Innsettelse av biskoppelig vikar for Forsvaret og feltprester

 

Les biskop Bernt I. Eidsvigs preken i Akershus slottskirke ved mgr. Torbjørn Olsens innsettelse som biskoppelig vikar for Forsvaret og p. Dominic og p. Taos innsettelse som feltprester  

70017724_2111391698962607_8527998238718951424_o.jpeg

HØYTIDELIG INNSETTELSE: Biskop Bernt I. Eidsvig (midten) feiret innsettelsen av mgr. Torbjørn Olsen (nummer to fra venstre), p. Tao (ytterst til venstre) og p. Dominic (nummer to fra høyre) som henholdsvis biskoppelig vikar for feltpresttjenesten og feltprester i Det norske forsvar. Innsettelsen skjedde i Akershus slottskirke søndag 15. september 2019. Foto: St. Olav katolske domkirkemenighet

 

Søndag ble major mgr. Torbjørn Olsen innsatt som biskoppelig vikar for feltpresttjenesten, kaptein p. Bjørn Tao Quoc Nguyen innsatt som feltprest for Oslo og Akershus heimevernsdistrikt 02 og kaptein p. Dominic Nguyen Thanh som feltprest for Trøndelag heimevernsdistrikt 12.

 

 

Biskop Bernt I. Eidsvigs preken:

 

Det er med stor glede jeg hilser representantene for vårt forsvar og de prester som idag skal innsettes som ansvarlige for den katolske feltpresttjeneste.

 

Kjære brødre og søstre i Kristus,

i det kristne ungdomsarbeide jeg deltok i, ble vi advart mot frafall under førstegangstjenesten – som ble fremstilt som en tid full av fristelser – med befal og mannskap som ikke hadde annet enn forakt til overs for den kristne tro.

 

Min erfaring ble en ganske annen; jeg har aldri opplevd annet enn velvilje og interesse på alle hold – med unntagelse av noen ganske få kristne, som ikke likte katolikker. Men ved bekjentskap gikk også dette seg til, for de hadde aldri møtt en katolikk før. Personlig har jeg hatt stor glede av min tjeneste i Feltprestkorpset: Vennskap og fellesskap med kolleger fra Den norske kirke og mange andre har vart til den dag idag.

Derfor er jeg ikke bare ubekymret når jeg idag gir to av våre prester det oppdrag å tjenestegjøre i Forsvaret, jeg er trygg på at deres innsats vil være verdifull for dem selv, for Kirken – og, ikke minst, for dem de skal være prester for.

 

Lignelsen om den fortapte sønn er kanskje den best kjente av alle. Den har inspirert forkynnere, teologer, filosofer og kunstnere igjennom århundrene. Man skal være ganske forherdet for ikke å bli berørt av den – uansett tro. Guds kjærlighet og tilgivelse er uendelig. Det er den del av budskapet vi alle tar til oss med glede, men lignelsen forlanger mer av oss: Vi må se hvilken av de to sønnene vi har mest til felles med, ikke hvilken vi har mest sympati for.

 

Den gamle oversettelsen sier om den yngre sønn at han ødte sin eiendom i et ryggesløst levnet. Jeg kan vanskelig forestille meg at det er mange her som har ført et ryggesløst levnet og endt opp i en slik elendighet som denne sønnen. Tør jeg gjette på at de aller fleste av oss har mer til felles med den eldre og prektigere bror? Han som gjorde sin plikt, ikke bad om noe – men godt visste at farens eiendom en dag ville bli hans.

 

Når lignelsen er ferdig fortalt, vet vi ikke om han går inn til festen. Vi vet ikke om han har vilje og storhet til å tilgi sin bror, eller til å gjøre rom for ham. Faren vil gi sin yngre sønn den plass tilbake som han en gang hadde forlatt. Men, deres hus ville bli splittet og trist om ikke den eldre sønn også tok imot ham med glede. Farens formulering alt mitt er ditt omfatter mer enn eiendom, den må også gjelde tilgivelse av brorens uansvarlige livsførsel – tuftet på kjærlighet til ham. Uten generøsitet i ordets beste forstand ender lignelsen også uten håp.

 

Jesus lar dette spørsmålet bli hengende over oss. Vi har alle noe å tilgi, noen av oss har meget å tilgi. Ingen av oss kan gå inn til den fest Gud har beredt for oss uten tilgivelse – både den vi gir og den vi mottar – og kjærlighet.

 

+Bernt Eidsvig

Oslo,  Akershus slottskirke, 15. september 2019

 

Les mer