Sr. Hanne-Maria: Når Gud kaller

Saken ble først trykket i St. Olav kirkeblad 4-2019.

Veien til Guds kall

Ikke til behagelighet. Men lengsel og lyst.

Om kall treet.jpg

Tekst: sr. Hanne-Maria Berentzen, OCSO, (bildet t.h.) ved Tautra Mariakloster, Tautra
Illustrasjon: Malgorzata Piotrowska

Navnet hans minnet meg om Romuald. Han hadde den samme roen som en munk jeg kjente med det navnet. Ansiktet hans lyste. Stille, intenst, men ikke påtrengende. Han kunne bare ikke la være å smile. Han var her og feiret messen hver dag i tre uker. Med et ansikt som lyste når han kom inn fra sakristiet, og et ansikt som lyste når han sendte oss ut fra messen.

– Du virker trygg i ditt kall, kommenterte jeg: – Hvor kommer gleden din fra?

Han nølte litt. Så fortalte han om en opplevelse han hadde hatt som student en dag han satt i messen. Plutselig ble han helt fylt av lys, glede, kjærlighet. Det var overveldende. Den opplevelsen fikk ham til å bli prest. Nå er han sogneprest for 5 menigheter. Prestemangelen fører til stort arbeidspress. Men gleden rokkes ikke.

«Kallet forutsetter at noen kaller og noen svarer. I en religiøs sammenheng er det i dypeste forstand Gud som kaller.»

Hva er et kall?

Hva med meg og deg, som ikke har hatt en slik opplevelse? Har kall noe med oss å gjøre? Og gleden?

For meg var opplevelsen av kall som å få en knyttneve i magen. Det var så sterkt at jeg skjønte det var Gud som ville meg noe. Da var det bare å finne ut hva. Og så å gå veien. Oppdage at uansett hvor lett eller vanskelig veien er, hører den dypest sett sammen med lyst og lengsel. Den tydelige opplevelsen har gitt stor styrke på veien.

For noen er det en sterk og uvanlig opplevelse som erfares som Guds kall. For andre er det en stille, spørrende søken. Kallshistorier er spennende – noen begynner i det negative, av typen «Jeg skal i hvert fall ikke bli ….» – som en dyp, indre uro en protesterer sterkt mot. Noen begynner tidlig, noen begynner sent å undre seg over om Gud ville noe spesielt med ens liv.

Men hva er kall, og hva kaller Gud oss til?

I dagens sekulariserte samfunn har vi en tendens til å skyve Gud til side i det alminnelige liv. Kall blir nå helst forstått som kall til vigslet tjeneste i kirken, til diakon, prest eller ordensliv. For 50 – 60 år siden kunne man ennå i Norge høre om kall til å bli sykepleier eller lege, eller om lærerkall. Men hvor ofte hørte vi om bondekall, frisørkall eller rørleggerkall, og da ikke om yrket, men om en gudgitt oppgave? Og hvor ofte om kall til ekteskap?

Følg kallet er regnet som Henrik Wergelands mest kjente dikt. Han var ikke den eneste som opplevde sin diktergjerning som et kall. Kunstnere vil kanskje også i dag oppleve den indre trangen til å uttrykke seg i kunsten som et kall, selv uten tanke på om det er Gud som kaller.

En venn som er bonde på en meget tradisjonsrik fjellgård ville helst valgt et annet yrke, men så det nok også som et kall, kanskje i forhold til familie, tradisjon og kultur, å overta gården og drive den på mønstergyldig vis. Mange har sett det som et kall å ta over sin odel.

For oss som kristne er det viktig ikke å gi slipp på det perspektiv at hver og en av oss er kalt av Gud, og at våre store og små valg i livet handler om å søke Guds vilje, hva Gud kaller oss til.

Kallet forutsetter at noen kaller og noen svarer. I en religiøs sammenheng er det i dypeste forstand Gud som kaller. Kall handler om å virkeliggjøre Guds rike. Men da er det ikke – som det het i gammel tid i det lutherske Norge – snakk om fete eller magre kall. Kall handler om det privilegium å følge den korsfestede Kristus, ikke om plassering på et lønnsregulativ.

HERREN PÅ TAUTRA: «Å leve i Jesu etterfølgelse er heller ikke et kall til behagelighet, men til dyp glede midt i strev og motgang», skriver sr. Hanne-Maria Berentzen. Her krusifikset i søstrenes kapell på Tautra, Trøndelag.

Kall i Det nye testamentet

Den viktigste kallsberetningen i det Nye Testamente leser jeg helst i Markusevangeliet, 3,13 – 19:

Jesus gikk opp i fjellet. Han kalte til seg dem han ville, og de kom til ham. Han pekte ut tolv, som han også kalte apostler, for at de skulle være sammen med ham, og for at han kunne sende dem ut for å forkynne og ha makt til å drive ut de onde åndene. Han utpekte de tolv: Det var Simon, som han ga navnet Peter, Jakob, sønn av Sebedeus, og hans bror Johannes – disse to kalte han Boanerges, som betyr tordensønner – og Andreas, Filip, Bartolomeus, Matteus, Tomas, Jakob, sønn av Alfeus, Taddeus, Simon Kananeos og Judas Iskariot, han som forrådte ham (Bibelselskapet 2011).

Ofte gikk Jesus opp i fjellet for å be. Lukas understreker i sin fortelling at han var hele natten i bønn før han kalte de tolv. Kallelsen til vigslet tjeneste i Kirken er alltid knyttet til bønn, til den inderligste enhet med Gud. Jesus kalte til seg dem han ville. Det er Gud som kaller, og Kirken som kaller på Kristi vegne. Dette er det spesielle ved det kirkelige kall. Det er ikke nok å ha lyst til eller føle seg kallet til en slik tjeneste. Den enkeltes opplevelse og ønske må testes og vurderes grundig over tid før Kirken svarer med å kalle og vigsle.

Markus bruker noen viktige ord som vi ikke finner hos Matteus og Lukas i denne kallsberetningen. Det kommer ikke så godt frem i Bibelselskapets oversettelse, som bruker pekte ut og utpekte der det greske ordet snarere betegner skape, forme, gjøre. Slik understreker Markus at kallet er en guddommelig handling. Jesus peker ikke bare ut de tolv, han former dem til sine apostler. Markus begrunner kallet også noe annerledes enn de to andre evangelistene, nemlig for at de skulle være sammen med ham. Det første i kallet er å bli, være i Jesu nærvær. Dernest for at han kunne sende dem ut for å forkynne og ha makt til å drive ut de onde åndene.

Navnelisten er viktig, ikke bare for å vite hvem de var, de tolv. Den Gud som kaller, kaller også i betydningen gi navn. Det å gi navn var i gammel tid sterkt forbundet med identitet. Det er de tre nærmeste av Jesu venner som får nye navn: Peter, selve navnet utpeker ham til den fremste av apostlene, og Tordensønnene, et kallenavn som sier noe om deres kraft og lynne. Tør vi også ane en viss humor?

Du kan tegne gratis abonnement på papirutgaven av St. Olav kirkeblad ved å fylle ut dette skjemaet.

Kall, navn og identitet

Sammenhengen mellom å kalle, navngi og gi identitet er viktig for vår forståelse av hva et kall er og hvordan et kall virker. Gud er den som kaller, som kjenner vår dypeste identitet, og kaller oss til å leve i pakt med denne identitet, i pakt med vårt navn.

Gud kalte lyset dag, og mørket kalte han natt. Og det ble kveld, og det ble morgen, første dag.

Gud kalte hvelvingen himmel. Og det ble kveld, og det ble morgen, andre dag.

Gud kalte det tørre landet jord, og vannet som hadde samlet seg, kalte han hav.

I den første skapelsesberetningen (1. Mos. 1 – 2,3) kan vi se en sammenheng mellom skaperakten og navngivingen. Her gis mennesket oppgaven å bli fruktbare og mange, fylle jorden og legge den under seg, og råde over fiskene, fuglene og alle dyr som det kryr av på jorden.

I den andre skapelsesberetningen (1. Mos. 2,4 -25) gir Gud mennesket i oppgave å gi hver levende skapning navn:

Herren Gud formet alle dyr på marken og alle fugler under himmelen av jord. Han førte dem til mennesket for å se hva det ville kalle dem. Det som mennesket kalte hver levende skapning, det fikk den til navn.

I denne beretningen er menneskets første kall å dyrke og passe hagen. I syndefallsberetningen i kapittel 3, møter vi et annet viktig kall til mennesket: Kallet til ansvar: Hvor er du? Hvem har fortalt deg at du er naken? Har du spist av det treet jeg forbød deg å spise av?

Kallet til ansvar og syndserkjennelse er et grunnleggende kall til oss som mennesker, og ligger under ethvert annet kall. Svare for hvem vi er og hva vi har gjort. Dette er også en del av den kristne identitet. Troen på Guds kjærlighet og miskunn gir oss mot til ansvar og til å erkjenne svikt i vårt ansvar: Gå fra meg, Herre, for jeg er en syndig mann, er Peters ord hos Lukas etter den store fiskefangsten. Da kan Jesus svare ham og kalle ham: Vær ikke redd! Fra nå av skal du fange mennesker.

«En trofast lesing av Bibelen kan være en god hjelp til å lytte til Guds stemme. Det krever en viss ytre og indre stillhet å lytte, og i dagens støyende samfunn krever det disiplin å finne denne stillheten.»

Ulike historier

Bibelen er full av kallsberetninger, og de er meget ulike. Noas kall er å gjøre noe sprøtt i møte med en klimakrise. Abrahams kall er blitt stående som prototypen på oppbrudd og tillit, to vesentlige sider av det religiøse liv som regner med Gud. Hans kall til lydighet ved å være villig til å ofre sin eneste sønn, åpner for forståelsen av Kristi offer. Josefs kall ble å trosse offerrollen og åpne seg for en annen forståelse av kallet i drømmen, en drøm som først så ut til å bli knust. Marias svar på kallet Gabriel overbragte, forblir det ekko vi ønsker å gi: Det skje meg etter ditt ord.

Kallet som noe forutbestemt finner vi ikke bare i evangeliet om Jesu bebudelse og fødsel, men også i beretningen om Samuel og i Jeremias kalls-historie. Samuels kall ble forkynt hans foreldre før unnfangelsen. I kallet til Jeremia sier Herren at han helliget ham til profet før han ble født. Jeremia var en av dem som unnslo seg, men så bøyde seg for Herren. Profetenes kall var ikke til behagelighet, men til å tåle forfølgelse og motgang i lydighet til Herrens ord. Å leve i Jesu etterfølgelse er heller ikke et kall til behagelighet, men til dyp glede midt i strev og motgang. Det å huske hvordan vi er kalt, gir livet mening, og gir styrke til å leve åpent for hvordan Gud kaller oss videre.

Hver av oss har vår egen kallshistorie, historien om hvordan Gud kaller og leder oss, og hvordan vi svarer, unnvikende, med glede eller frykt, åpent og velvillig eller med protest og sløvhet.

« Fortell din historie!» ba én i en gammel venneflokk som kom til klosteret vårt på retrett. De neste dagene brukte vi til å dele og lytte til hverandres historier. Det var dype aspekter i livshistorier som handlet om veien Gud hadde ført oss til denne dag. Det var sterke og underlige historier fra en gruppe «vanlige» mennesker. Mye av det som da ble sagt hadde vi knapt fortalt til andre tidligere. Kallshistorien er en dypt personlig historie, og rører ved det innerste i oss, som det ikke er lett å dele med mange, men som det er meget fruktbart å dele med noen.

Det slående i hva vi hørte i denne retretten, var dåpens betydning. Hvordan dåpen – og ofte en bestemors bønn – ledet frem til Kristus i en sammenheng med liten religiøs praksis.

Til 10. november, minnedagen for pave Leo den Store, leser vi i nattens vigilie hans preken fra 29. september år 444 etter Kristus, årsfesten for hans innsettelse som pave. Han understreker det felles kall vi har som kristne:

«Jeg fryder meg, mine kjære, over deres inderlige religiøse hengivenhet, og takker Gud for det tegn på kristen enhet jeg ser uttrykt i deres fromhet. Med denne årlige festen vitner dere om at dere forstår at denne dagen er alles glede. Hele hjorden æres ved den årlige fest for hyrden.»

«Guds Kirke over hele verden er ordnet likesom trinnvis, og hele det hellige legemet består av lemmer som er forskjellige. Likevel er vi, som apostelen sier det, alle ett i Kristus Jesus. Derfor er ingen skilt fra en annen på grunn av sin tjeneste, som om hans beskjedne del ikke skulle være forbundet med hodet. Mine kjære: I troens og dåpens enhet utgjør vi derfor et samfunn uten klasser, og vi har samme verdighet, slik den salige apostelen Peter sier: Bli selv levende stener i et åndelig byggverk; bli et hellig presteskap og bær frem åndelige offer, som Gud tar imot med glede ved Jesus Kristus. Og videre: Dere er et utvalgt folk, et kongelig presteskap, et hellig folk, et folk som Gud har gjort til sitt.»

Leo den Store understreker det kall vi har fått i dåpen, til å være prest, profet og konge i eget liv. De senere vigsler i livet, enten det er til kirkelig tjeneste eller ekteskap, bygger på det kall vi mottok i dåpen og som ble bekreftet i fermingen.

SØSTRE PÅ SMAL STI: «Kall handler om det privilegium å følge den korsfestede Kristus, ikke om plassering på et lønnsregulativ», skriver sr. Hanne-Maria Berentzen.

Legfolket

Når Kirken i løpet av det siste århundret stadig sterkere har fremhevet legfolkets kall i kirken, er det viktig at vi som kristne ikke følger utviklingen i det sekulære samfunn med å henvise kallstanken bare til kirkelig tjeneste. Vi må minne hverandre om den undervisning Paulus gir om legemet og de ulike lemmene, og som pave Leo den Store uttrykker med Peters ord. Kallet må leves i troskap hver dag, med ny åpenhet.

Samtidig må vi som Guds folk ikke forsømme bønnen for det vigslete liv i Kirken. Det er hele Guds folks ansvar å fostre kall til tjenesten som diakon, prest og biskop, som nonne og munk, og som kateketer og de pastorale tjenester som også legfolket kalles til. Og det er vårt felles ansvar å hjelpe hverandre til utholdenhet i kallet, og til å være Kristus for hverandre på en måte som åpner mennesker for å ta imot kallet til vigslet kirkelig tjeneste.

En trofast lesing av Bibelen kan være en god hjelp til å lytte til Guds stemme. Det krever en viss ytre og indre stillhet å lytte, og i dagens støyende samfunn krever det disiplin å finne denne stillheten. Å finne den er å gå inn på en vakker og utfordrende vei. Det dreier seg ikke bare om det store livskallet, men om det daglige kall til å leve i Jesu nærvær, feire eukaristien med hans hellige folk, og leve hans kjærlighet ut blant dem vi møter.

Les flere kallsintervjuer:

Få St. Olav kirkeblad gratis i postkassen

St. Olav kirkeblad kan du lese gratis og digitalt på katolsk.no, bare klikk her.

Du kan også tegne gratis abonnement på papirutgaven ved å fylle ut dette skjemaet.

St. Olav kommer i fire utgaver av ca. 100 sider pr. år.