nådens stand som Guds barn i enhet med Kristus. Med det samme forplikter man seg til å oppdra barnet i troen, dvs. etter evangeliets ord å undervise dem i alt Jesus har gjort for oss, lære dem å be «Fader vår», og hjelpe dem til stadig større forening med Gud. For katolikker innebærer det særlig å lede barna fram til 1. kommunion og konfirmasjon.

Et annet aspekt som kan nevnes her, er den åndelige omsorgen og omsorgen for det sakramentale liv som ektefeller skal ha for hverandre. Vi kan tenke særlig på når alvorlig sykdom rammer. Da er det den friske ektefellens ansvar å sørge for den åndelige omsorgen som Kirken har for syke. Det kan være å tilkalle presten for sykesalving, be presten om å feire en messe i intensjon for den syke. Det er familien som må sørge for at presten kommer med kommunion til døende. Særlig viktig er det overfor de eldre at deres barn og barnebarn tar ansvar for det. Mange eldre har kanskje hatt et veldig aktivt liv i menigheten, men når alderdommen har gjort dem ute av stand til det, mister de kontakten. Det kan gå mange år uten kontakt med kirken, hvis ikke familien sørger for det.

Her har vi i hvert fall signalisert noen temaer som knytter seg til omsorgen for menneskets åndelige liv innenfor familien som livets helligdom.

 

Mennesket i Guds bilde, kalt til relasjon og kjærlighet

Det er viktig å heller ikke glemme mennesket og familiens relasjonelle karakter. I alle de eksempler på omsorg og vern om livet i familien som jeg har gitt er det jo nettopp det at det finnes en spesiell, nær relasjon mellom familiemedlemmene, som foranledninger denne omsorgen. Uten denne type relasjoner blir mennesket «dehumanisert», det mister seg selv. I dag snakker vi kanskje helst om behovet for nettverk, og hvordan man kan falle utenfor samfunnet hvis man ikke har det. Utgangspunktet for å kunne snakke på den måten om mennesket, er familien. Familien – livets helligdom – er det grunnleggende nettverket. Hvis dette nettverket slår sprekker eller går i oppløsning kan resultatet bli patologiske situasjoner og tragiske menneskeskjebner, som ikke akkurat tjener livet.  

I bunn og grunn handler dette aspektet likevel ikke bare om at sosiale nettverk er nødvendig for at vi skal ha et godt liv, men at relasjoner er essensielt ved det å være menneske. Skapt i Guds bilde som vi er, i Den hellige treenighets bilde, ligger det i vår menneskelighet å leve i fellesskap. Vi tror på én Gud, Fader, Sønn og Hellig Ånd, og store deler av trosbekjennelsen handler om den indre relasjonen mellom personene i Treenigheten. Dette er gjenspeilet i menneskets vesen, og avdekker familiens viktige rolle for at mennesket skal vokse. Tillit, medlidenhet, tålmodighet, forståelse, dyder som vi forbinder med å være et godt menneske og som er gode for mennesket, har de beste vekstvilkår i familien, når den pleies som livets helligdom.

 

Avsluttende bønn

Måtte den salige Jomfru hjelpe oss til å forstå at det finnes et avtrykk av Gud, livets kilde, i ethvert menneske. Måtte hun, Guds Mor og vår Mor, gjøre oss mer bevisste på at foreldre er Guds assistenter når de får barn. Det er et misjonsoppdrag som sannelig er vakkert, og gjør enhver familie til en livets helligdom, et sted hvor enhver barnefødsel vekker glede, undring og takknemlighet (Pave Frans, Angelus, 24.06.18).

 

 

 p. Hallvard Thomas Hole OFM

 

Les mer

• Livsvernseminaret 2018: Familien er livets helligdom
• Livsvernseminaret 2018: Hvordan skape nettverk for katolske helsearbeidere?
• Se hele årets program