Reisebrev II fra Valladolid: Fra siesta til snømåking

 

Les reisebrevet fra seminarist Mathias Ledum

 

Mye har skjedd siden forrige reisebrev, og det er vanskelig å vite hvor man skal starte. Desembers største begivenhet var vår store patronatsfest til ære for «Our Lady Vulnerata», som har en helt spesiell tilknytning til seminaret. Denne feiringen, sammen med Martyrfesten i oktober, er seminarets to viktigste markeringer. Huset ble fylt opp med gjester, både tidligere studenter og venner av seminaret kom til høytidelig messe med kardinalen. Så fulgte festmiddagen. Siden jeg er én av to prestestudenter her som snakker spansk fra før, så måtte jeg både lese og synge i messen. Å synge responsoriesalmen er i seg sjøl fryktinngytende nok, bedre ble det ikke av at jeg måtte synge den på spansk foran fullsatt kirke. Heldigvis, til tross for noen «voice cracks» og feil uttalelse av noen konsonanter, så var det ingen som endte opp med å blø fra ørene. Messen kunne gå sin gang! Resten av kvelden ble en trivelig feiring med mange folk med interessante koblinger til seminaret.

Da årets siste undervisningstime var unnagjort, og de siste essayene levert, rundet vi av semesteret med britisk julemiddag, som vi stelte i stand for hele seminarets stab. Det ble en kveld med mye moro, deriblant en «julesang-battle»: Det kom spanske julesanger fra den ene enden av bordet og engelske sanger fra den andre. Plutselig løper historielæreren vår bort til meg og spør om vi skal synge «Mitt hjerte alltid vanker», noe som overrasket alle, kanskje meg aller mest. Tydeligvis hadde koret han sang i øvd på den til en julekonsert, og han endte opp med å synge den bedre enn det jeg klarte! Det ble en ekstremt trivelig avslutning på semesteret før vi omsider stod på flyplassen, klare til å dra hjem etter tre måneders skolegang.

 

SPANSKE KOLLEGER: Her besøker Mathias Ledum og medstudentene det spanske presteseminaret. Huset kan romme 100 studenter, men har pr dags dato bare 10. Be for kall i Valladolid! 

 

Dannelse, ikke bare utdannelse

Selv om det å studere teologi og annen akademisk utdannelse er viktig for å forme gode prester, så er det like så viktig å ha praktisk erfaring «ute i felt». En stor del av prestegjerningen er tross alt å betjene mennesker i alle slags situasjoner, man snakker ofte om å være en «Alter Christus» (norsk: En annen Kristus) for alle. Det viktigste er å etterligne Kristus så mye som mulig, ikke å tilegne seg mest mulig kunnskap om Ham. Det hjelper svært lite å ha en ryddig definisjon av treenigheten eller kunne ramse opp kirkerettens mange kanoner om man ikke er i stand til å «inkarnere» sin lærdom i det levde livet, hvor Kirkens dype visdom skal tjene mennesket, og ikke omvendt. Derfor ble vi alle sendt på praksis i våre bispedømmer i januar. Vi nærmest skulle «jobbskygge» en prest gjennom hele måneden. Jeg var så heldig å havne i St. Johannes menighet i Groruddalen, og jeg fulgte sognepresten og fikk observere prestegjerningen på nært hold.

Hele måneden ble dermed klasserommet erstattet med menighetskontoret, personlige studier ble erstattet med oppgaver og ansvar i menighetslivet, ettermiddagssiestaen ble erstattet med snømåking og de relativt korte og forutsigbare dagene i seminaret ble erstattet med lange dager fulle av nye, uventede, spennende, utfordrende og lærerike erfaringer. Blant annet stod tjeneste og deltagelse i det liturgiske liv sentralt, det være seg i messer, begravelser, rosenkransandakter eller tidebønner. I visse tilfeller kunne dette bety å være i fire messer på søndag, hvorav to kunne være på et språk jeg overhodet ikke kunne! Jeg fikk også arbeide med menighetens barn og unge: i trosopplæring, på altertjenestekurs, jeg holdt et refleksjonsforedrag og hjalp ungdomslaget med organisering og ledelse. Samtidig var jeg også så heldig å få være med på flere familiebesøk med mange fine og viktige samtaler, ofte over noe godt å spise. I løpet av måneden hadde jeg spist så mye tamilsk mat at om annen mat ikke satte tungen i brann, så virket det som noe var galt. Vi arrangerte også St. Eysteinsdag, og Seminarets Venner og hele menigheten ble invitert til messe med påfølgende middag og presentasjon av nåværende prestestudenter. Dessverre var tre andre studenter i Roma, men Franklyn og jeg fikk gleden av å bli kjent med flere av seminarets trofaste forbedere og støttespillere. Vi vil takke alle som bidro til en slik hyggelig feiring av St. Eystein og vårt presteseminar.

 

Viktige lærdommer om Kirken og prestegjerningen

Under praksisen var det flere sider ved prestegjerningen som kom tydelig fram. Noe jeg innså var hvor ofte vi glemmer at prester også er vanlige mennesker. Mange, inkludert meg sjøl, har en tendens til å tenke at prester, etter at de har mottatt ordinasjonens sakrament, blir til et slags supermenneske som kan alt, vet alt, aldri tar pause og alltid gjør det som er rett. Mange vil av egen erfaring, både som legmann og prest, skjønne at dette ikke stemmer overens med virkeligheten. Prester er like sårbare, like feilbarlige og like menneskelige som alle andre. Jeg fikk se hvor avgjørende det var for sognepresten at alt ikke stod og falt på han, men at kunne støtte seg på folkene rundt seg, både i det daglige, men desto viktigere i de øyeblikkene hvor ingen gode svar kunne la seg finne.

Det ble veldig tydelig hvordan vi alle er lemmer på Kristi kropp som sammen holder legemet oppe, og når et lem lider, lider resten med, når et lem fryder seg, fryder de seg i lag. Dermed så jeg også hvor viktig det var å bygge fellesskap i menigheten, spesielt i en menighet som forener så mange forskjellige nasjonaliteter og kulturer. Sjøl om menigheten består av 115 forskjellige nasjonaliteter, så var det ikke snakk om en filippinsk, norsk eller polsk «del» av menigheten, men heller én menighet som på tross av alle kulturelle forskjeller og språklige barrierer kunne komme sammen i tilbedelse av den samme Kristus, og stifte vennskap over gode samtaler på kirkekaffen eller andre aktiviteter. Å oppleve dette, ga ordet «med-lem» en helt ny betydning for meg. Jeg er høyst takknemlig for alle menneskene som jeg ble kjent med og for at jeg fikk ta del i deres liv, alle de gode samtalene om både smått og stort, alle de uoppdagede sidene ved prestetjenesten som kom så sterkt til syne og alle de skjellsettende erfaringene, som vil prege meg resten av livet.

 

PATRONATFEST: Kardinal Blazquez preker til et stappfullt kapell i forbindelse med seminarets patronatsfest til ære for «Our Lady Vulnerata».

 

Tilbake på skolebenken

Praksisperioden fløy forbi. I den første måneden tilbake i Valladolid var det mye etterarbeid. Vi delte tanker og lærdommer med hverandre, vi ble utfordret til å vise hvordan vår forståelse av Kirken og prestegjerningen hadde forandret seg. og vi fikk hjelp til å fordøye hva vi hadde erfart. For å utvide vår forståelse enda mer ble det arrangert et «symposium» hvor prester fra England, Skottland, Irland og Canada kom for å snakke om utfordringer i deres nasjonale kontekst. De skotske prestestudentene som studerer i Salamanca, var sammen med oss. På få dager rakk vi å bli godt kjent med denne trivelige gjengen, og vi innså fort at vi hadde mye til felles. Vi har også hatt mye interessant på timeplanen siden februar. Først og fremst har vi byttet grupper i den ukentlige pastoralpraksisen, så nå er jeg på et sykehjem hver søndag. Det stortrives jeg med!

I klasserommet har vi blant annet arbeidet med temaer som «Døden – og hvordan være tilstede for mennesker i sorg» og «Overgrep i Kirken – forebygging, etterprøvbarhet og forsoning».  Vi har lært om hvordan kirkeretten først og fremst er til tjeneste for mennesket, og ikke en lovbok for å irettesette folk, vi har fått bryne oss på ignatiansk spiritualitet, vi har tatt et dypdykk ned i Paulus’ brev, og vi har lært mer om katolske skolers rolle i samfunnet. Vi har til og med fått skrive og framføre vår første preken (utenfor messen, så klart), noe som var utrolig skummelt, men veldig lærerikt og moro! Andre begivenheter verdt å nevne er feitetirsdag hos skottene i Salamanca, dagen vi så det lokale fotballaget bli knust av Real Madrid, og da vi selv ble knust i fotball av det spanske seminaret, som inviterte oss til den tradisjonelle vennskapskampen på St. Josefs dag. I tillegg har vi benyttet vår fridag i helgene til å reise rundt i området og oppleve nye steder, og jeg må ærlig innrømme at jeg har undervurdert hvor vakkert dette landet er!

 

ÆREFULLT OPPDRAG: – Usikker på om jeg leser, synger eller sover på dette bildet, fortellerMathias Ledum, seminarist ved St. Eystein presteseminar . 

 

Les mer

• Besøk hjemmesiden til Royal English College of St. Alban i Valladolid
• Les Mathias første reisebrev
• Besøk St. Eystein presteseminars hjemmeside

 

 

200 dager i seminaret – tanker og refleksjoner

Nå er den stille uke og påsken rett rundt hjørnet, og vi har en stor, viktig og spennende feiring framfor oss! Spania er ikke kjent for å være tilbakeholdne med sin påskefeiring, så vi har mye å sjå fram til! Akkurat nå har vi vært her i ca. 200 dager. Det er jo egentlig ikke så lenge, men jammen kan det skje store forandringer i livet på så kort tid. De fleste av oss har levd et forholdsvis selvstendig liv fram til vi flyttet hit i september, men har på disse månedene levd under våre overordnedes disiplin, etter et tett dagsprogram vi ikke bestemmer sjøl og med folk vi ikke har valgt å leve med på egenhånd. Dette høres jo litt ut som førstegangstjeneste i militæret, og kanskje er det ikke en så dårlig sammenligning?

Både i førstegangstjenesten og her i seminaret har man som overordnet mål å gjøre en tjeneste og en innsats for noe større enn seg sjøl: I deres tilfelle er det fedrelandet og i vårt tilfelle er det Gud og Kirken. Man har ulike krav for egnethet og man innordner seg visse regler og normer for å få høyest utbytte av lærdommen – og for å sikre en bærekraftig sameksistens. Man lærer mer om seg sjøl, både på godt og vondt, man tilegner seg nyttig erfaring for videre tjeneste og går gjennom en dannelsesprosess, som kommer en til gode i framtida ellers. Man gir avkall på visse friheter, og får i gjengjeld noen goder, som å bo og spise gratis, lommepenger, gratis utdanning, ikke å snakke om alle de gode vennene man får! Der hvor sammenligningen nok skorter er vår mangel på fysisk trening og våpenhåndtering, siden den vanligste joggeruta er over gata til nærmeste pub og det nærmeste vi har kommet våpen i løpet av vår tid her, er vaktmesterens rifle. Den brukes iblant til å skremme bort duer. Til tross for flere ulikheter, er det under disse nokså sammenlignbare omstendighetene at vi gradvis innser at det kontinuerlige ønsket om å være i førersetet, å gjøre alt på vår måte, med våre egne intensjoner og planer, ikke alltid nødvendigvis er det som er best for oss eller dem rundt oss, men at det å overlate kontrollen til noen andre faktisk er frigjørende. Samtidig er det gjennom våre stadige utfordringer og oppofrelser at vi formes og slipes til å bli de menneskene Gud kaller oss til å være! «Dimmetid» er allerede. 2,5 måned unna, så nå gjelder det ikke å ligge på latsiden, men fortsette å la oss utfordre av formasjonsprosessen og samtidig nyte den tiden vi har igjen her.

 

 

I Kristus,

Mathias

Seminarist ved St. Eystein presteseminar 

 

Se flere bilder fra presteseminaret

Dette var min midlertidige kontorplass, skriver Mathias i sitt andre reisebrev fra Royal English College of St. Alban i Valladolid. 

 

Mathias er tilbake i Valladolid etter praksis. Her tar seminaristene en velfortjent pause etter lang kursdag sammen med de skotske prestestudentene.

I 1907 spilte noen studenter fra vårt seminar mot Real Madrid og vant 6-2 (http://www.sanalbano.org/when-royal-rolled-real/) Her skulle vi forsvare vårt gode rykte i en vennskapskamp mot det spanske seminaret, skriver Mathias. 

 

Et vakkert sidealter i domkirken i Avila, dit Mathias og medseminaristene dro på sightseeing. 

 

Les mer

• Besøk hjemmesiden til Royal English College of St. Alban i Valladolid
• Les Mathias første reisebrev
• Besøk St. Eystein presteseminars hjemmeside