Bli kjent med det levende fellesskapet i den siste dragestilkirken

Publisert 3. juli 2020 | Oppdatert 27. juli 2021

DRAGESTIL: Biskop Fallize fikk i sin tid bygget tre kirker inspirert av de gamle stavkirkene. Vår Frue kirke i Porsgrunn er den siste som fortsatt er i bruk. 

 

Har du ennå ikke planlagt Norgesferien ned i detalj? Eller du vil kanskje bare ta bilen, sykkelen, toget eller beina fatt og se hvor veien fører deg? Da vil vi anbefale at du tar turen innom en av Norges vakreste katolske kirker. Vår Frue kirke i Porsgrunn er den siste dragestilkirken fortsatt i bruk som sognekirke.

 

Tekst og Foto: Kathrine Låver

 

På en liten grønn flekk mellom mursteinsbygninger, trafikkskilt og asfalterte veier møter du plutselig tegn fra en svunnen tid, nærmere bestemt middelalderen. Det er i hvert fall dit tankene farer når du går opp Sverresgate, passerer det siste mursteinshuset og får øye på Porsgrunns katolske kirke. Men du blir brått trukket tilbake til 2020 når en lastebil, som trolig har høyere fart enn førtigrensen i området, buldrer forbi en tidlig onsdagsmorgen.

Kirken er tilegnet Vår Frue, Det gode råds mor, og er den siste av biskop Fallizes nasjonalromantiske dragestilkirker som fortsatt er i drift som sognekirke. Kirkene i samme stil som fantes i Stavanger, Drammen og Fredrikstad, er blitt erstattet av nye og større kirkebygg. Trekorset som viser vei ved inngangspartiet, og dragehodene som strekker halsen opp mot himmelens port, røper at dette er et Guds hus her i Porsgrunn.

Selv om tiden synes å stå stille i kirkebygget, er det den moderne tid som preger andre deler av menighetens aktiviteter. Hver vinterferie arrangerer sognepresten LAN (local area network) til ungdommens store begeistring. De inntar menighetssalen med PC-er, regnbuefargede tastatur og gaming-stoler – og sognepresten selv er en aktiv deltager. 

 

LAN: Hvert år arrangerer p. Ragnar LAN for menighetens unge. Han deltar gjerne selv også.  

 

To ganger kirkekaffe

Pater Ragnar Leer Salvesen har vært sogneprest for menigheten de siste syv årene. Selv på en helt vanlig hverdag er det mange som dukker opp i 11-messen etterfulgt av kirkekaffe. Det er nemlig ikke nok for mange av menighetens troende med ett sosialt møtepunkt i løpet av uken. De vil ha to. Så er det ikke gaming som står høyest på interesselisten, er det også andre muligheter til å bli kjent med menigheten i Porsgrunn.

 

 

– Pater Ragnar, hva er det som karakteriserer Vår Frue menighet?

– Vår Frue menighet er en veldig åpen og inkluderende menighet. De mindre menighetene får et spesielt preg, fordi de forskjellige nasjonale gruppene ikke blir så adskilt. Folk kommer tettere på hverandre. De fleste kjenner hverandre og snakker sammen. Det er ikke som en bensinstasjon der du går inn og får det du skal ha, og så kjører videre. Det gjør noe med atmosfæren i menigheten. Vi har messer på forskjellige språk, men ikke så ofte. På en søndag med flere messer går mange i den norske messen. Det er også mange som er ivrige til å bidra med praktiske gjøremål. Menigheten har en stor tomt og bygningsmasse, så jeg er avhengig av at frivillige stiller opp.

 

Se og hør p. Ragnar fortelle om menigheten:

 

Aktiv menighet

Kirkerommet i Porsgrunn er lite og mange kommer til messe. I tillegg til kirken i Porsgrunn, omfatter menigheten også fem andre steder der det feires messer. Disse befinner seg i Dalen i Telemark, Drangedal, Kragerø, Notodden og Rjukan.

– For å rekke over alle stedene, og gi alle et verdig messetilbud, begynner feiringen av søndagens høymesse allerede på fredager her i menigheten. Som eneste prest må man like å kjøre bil, for å si det sånn, sier p. Ragnar og ler. – Det konsumeres mange lydbøker i løpet av året.

– Hvilke sjangre går det mest av?

– Mest historiske romaner og annen fiksjon, men jeg er altetende, sier p. Ragnar.

– Hva er det beste med å være sogneprest for denne menigheten?

– Det beste er folks villighet til å tjene og at dette er en menighet som ber. Selv på en hverdag kommer folk en halvtime før messen for å be, og de sitter gjerne igjen. Det er veldig flott å se at troen er så sterkt tilstede blant dem som kommer hit. Fordelen med en liten kirke, er at den alltid er full. Det er enkelt å holde oversikt. Når jeg holder preken en søndag, ser jeg hvem som ikke er tilstede. Ved store høytider er det ikke alltid plass til alle. Men folk deltar på messefeiringen selv utenfor kirkeveggene. Da synes vi veldig godt i bybildet, og det er en form for naturlig evangelisering.

 

Vår Frue menighet i Porsgrunn
Foto:
Kathrine Låver

MENIGHET SOM BER: Noe av det beste med å være sogneprest i  akkurat denne menigheten er at det er en menighet som ber, sier p. Ragnar. – Selv på en hverdag kommer folk en halvtime før messen for å be, og de sitter gjerne igjen.

 

Takket være Porgrunns porselensfabrikk

Porsgrunns porselensfabrikk ble opprettet i 1887. Under hjemreisen fra et besøk i Kristiansand, ble pastor Wang gjort oppmerksom på at det arbeidet en del katolikker ved porselensfabrikken. Han oppsøkte sine trosfeller, som kom fra Böhmen i det daværende Østerrike-Ungarn, og han meldte fra til daværende biskop Fallize, som raskt utnevnte nederlenderen p. Johannes Blom til stedets første katolske sogneprest. Han fikk innredet et provisorisk kapell i katolikken Vauverts hus, og den 14. september 1890 ble Vår Frues kapell åpnet og innviet til almen bruk, bare tre år etter opprettelsen av porselensfabrikken.

– Hvem kommer til menigheten i dag?

– Da menigheten ble grunnlagt for å betjene porselensmalerne og -dreierne, var de veldig få. Familiene kom til messe – og de var bosatt her i lang tid. Ved siste telling er vi oppe i 97 nasjonaliteter, og totalt er det rundt 3500 som sogner til menigheten. De som kommer hit nå, utgjør en blanding av ulike kulturer og mennesker. Det er flott. Det er eldre, voksne og småbarn som løper rundt. Folk i alle aldre.

– Er noen grupper mer fremtredende enn andre?

– Jeg tenker ikke så mye på hvor folk kommer fra, men noen av de nasjonale gruppene er mer aktive enn andre. Det betyr mye hvor etablert de er her i Norge og hvilke forutsetninger de har. Har man akkurat flyttet hit for å jobbe, studere eller er en småbarnsfamilie, har man kanskje ikke like mye tid til å stille opp som andre i en situasjon der barna har flyttet ut. De nasjonale gruppene som er mer fremtredende, er nordmenn, filippinere, eritreere, vietnamesere og de polske.

 

BLANDING AV KULTURER OG MENNESKER: Da menigheten ble opprettet kom de fleste fra Böhmen i det daværende Østerrike-Ungarn. Idag kommer menighetens troende fra nesten 100 forskjellige nasjonaliteter.

 

– Hvordan er miljøet?

– Det virker som om miljøet er godt. Folk er åpne, inkluderende og hjelpsomme. Jeg tror de kommer godt overens. Vi gjør mange ting sammen, sosiale aktiviteter som feiringer, grillfester osv. Ved siden av troen og det sakramentale har menigheten en viktig oppgave i det å være en positiv drivkraft i integreringen.

Menigheten er en av Oslo katolske bispedømmes eldste. Reformasjonen ble sent innført på stedet, og i Mikaelshulen, som befinner seg på en bratt fjellvegg på østsiden av innsjøen Norsjø, skal det ha blitt feiret messe i hemmelighet helt frem til 1800-tallet. Menigheten har også en egen forening for kvinner kalt St. Elisabethforeningen, etter Den Hellige Elisabeth av Ungarn. Foreningen ble dannet i 1922, og er trolig den eldste katolske kvinneforeningen i Norge med aktivitet siden starten.

 

 

– Merker du de lange historiske linjene i menighetslivet idag?

– Ja, det er noen av de eldre familiene som fremdeles er aktive i menighetslivet. Men man merker det kanskje enda tydeligere utenfor menigheten: Folk vet hvem vi er, og mange kan noe om historien til menigheten. Det nærværet som kirken har hatt i byen, er godt kjent. Folk kan fortelle om pateren som alltid syklet rundt i sutan, eller søstrene som drev St. Joseph hospital. Noen har vært innlagt på hospitalet, og det var det første møtet med det katolske. Folk ser ikke på menigheten som noe fremmed, og det er veldig flott.

– Kirken er vigslet til Vår Frue, Det gode råds mor. Vet du hvorfor dette ble valgt?

– Det er en veldig konkret og spesiell dedikasjon. Det er nok ikke mange kirker som har det samme navnet. Menigheten fikk en kalk av pave Leo XIII i 1893, en personlig gave knyttet til akkurat dette. Vi markerer det ved et eget litani.

 

BOKSKAPET: Hver søndag er det utsalg av bøker og andre religiøse artikler under kirkekaffen. Inntektene går til driften av menigheten.

 

– Hvorfor står fortsatt denne kirken og ikke de andre dragestilkirkene som biskop Fallize fikk bygget?

– Jeg tror det er fordi Vår Frue var den største kirken av de tre, og den som var mest utsmykket. Alt av interiøret er fortsatt originalt. Det var en arkitekt fra Porsgrunn som tegnet disse kirkene. Vår kirke har fungert som sognekirke i mange år. Den ble også utvidet og flyttet i 1937. Det er i løpet av de siste 30 årene at menigheten har begynt å vokse og at vi merker det er trangt om plassen.

Pater Ragnar konverterte til Den katolske kirke i 1996, 23 år gammel, og påbegynte prestestudiet litt under fire år senere.

 

Åtte raske med p. Ragnar Leer Salvesen:

Kristus er: Alt

Tro betyr: Praksis

Kirken gir meg: Tilhørighet og fellesskap

Ett bibelvers: «Se jeg er med dere alle dager» – Misjonsbefalingen (Matt 28,20)

Favoritthelgen: Den hellige Jeanne-Marie Vianney

Favoritt bok: Monsignor Quixote av Graham Greene

Det å være sogneprest er: Fantastisk

Jeg vil gjerne bli husket for: Å ha vært tilgjengelig

 

– Var du klar over at du ville bli prest da du konverterte?

– Ja, jeg konverterte til Den katolske kirke med tanke på å bli prest. Da jeg var liten ville jeg bli kokk, profesjonell sanger eller psykolog. I prestegjerningen ligger det elementer av alle disse delene, så det passet midt i blinken! Etter at jeg konverterte, trådte jeg rett inn i fransiskanerordenen og påbegynte postulatet i Nederland. Etter en stund ble jeg tatt opp som kandidat til bispedømmet og studerte til å bli prest ved erkebispedømmet Westminsters presteseminar i London.

 

ALT I ETT: – Da jeg var liten ville jeg bli kokk, profesjonell sanger eller psykolog. I prestegjerningen ligger det elementer av alle disse delene, så det passet midt i blinken

 

– Hva er det beste med å være prest?

– Det er å være så privilegert at du på fulltid får lov til å gjøre det du liker best. Det er jeg veldig takknemlig for. Å følge kallet på denne måten gjør at man blir litt ydmyk.

Pater Ragnar skal etter syv års virke forlate menigheten for å fortsette som sogneprest i St. Hallvard menighet i Oslo. – Hvordan føles det?

– Det er todelt. Det er vemodig å reise fra menigheten, samtidig er det viktig at man ikke gror fast. Vi flyttes på, det er en helt naturlig ting for prester. Nye impulser er viktig, men man blir jo knyttet til steder man har vært i så mange år.

– Hva vil du si til dem som lurer på å komme på besøk?

– Telemark er et av de fylkene som har lengst katolsk historie. Det er mye å se her. En flott kirke og menighet å komme på besøk til. Den hellige Olav kommer fra Telemark, så vi har litt å by på. Det er bare å komme!

 

Reisetips:

 

  • OBS: På grunn av koronapandemien er det ikke sikkert at åpningstider eller alle av menighetens aktiviteter kan gjennomføres som normalt. Ønsker du å delta i messefeiringen må man melde seg på. Ta kontakt med menigheten for mer informasjon. 

 

HISTORIE: Telemark er et av de fylkene som har lengst katolsk historie. Der er det mye å oppleve!

 

 

Fakta Vår Frue menighet i Porsgrunn 

  • Menigheten ble grunnlagt i 1889 for tilreisende katolikker som jobbet på porselensfabrikken i Porsgrunn. 
    Vår Frue kirke i Porsgrunn
    Foto:
    Kathrine Låver
  • Første prest på stedet var nederlandske p. Johannes Bloom. 
  • Han fikk innredet et provisorisk kapell i katolikken Vauverts hus, og den 14. september 1890 ble Vår Frues kapell åpnet og innviet til allmenn bruk, kun tre år etter opprettelsen av porselensfabrikken.
  • I 1892 etablerte St. Josephsøstrene et hospital i Porsgrunn. Menighetens kapell ble flyttet til hospitalet da det stod ferdig, og ble innviet 14. oktober 1894.
  • 4. januar 1899 begynte byggingen av kirken, som ble innviet 8. oktober samme år.
  • Kirken ble flyttet i 1937 og utvidet til den kirken vi kjenner i dag.
  • 16. oktober 2013 ble p. Ragnar Leer Salvesen utnevnt til sogneprest for menigheten. 
  • I dag sogner 3575 troende til menigheten.

 

Fakta P. Ragnar Leer Salvesen 

  • Født 17. april 1973. 
  • Opptatt i Den katolske kirkes fulle fellesskap 6. desember 1996. 
  • Påbegynte studiene som prestekandidat for Oslo katolske bispedømme i Allen Hall høsten 2000 og fullførte sin teologiske utdannelse der. Deretter en mastergrad i pastoral teologi ved Heythrop College, University of London. 
  • Diakonviet 2. april 2005 av biskop Gerhard Schwenzer i St. Olav domkirke i Oslo. 
  • Presteviet 24. juni 2006, samme sted av biskop Bernt Eidsvig. 
  • Har tidligere virket som sogneadministrator i St. Torfinn menighet, Hamar og St. Frans menighet, Larvik. 
  • Utnevnt til sogneprest i Vår Frue menighet i Porsgrunn 16. oktober 2013.

 

 

 

 

Les mer om andre menigheter i serien:

 

Få St. Olav kirkeblad gratis i postkassen

St. Olav kirkeblad kan du lese gratis og digitalt på katolsk.no, bare klikk her. 

Du kan også tegne gratis abonnement på papirutgaven ved å fylle ut dette skjemaet. 

St. Olav kommer i fire utgaver av ca. 90 sider pr. år.  

 

 

Mer om:
Innenriks
Min menighet
Menighetsliv
Pilegrimsvandring
Reisetips