Pinsen – den vanskelige høytiden

Pinsen 2021

ÅNDENS ILD: «Pinsen» (ca. 1600), El Greco, Museo del Prado

Det er pinsetid, og høytiden feires i alle kirker verden over, men hvordan skal man forholde seg til denne dramatiske hendelsen som fant sted i Jerusalem?

Tekst: Kim Larsen, førsteamanuensis ved NLA Høgskolen i Bergen. Foto: Paul S. Amundsen

Jeg har alltid tenkt at det er enklere å forholde seg til påsken. Den er så konkret, liksom. Jeg vet selvsagt at påskens høytid er et stort mysterium, hvor Jesus ofrer seg for vår skyld. Jeg skjønner at det er mye jeg ikke begriper ved denne hendelsen, som for eksempel at én i treenigheten dør på korset. Jeg blir nesten svimmel av tanken. Likevel er det noe veldig fysisk ved påsken, noe veldig konkret med hele pasjonstiden: Lidelse, død og oppstandelse.

Men pinsen. Hvordan forholde man seg til den?

Som ungdom vanket jeg i flere karismatiske miljøer. Jeg søkte åndelige opplevelser, men visste ikke helt hva det innebar. Jeg brukte mye krefter på å komme i kontakt med det jeg trodde skulle beruse meg, gjøre meg i stand til å leve et mer autentisk kristent liv, og på den måten bli en bedre utgave av meg selv, som det heter. Glimtvis opplevde jeg beruselsen, må jeg innrømme, men den gikk raskt over. Jakten på slike overnaturlige opplevelser var en hektisk og slitsom periode i mitt liv, og til slutt ga jeg opp, det kostet mer enn det smakte. Denne koldtbordtaktikken gjorde meg rastløs og rotløs.

«I den jødiske tradisjonen var det nettopp pinsen som ble selve fullbyrdelsen – Sinai-åpenbaringen og paktinngåelsen med det jødiske folk.»

Pinsen fullbyrder

Jeg tror flere av oss har et litt anstrengt forhold til pinsen – høytiden hvor man feirer at Ånden blir gitt til disiplene, ti dager etter Jesu himmelfart. Ikke bare er fortellingen høyst dramatisk slik den står skrevet i Apostlenes gjerninger. Den er også vanskelig å fatte: Tunger av Ild, språkforvirring, beruselse, og en tilsynelatende annerledes erfaring. Likevel så den unge Kirken på denne hendelsen som helt avgjørende for troen. Den ga startskuddet til omfattende evangelisering. Fra å være en liten flokk disipler som var redde og engstelige mennesker, skjedde det noe som gjorde at de fikk nytt mot. Dette «noe» fikk avgjørende betydning for Kirkens troslære, dens liv og dens feiring.

Dersom vi gjør et forsøk på å forstå innholdet i denne utrolige hendelsen i Jerusalem, 50 dager etter påske, er det nødvendig å kaste et blikk på den historiske bakgrunnen for pinsen, for den står i et uløselig forhold til den jødiske tradisjonen. Som mange vet feirer jødene påske til minne om utferden fra Egypt. Det er en frihetshistorie, bort fra slaveriet, men det var likevel bare begynnelsen på deres frigjøring. De hadde unnsluppet faraos hær, men befant seg likevel i livsfare. Den virkelige friheten lå foran dem. På mange måter kan man si at påsken forutsetter en fortsettelse og en fullbyrdelse. I den jødiske tradisjonen var det nettopp pinsen som ble selve fullbyrdelsen – Sinai-åpenbaringen og paktinngåelsen med det jødiske folk. Det som skjedde på Sinai, var nettopp oppfyllelsen av det løftet Gud hadde gitt Moses, og som han hadde båret frem for farao i Egypt. Folket krevde å få dra fra Egypt, slik at de kunne feire høytid for Gud i ørkenen. For jødene ble pinsen en årlig høytid hvor man bekreftet og fornyet pakten med Gud. Shavuot, som den kalles, kan derfor ses på som påskens mål – og for jødene utgjør disse to høytidene en enhet.

«I en jødisk kontekst var ilden et av de viktigste symbolene for loven, og i den kristne tradisjonen ble ilden det viktigste symbolet for Ånden.»

Ilden er lov og Ånd

Det er på bakgrunn av denne jødiske historiefortellingen den kristne pinsen best lar seg forstå. Likhetene rundt paktinngåelsesdramaet på Sinai-fjellet, hvor torden og lyn gjallet, og hvor folket skalv og var redde, er påfallende når man leser om pinsedagen i Apostlenes gjerninger. Også her skjer det dramatiske ting: Kraftig vind, lyd fra himmelen og tunger av ild som viste seg for disiplene. De ytre tegnene som i Israels historie ble forbundet med overrekkelsen av lovtavlene, er de samme tegnene som nå viser seg i utgytelsen av Ånden for disiplene. I en jødisk kontekst var ilden et av de viktigste symbolene for loven, og i den kristne tradisjonen ble ilden det viktigste symbolet for Ånden. På denne måten får forfatteren av Apostlenes gjerninger frem en dyp sammenheng mellom mottagelsen av lovtavlene og den kristne erfaringen av åndsmottagelsen i Jerusalem.

De kristne tolket denne ekstraordinære hendelsen i Jerusalem som en profeti om Den nye pakten Gud ville opprette med hele verden. Nå skulle ikke loven lenger være en ytre størrelse, men en indre kraft som skulle hjelpe de troende til å holde fast ved Guds lover og gi dem styrke til å leve etter dem. Derfor kunne Paulus, i lys av denne hendelsen, tale om at den Ånd som oppvakte Jesus fra de døde, er den samme Ånd som nå bor i oss – og som kan gi våre dødelige kropper liv og salighet. Med andre ord: Den kristne feiringen av pinsen fullbyrder påskehendelsen.

«Ved å få del i åndens gaver, kan vi være der Kristus er og motta hans kjærlighet, ikke bare i fremtiden, men her og nå.»

Åndens gaver

På mange måter er det pinsehendelsen som gjør påsken levende og begripelig. Den kristne kirken fødes så å si ved pinseunderet i Jerusalem. Det er kanskje derfor forfatteren av Apostlenes gjerninger er så snar med å påpeke likheten mellom Moses og Jesus. På samme måte som Moses mottok levende ord på Sinai-fjellet, har Jesus nå mottatt fra Faderen Den hellige ånd. Og det er denne Ånden som nå blir øst ut over disiplene i Jerusalem – med samme kraft og styrke som på Sinai-fjellet. De ordene som var hogd ut i stein, ble nå risset inn i levende hjerter på en ny og annerledes måte. Pakten bygger ikke lenger på bokstaver, men på ånd – og den skulle styrke og veilede de troende.

Kirkens feiring av pinsen, av åndsutgytelsen som den er så avhengig av, bidrar til å skape en duft av paradiset. Den formidler en visshet om hvor vi hører hjemme, hvor vi er på vei og ikke minst, hvem vi er. Ved Kirkens og åndens hjelp, ved ord, liturgi og sakramenter, kan vi stadig fornyes i denne vissheten – fornyes i vår tro. Ved å få del i åndens gaver, kan vi være der Kristus er og motta hans kjærlighet, ikke bare i fremtiden, men her og nå. Derfor innledes ofte kirkens pinseliturgi med ordene: «Guds kjærlighet er utgytt i våre hjerter ved Den hellige ånd, som vi har mottatt. Halleluja».

God pinse!

Mediter

Jesus sto fram og ropte: «Den som tørster, skal komme til meg og drikke! Den som tror på meg, fra hans indre skal det, som Skriften sier, renne elver av levende vann.» Joh 7. 37-38

Bønn

Allmektige, evige Gud, du har villet at påskens mysterium skulle fullbyrdes i pinsens åpenbaring. Gi at folkeslagene som engang ble splittet i ulike tungemål, ved din Ånd må forenes i den samstemmige bekjennelse i ditt navn.

Salme 508

«Kom, Hellig Ånd med skapermakt,
opprett hva synd har ødelagt,
og glede i hvert hjerte giv
som du har født til evig tid!»