Publisert 15. august 2019
|
Oppdatert 16. august 2019
Linken er kopiert til utklippstavlen!
Bilde
NM I MINISTRERING: Deltagerne blir testet i tro og praksis. Her bilde fra fjoråret. FOTO: Liv Annette Waraas
Norgesmesterskapet i ministrering startet torsdag 15. august. 150 unge katolikker fra hele Norge samles for å konkurrere om hvilken menighet som er best i ministrering. – Arrangementet er primært for å bli kjent med hverandre og lære mer, men selve NM-biten er høydepunktet, sier p. Josef Ottersen, en av arrangørene.
Konkurransene fordeler seg ikke bare over flere dager, men også på flere steder hos de ulike menighetene i Oslo. Deltagerne er delt inn i to aldersgrupper, junior fra 8-14 år og senior fra 15-17 år. De skal testes både i teori og praksis.
En tjener
En annen av NM-arrangørene er sogneprest i St. Olav domkirkemenighet i Oslo, p. Pål Bratbak. Vi har bedt ham om å forklare hva en ministrant er?
– En ministrant er først og fremst en tjener i liturgien. De hjelper presten på et praktisk plan, men betydningen er dypere. Du kan godt si at de er et slags bilde av alle troendes delaktighet i liturgien. De leder prosesjonen, bildet på Guds folk som er på vandring. Det er de som omringer Evangelieboken med lys og røkelse for å vise at Guds Ord er viktig. Det er gjerne de som bærer frem offergavene, brød og vin, helt frem til presten som står ved alteret og tar imot offergavene som ved prestens bønn forvandles Kristi legeme og blod og blir til åndelig føde for de troende. Det er heftige greier som skjer i liturgien, og ministrantene er alltid nært på det som skjer, forteller p. Pål.
– Hvem kan ministrere? – Det vanlige er at mange prøver seg rundt førstekommunions-alder, både gutter og jenter. De som opplever at dette er en god tjeneste for dem, de blir gjerne. Det å være ministrant handler også om å svare på et kall til å tjene på en særlig måte. Det er ikke for alle, og det trenger det heller ikke være. Men mange ser ut til å både like det, og få mye igjen for det selv.
Bilde
TETT INNPÅ: –Som ministrant er man så nær pulsslaget i Kirkens liv, som fra de tidligste tider har vært nettopp messen, sier p. Pål Bratbak.
Høyt nivå
– NM i ministrering har blitt holdt endel år på rad nå, hvorfor arrangeres det?
– NM i ministrering begynte på slutten av 1990-tallet, og det begynte først og fremst for å samle ministranter. Det var en veldig uhøytidelig NM-del i begynnelsen, men ministrantene tok det fort seriøst, og vi så at de veldig gjerne ville lære mer for å kunne skjønne tjenesten bedre. Jeg tror det resulterte i at nivået på ministreringen bedret seg i mange av landets menigheter. Ennå i dag er det aller viktigste å gi ministrantene en mulighet til å møtes, men også til å be sammen som ministranter, og selvfølgelig lære mer.
– Hva foregår under NM?
– Vi tester ministrantene både i teori og praksis. De må kunne navn på klær og gjenstander som vi bruker i messen, samt kunne noe om selve messen. For hver gang velger vi et tema som blir en del av den teoretiske testen. Det kan for eksempel være bibelkunnskap, kjennskap til ulike helgener, eller ordensliv.
Så er det også en praktisk bit hvor de lagene som har fått flest poeng i første runde skal planlegge å gjennomføre en del av en messe. Dette kan være offertorie-prosesjonen i messen, eller mer kompliserte deler som en konfirmasjonsmesse med biskop, eller en bit fra påskeliturgien. Da er det dommere som ser på om de husker alt som skal med, om de gjennomfører det de skal med verdighet og stil, og at de samarbeider godt.
Overlevering
– Hva må deltagerne gjøre for å vinne?
– Det er jo en fordel om de har øvd litt ekstra før de kommer. Noen må friske opp kunnskapen litt, men når man først kan dette, så sitter det. Da er det egentlig ikke så mye å øve på. Det kommer jo stadig nye, og de må lære. Det er fantastisk å se hvordan eldre ministrantene, i slutten av tenårene, tålmodig prøver å lære opp de yngre. Dette er overlevering av Kirkens Tradisjon i praksis. Det er veldig vakkert å være vitne til.
"Ministrantene må kunne navn på klær og gjenstander som vi bruker i messen, samt kunne noe om selve messen. For hver gang velger vi et tema som blir en del av den teoretiske testen. Det kan for eksempel være bibelkunnskap, kjennskap til ulike helgener, eller ordensliv."
Hvem deltar i år?
– I år kommer ministrantene fra følgende menigheter: Kristus Konge menighet i Narvik, Mariakirken menighet på Lillehammer, St. Ansgar i Kristiansand, St. Eystein i Kristiansund, St. Hallvard i Oslo, St. Laurentius i Drammen, St. Olav i Oslo, St. Olav i Trondheim, St. Olav i Tønsberg, St. Paul i Bergen St. Sunniva i Molde, St. Svithun i Stavanger, Vår Frue i Tromsø og Vår Frue i Ålesund.
Bilde
STORT OPPMØTE: 150 deltagere fra hele Norge skal i år teste i teori og praksis.
Vokse i kjærlighet
– Var du selv vært ministrant?
– Ja. Jeg ble spurt av min sogneprest om jeg ville begynne å ministrere etter at jeg hadde mottatt førstekommunion, og det ville jeg egentlig ikke. Men jeg var så glad i ham, og jeg ville ikke skuffe ham, så jeg sa etterhvert ja.
Det har jeg ikke angret på. Det var litt skummelt å ministrere for første gang, men så er det for meg en kilde til å vokse i kjærlighet og forståelse av Gud og Kirken. Som ministrant er man så nær pulsslaget i Kirkens liv, som fra de tidligste tider har vært nettopp messen. Jeg tror nok ikke jeg nødvendigvis hadde blitt prest om jeg ikke hadde vært ministrant. Det gikk veldig tydelig opp for meg da jeg feiret messen på et lite sted, like etter at jeg hadde fått beskjeden om at min gamle sogneprest som hadde fått meg til å begynne å ministrere, var død. Jeg nevnte det ved messens innledning at jeg ville feire den for ham, og plutselig så sto tårene rett ut av øynene mine. Det bare rant og rant. Det var ikke så mye sorg i de tårene, men veldig mye takknemlighet som jeg kanskje ikke hadde fått formidlet til ham før han døde.
– Hvis så, har det hatt noen innflytelse på ditt valg til å bli prest?
– Ja, helt klart.
Heftig og uvirkelig
– Har det noen betydning for deg nå, som prest?
– Ja, det har det nok. Det fine er jo at om man har vært ministrant, så trenger man aldri lære å feire messen. Liturgien sitter på en måte i kroppen, og den bare skjer, men nå gjennom din tjeneste. Det er heftig og uvirkelig, men også helt naturlig - ikke fordi jeg var verdig, men fordi jeg var så vant til å være med i liturgien. Jeg tror nok også det at jeg selv har vært ministrant, gjør at jeg ser hvor viktig det er å ta ministrantarbeidet på alvor. Ikke fordi alle skal bli prester av dem som ministrerer, men fordi det gir en enestående mulighet til å vokse i troen, i kjærlighet til Kirken og til det å tjene. Det er en gave.
– Har du en oppfordring å komme med til deltagerne?
– Ja, kos dere! Hold fokus på det viktigste, og det er Jesus. Det er så heftig å få tjene ham, så bare gled dere over at han har kalt dere til det, poengterer p. Pål Bratbak.
