22. juli – 10 år etter: Det gode finnes overalt

P. Jon Atle Wetaas: – Aller viktigst er det selvsagt å be for alle som er blitt rammet av Behring Breiviks handlinger

10 ÅR ETTER: – Det er ikke Gud, den allgode Gud, som lar slikt hende. Det er de onde kreftene, som finnes overalt, men også de gode kreftene finnes overalt, sier p. Jon Atle Wetaas, prior ved St. Dominikus kloster, ved 10-årsmarkeringen for terroranslaget mot regjeringskvartalet og Utøya 22. juli 2011. Foto: Petter T. Stocke-Nicolaisen

Vi må også be for gjerningsmannen, ikke for det han har gjort, men for at han skal leges, mener p. Jon Atle Wetaas. Enda viktigere: Vi skal be for dem som ble rammet av hans grusomheter, slik at de, til tross for smerten, atter kan finne glede og kjærlighet i livet.

Tekst: Petter T. Stocke-Nicolaisen

Pater Jon Atle Wetaas går på bussen ved Skøyen stasjon. Været er fint, og han gleder seg til å ta en helg fri hos en gammel venn på Hønefoss. Idet bussen når Sollihøgda, må den ta Den gamle ringeriksveien på grunn av veiarbeider i én av tunellene ned mot Tyrifjorden. Det er helt stille, skydekket ligger lavt. Duskregnet treffer vindusrutene, mens p. Jon Atle skuer over en stille, mørk fjord. Han ser virkelig frem til stille dager på landet.

– Da jeg kom frem litt senere, fikk jeg umiddelbart høre om det som hadde skjedd i Oslo: en stor eksplosjon hadde rammet regjeringskvartalet, forteller han.

Han slo på TV-en, og fikk med seg de første meldingene om at det pågikk skyting på Utøya.

– Rapportene om grusomhetene som hadde rammet Oslo og som fortsatte på Utøya, var sjokkerende. Anslaget mot ungdommene på Utøya rystet meg, fordi dette må ha begynt omtrent da jeg passerte på Den gamle ringeriksveien, sier p Jon Atle: Han hadde vært på samme sted til samme tid som gjerningsmannen, noe som gjorde opplevelsen enda mer intens.

– Jeg følte vantro og forferdelse, mens jeg fulgte med på TV-sendingen og etterhvert forsto omfanget av den ondskapen som utspant seg foran våre øyne, sier p. Jon Atle.

Det første han tenkte var at «Nå er Norge blitt utsatt for samme type internasjonal terror, som vi allerede hadde vært vitne til i Frankrike, Storbritannia og USA.»

– Det tok jo en stund før vi kunne konstatere at terroren var én manns voldsverk, sier han.

TERROR RAMMET NORGE: Eksplosjonen i regjeringskvartalet fredag 22. juli skadet Høyblokken og store deler av området rundt. Flere mennesker ble såret og 8 drept. Kvartalet må bygges opp, kostnaden er beregnet til over 35 mrd. kroner. Foto: Morten Holm, NTB

Gud lot ikke dette skje

Kl. 15.16 parkerer Anders Behring Breivik bombebilen i i Grubbegata utenfor høyblokken i regjeringskvartalet. Noen få minutter senere kjører han fra åstedet. Kl. 15.25.22 eksploderer en bilbombe på 950 kilo av typen ANFO. Åtte menneske blir drept, mange skadet – og regjeringskvartalet blir så ødelagt, at det må bygges opp igjen. Prislapp: 36,5 milliarder kroner, ifølge regjeringen.

– Da jeg så TV-bildene fra regjeringskvartalet og Utøya følte jeg avmakt – hva er det som skjer? –for kunne ikke foreta meg noe. Det var en sjokkartet opplevelse, som blandet seg med vantro – skjer dette virkelig her hos oss? – og frykt, sier p Jon Atle.

Etter at de første følelsene hadde slått ham, spurte han seg om hva som kunne ligge bak slike fryktelige ugjerninger. Ikke minst: Hvem står bak? Er dette nok et eksempel på internasjonal terrorisme skapt av forvirrede ekstremister?

Nå kjenner vi svarene, det gjør hverken dem eller hendelsene mindre fryktelige.

– Spørsmålet «hvordan kan en god Gud la noe slikt hende» er blitt stilt av flere etter 22. juli-terroren. Hva tenker du om det?

– Det er ikke Gud, den allgode Gud, som lar slikt hende. Det er de onde kreftene, som finnes overalt, men også de gode kreftene finnes overalt. Så er det opp til oss selv om vi skal la Gud få skylden for alt det vonde som skjer, eller om vi vil vende oss til Gud, fordi vi vet at han er god og kan gi oss støtte og trøst i sorg og smerte, sier p. Jon Atle.

HER DØDE 69 UNGDOMMER: Slik så det ut etter at ungdommene på Utøya hadde forlatt teltleiren i panikk. Foto: KRIPOS, Scanpix

Vær tilstede for den sørgende

Kl. 16.40 22. juli parkerer Anders Behring Breivik sin sølvgrå Fiat Doblo bortenfor ferjeleiet i Utvika ved Tyrifjorden. Han blir sittende i bilen i flere minutter og tenke, forklarer han senere i retten. Kl. 16.57 får matrosen på MS «Thorbjørn» beskjed over sambandet om at en politimann ønsker skyss over til Utøya. Kl. 17.08 klapper MS «Thorbjørn» til kai på AUFs kursøya. En forkledt Breivik går i land. De første han dreper er Utøya-leder Monica Bøsei og politimannen Trond Berntsen, som er innleid vaktmann. Til slutt skal antall myrdede telle 69 personer. Omtrent halvparten så mange ble påført livstruende eller alvorlige skuddskader.

– Den trøst vi søker, og den trøst vi mennesker gir hverandre, innviet Gud oss i gjennom Kristus. Han setter eksempelet med stor E for hvordan vi kan stå sammen mot de onde krefter; Han viser oss hvordan vi kan være her for hverandre i kjærlighet med Guds hjelp, sier p. Jon Atle.

Han dro til Hønefoss for å ta helgefri hos en venn, men skjønte iløpet av fredag kveld at hans plass er i kommuniteten og i brødrenes kirke. Om noen søkte dit, skulle han være der for dem.

– Ba du?

– Jeg ba mye; jeg begynte å be allerede fredag kveld, og jeg tente etterhvert lys i kirken for at bønnen skulle kunne fortsette uten stand. Da jeg ba dengang, så ba jeg ikke om noe konkret, eller for noen konkret; jeg ba for alle som var berørt, eller som ville få livet sitt dramatisk forandret på grunn av det grusomme som skjedde både på Utøya og i regjeringskvartalet, sier han.

Han fortsette å be, men uten å kjenne dem han ba for. Han foldet sine hender i kirken, og ba om Guds nåde og barmhjertighet for alle som ble rammet av 22. julis ugjerninger.

– I bønnen var jeg ikke opptatt av skyldspørsmålet, men av å lindre sorg og smerte, noe som jeg alltid har opplevet som en typisk kristen måte å møte det onde på, helt siden jeg var barn og vokste opp i et kristent hjem, sier p. Jon Atle.

Anders Behring Breivik drepte 77 mennesker. Han skadet like mange. En hel nasjon var i sjokk og sorg etter terroranslaget.

– Du har møtt mange mennesker i sorg. Hva er din opplevelse av hva som er viktig for dem?

– Jeg er prest og ordensbror, men ikke sogneprest, så jeg vet ikke om jeg har møtt spesielt mange mennesker i sorg, gitt at sorg er ensbetydende med å ha mistet noen man er glad i, presiserer p. Jon Atle, før han forteller at sorgen har mange ansikter og grunner. I så henseende har han som sjelesørger møtt mange sorgfulle mennesker i sitt 25 år lange liv som dominikaner.

– Min erfaring er at det viktigste er å være tilstede og tilgjengelig for de sørgende mer enn å bruke mange ord. Først og fremst en fysisk tilstedeværelse, da er man også nødvendigvis tilgjengelig. Jeg forsikrer dessuten de sørgende om mine personlige forbønner og om brødrenes forbønn når vi feirer Eukaristien sammen, sier han, og legger til at gjennom koronapandemien har vi lært at vi også kan være sammen og tilstede for hverandre, til tross for fysisk adskillelse: Vi er jo alle i kommunion gjennom Kristus.

Å TILGI DET VERSTE: – I prinsipp tilgir Gud alle som angrer. Når gjelder oss mennesker, kan ikke jeg tale på andres vegne. For en far eller mor som har mistet sitt barn på Utøya, for eksempel, er det selvfølgelig forståelig at de har vansker for å tilgi gjerningsmannen – eller aldri vil kunne være istand til det, sier p. Jon Atle Wetaas. Foto: Petter T. Stocke-Nicolaisen

Gud tilgir alle som angrer

Kl. 18.26 settes fire polititjenestemenn fra beredskapstroppen med kallesignal «Delta» i land ved bryggen på Utøya. Kl. 18.30 skyter Breivik de siste skuddene. Kl. 18.33 pågripes terroristen på øyas sydspiss. Kl.18.36 mottar operasjonssentralen ved Hønefoss politistasjon melding om at gjerningsmannen er tatt.

Bombeangrepet på regjeringskvartalet og massedrapet på Utøya, de verste terrorhandlingene i Norge etter andre verdenskrig, er et faktum.

– Anders Behring Breivik, som nå kaller seg Fjotolf Hansen, soner en dom på 21 års forvaring. Han er terrorist og massemorder, og uttrykte ingen anger under rettssaken. Kan han noen gang tilgis?

– I prinsipp tilgir Gud alle som angrer. Når gjelder oss mennesker, kan ikke jeg tale på andres vegne. For en far eller mor som har mistet sitt barn på Utøya, for eksempel, er det selvfølgelig forståelig at de har vansker for å tilgi gjerningsmannen – eller aldri vil kunne være istand til det. På den annen side: Hele sitt liv å bære på hat, nag og hevnlyst, vil prege ens tilværelse på en vond og nedbrytende måte.

– Vi feirer rekviemmesse for de døde, og ber for deres sjeler. Skal vi be også for en som har utført så avskyelige handlinger som 22. juli-terroristen?

– Ja. Vi ber jo ikke for handlingene eller det onde han har utført, vi ber for at også han skal leges i hjerte og sjel, slik at han kan vende seg mot Gud og bort fra det onde: Om han skulle bli leget, blir han istand til å innse den enorme smerten han har påført andre, noe som sannsynligvis vil oppleves uutholdelig. Derfor behøver også han vår forbønn, sier p. Jon Atle.

Han mener at selv om Behring Breivik måtte angre på det han har gjort, og derfor bli tilgitt av Gud, vil han aldri kunne reparere den skade han har påført seg selv og andre.

– Aller viktigst er det selvsagt å be for alle som er blitt rammet av Behring Breiviks handlinger – man må be for at de, til tross for den ufattelige smerte som har rammet dem, kan finne livet meningsfylt å leve. Vi ber for at smerten lindres og for at livet påny kan fylles med glede og kjærlighet, sier han.

FOLKETS SVAR: Slik så blomsterhavet utenfor Domkirken etter terrorhandlingene i Oslo og på Utøya 22. juli 2011 ut 2. august. – – Vår umiddelbare reaksjon på terroren er et historisk faktum, som viser at det Kristus kom for å lære oss faktisk har slått rot i vår kultur, sier p. Jon Atle Wetaas. Foto: Erlend Aas, NTB

Folket søkte til kirkene

Torsdag 22. juli 2021 markerer vi at det er 10 år siden den verste terrorhandlingen i Norge i fredstid fant sted. 77 mennesker ble drept; mange av dem livsglade og engasjerte ungdommer, som hadde hele voksenlivet foran seg. En hel generasjon politikere i Arbeiderpartiet vil for alltid være preget av hendelsen, ingen vil noensinne glemme den.

– Hva kan vi lære av det som skjedde 22. juli 2011?

– Uansett hvem vi er og hvor vi er, kan vi bli rammet av det onde. I dette tilfellet henrettelser, drap og lemlestelse. Generasjoner som kommer etter oss, må nok leve anderledes enn vi hittil har gjort: Norge er blitt medlem av verden på en annen måte enn tidligere. Vår uskyld er tatt, både når det gjelder myndighetenes tiltak for å ivareta vår sikkerhet og enkeltmenneskets ansvar for å ta vare på seg selv og sine kjære, sier p. Jon Atle.

Han trekker frem at den måten folk søkte sammen på etter udådene, nettopp viser at vi finner trøst og støtte hos hverandre. Så lenge det er slik i vårt samfunn, er det håp for fremtiden, mener han.

– Vår umiddelbare reaksjon på terroren er et historisk faktum, som viser at det Kristus kom for å lære oss faktisk har slått rot i vår kultur. Vårt svar på det onde som rammer oss, er å finne sammen generelt, og i gudshusene spesielt: Tenk bare på alle lys som ble tent i ukene etter 22. juli i våre kirker, bønnene som ble bedt og på blomsterhavet utenfor Oslo domkirke.

For å bearbeide sin umiddelbare sorg, sin fortvilelse og sitt raseri, søkte de sammen og gikk til kirkene.

– Men det er selvsagt ikke forbeholdt kristne å være gode mennesker; det gode er plantet i alle. I påskeliturgien ber vi for alle mennesker, uansett om de er troende eller ei. Det er viktig å huske, poengterer pateren.

Hele det norske samfunn ble rammet av disse terrorhandlingene. De overlevende og ofrenes pårørende både ved regjeringskvartalet og på Utøya går markeringen i møte sammen med oss andre.

– Nå – og i tiden fremover – mener jeg at det er viktig å markere den samme typen samhold som kom til uttrykk umiddelbart etter 22. juli. Husk på det kongen sa i sin tale 21. august 2011: «De siste fire ukene har vært tunge for oss alle. Men nettopp da er det godt å kunne være sammen.» Det er viktig at vi minnes hendelsene og hedrer ofrene, samtidig som vi vender blikket fremover.

Fakta: 22 juli-terroren

77 personer ble drept og rundt 90 personer ble såret i de to terrorangrepene i regjeringskvartalet i Oslo og på AUFs sommerleir på Utøyai Tyrifjorden i Buskerud.
69 personer ble drept i skytemassakren på Utøya. 60 personer ble såret.
8 personer ble drept i bombeeksplosjonen i regjeringskvartalet. Rundt 30 personer ble såret.
Den 950 kilo store bomben førte til omfattende skader på flere av regjeringsbygningene.
Høyreekstremisten Anders Behring Breivik (Fjotolf Hansen) er dømt til 21 års forvaring for angrepene.