Koronaoppdatering fra klosterlivet i Norges mest smitterammede by
Bilde
Publisert 2. juli 2020
|
Oppdatert 2. juli 2020
Linken er kopiert til utklippstavlen!
Bilde
KORONA: Oslo har vært hardest rammet av koroanpandemien. Fortsatt er det debatter om hvor vidt byen burde åpne opp like mye som andre steder etter å ha vært nedstengt for å forhindre koronasmitte. Foto: Katarinahjemmet.
Etter innføringen av smittevernstiltak og nedstengingen 12. mars har myndighetene den siste tiden lettet på restriksjonene. Nå fungerer samfunnet igjen – kanskje ikke helt slik som vi var vant til før koronaen rammet, men noenlunde som normalt. Her får du en oppdatering på hvordan den krevende perioden har påvirket livet og virksomheten til noen av klostrene i den mest smitterammede delen av Norge: Oslo.
Tekst: Kathrine Låver
Katarinahjemmet
Bilde
TESTER: Her «prøves» det hjemmesydde smittevernutstyret på husets provisoriske isolat. Foto: V. Jensen.
Katarinahjemmet ble tidlig eksponert for alvoret da koronapandmien spredte seg til fedrelandet tidlig mars måned. En student som bor ved hjemmet, måtte i isolat fordi hun hadde vært eksponert for smitte: Hele resten av huset måtte i karantene. I tillegg kom to søstre hjem fra utlandet og måtte isoleres.
– Vi ble virkelig kastet ut i det, sier priorinne sr. Anne Bente.
Katarinahjemmet var satt i karantene og avbestillingene på rom i gjestehuset begynte å renne inn.
– Kurs og arrangementer ble avlyst, og vi innså veldig fort at dette ville få konsekvenser for virksomheten. Især gjestehuset. Noe som igjen fikk konsekvenser for våre ansatte, som vi måtte permittere. Det var veldig vanskelig.
Heldigvis har ingen av dem som måtte i isolasjon, blitt syke av korona. I løpet av månedene som har gått, har det allikevel ikke vært mulig å åpne gjestevirksomheten igjen. Dette skyldes både bortfall av kundegruppen, og beskyttelse av husets faste beboere, hvor flere er i faresonen.
– Hvordan har nedstengingen av samfunnet og de strenge smittevernstiltakene påvirket klosterlivet?
– Som kommunitet har vi vært privilegerte som har fått regelmessige messer, og full påskefeiring på huset, så sånn sett har vi ikke manglet noe. Ellers er det jo en rekke tilbud som måtte stenge, for eksempel leksehjelp for barn i nabolaget, grupper som bruker huset og kapellet, trofaste mennesker som kommer til messe og tidebønner. Folk som kommer for å ha samtaler. En del av virksomheten ble digitalisert. Vi har søstre som har tatt eksamen over nett, eller undervist og sensurert over nett. Vi har deltatt i internasjonale møter over nett. Det har fungert forbausende bra, og man ser hvordan det digitale kan være et godt alternativ, men også hvor det ikke er det. Det har vært lærerikt!
Bilde
GJESTGIVERI:1. august kan Katarinahjemmet igjen ønsker gjester velkomne. Foto: Katarinahjemmet.
Og så har søstrene hatt et fint fellesskap med studenter og volontører, som valgte å bli boende der. Et høydepunkt var bryllupet de feiret for en av deres tidligere volontører. Bryllupet i Polen måtte avlyses, og da ble det på Katarinahjemmet.
– Det var stort, utbryter sr. Anne Bente.
– Myndighetene har den siste tiden lettet på mange av de strenge smitteverntiltakene og samfunnet har åpnet opp igjen. Hvordan går det nå?
– Det betyr at vi tar sikte på å få ansatte tilbake i jobb og å åpne for gjester igjen over sommeren. Det ser vi frem til. Vi er spent på om de kommer, ja, gjestene, altså!
GAVE OG ANSVAR: Søstrene i Lunden kloster har brukt nedstengningen til å reflektere over meningen med kallet som kontemplative nonner og virkelig tatt på alvor den gave og det ansvar bønnelivet og livet i fellesskap er. Foto: Lunden kloster.
Søstrene i Lunden kloster hadde fulgt utviklingen av koronapandemien nøye gjennom søstrenes familier og klostre i utlandet. Men sjokket kom allikevel da alt stengte ned.
– Plutselig kom virkeligheten veldig nær, sier sr. Ingeborg-Marie Kvam.
– Den store gleden, som vi virkelig tok imot som en Guds gave, var at vi akkurat rakk å feire sr. Hildegards gulljubileum bare noen dager før alt ble stengt. Alle gjester kom seg vel hjem, og ingen tilstedeværende ble syke. Det opplevdes nokså dramatisk da messefeiring med menighet ikke lenger kunne gjennomføres, og vi er selvfølgelig lei oss for at vi fremdeles ikke kan invitere folk utenfra til å delta i liturgien hos oss. Vi ser an situasjonen fortløpende, men vet ennå ikke når og i hvilken grad det blir mulig å åpne.
– Hvordan har dere blitt påvirket av nedstengningen?
– Vi har hatt mulighet til å erfare hvor dypt vi er knyttet sammen med hverandre og med andre mennesker, på et plan som er dypere enn det fysiske. Det har vært en tid til å reflektere over meningen med vårt kall som kontemplative nonner og virkelig ta på alvor den gave og det ansvar bønnelivet og livet i fellesskap er. I en slik situasjon, hvor mange har følt seg så maktesløse, blir det tydelig at både forbønnstjenesten og nærværet er meningsfylt.
Bilde
HAGE:Fra den ekstraordinære tiden vi har vært i tar søstrene med seg takknemlighet over kallet – og enkelte praktiske løsninger som gjør at livet sklir litt bedre – som for eksempel ha en hage å bevege seg i. Foto: Lunden kloster.
– Myndighetene har den siste tiden opphevet mange av de strenge smittevernstiltakene og samfunnet åpnes opp igjen. Hva har det å si for klosterlivet?
– Den daglige rytmen er jo den samme for oss, og vi ser hvor slitesterk den er. Den store forskjellen har vært at vi ikke kan ta imot hverken besøk eller mennesker som ønsker å be med oss eller bruke kapellet. Da har vi også fått kjenne på hva den dimensjonen av vårt liv betyr – både for oss og for dem som kommer. Dette vil forhåpentlig gjenfinnes når vi kan åpne igjen.
– Hva ser dere fram til i nærmeste fremtid?
– Vi går en høst i møte, som vi ikke helt vet hvordan blir; vi må bare være åpne for å la oss lede, men vi gleder oss over at kjernen i vårt liv er stabil: fellesskapet, bønnelivet, den daglige strukturen. Vi vil ta med oss en fordypet takknemlighet for vårt kall og enkelte praktiske løsninger vi har oppdaget som gjør at livet glir enda bedre – samt en fornyet glede over å ha en vakker og romslig hage å bevege seg i!
St. Elisabethsøstrene
Bilde
I BØNN:St. Elisabethsøstrene ber for dem som er blitt rammet av viruset og for alle som setter sitt liv i fare for å hjelpe andre. Foto: St. Elisabethsøstrene.
St. Elisabethsøstrenes kommunitet i Oslo beholdt roen i møte med pandemien.
– Vi tok det med ro, og vi har full tillit til at Gud vil hjelpe oss i denne spesielle tiden, sier priorinne sr. M. Natanaela Hess.
– Vi har fra dag én bedt for alle som har blitt rammet av viruset, og for alle som setter sitt liv i fare for å hjelpe andre. Den forbønnen er hos oss til den dag idag.
– Hvordan har klosterets virksomhet og eventuelt inntekt vært påvirket av nedstengingen av samfunnet og de strenge smittevernstiltakene?
– Vi måtte avlyse møter og retrettdager, men det er aktiviteter vi ikke tar betaling for. Ingen gjester vi ikke kjenner kunne komme til huset. Vi driver aldershjem og dermed er det viktig for oss å ta vare på våre eldre.
Bilde
SMITTEVERN:Søstrene lager smittevernutstyr. Siden de driver aldershjem kommer alt godt med.
– Myndighetene har den siste tiden lettet på mange av de strenge smitteverntiltakene og samfunnet åpnes opp igjen. Hva har det å si for klosterets virksomhet?
– Det vet vi mer om til høsten.
– Hva ser dere fram til i nærmeste fremtid?
– At vi lærer mye av denne situasjonen. At vi virkelig lever slik at vi er klar over at vi er avhengig av vår Skaper. Nå vet vi at vi kan omstille oss raskt når vi må.
Bilde
OMTANKE:Med kassen full av smittevernsustryr kan St. Elisabethsøstrene ta vare på de eldre beboerne på aldershjemmet. Foto: St. Elisabethsøstrene.
