†

MOT NY DAG: Midnattsolen senker seg vest i nord-norsk hav, og står samtidig opp i øst. «Marek hadde interesser langt ut over det rent geistlige. Han kjente fiskeplassene bedre enn de fleste andre, for han var en ivrig fisker», skriver mgr. Torbjørn Olsen i minneordet om nylig avdøde p. Marek Stanisław Michalski M.S.F.. Foto: Foto: Gorm Kallestad, NTB

 

 

Stort var sjokket da jeg 28. juni fikk en telefon om at vennen, medbroren i prestedømmet og en veldig god medarbeider gjennom mange år, pater Marek Michalski (bildet under), var gått bort samme dag, bare 53 år gammel.

 

Vi møttes første gang sommeren 1998. Jeg var tilbake i Bodø som sogneprest etter et knapt år som sogneadministrator i St. Olav menighet, Trondheim. Han var kommet fra Polen for å slutte seg til Misjonærene av Den hellige families virksomhet i Nord-Norge. På det tidspunkt var Marek 30 år gammel, og den første utfordring ble å lære norsk.

 

Den gang var «taktikken» i Tromsø stift å ta flere nye polske prester rett til Bodø. Der fantes det nesten ikke polakker (trodde vi, men det viste seg senere ikke å stemme). Samtidig innebar det pastorale arbeid at man umiddelbart måtte kaste seg ut i utfordringene med bruke det norske språk. Og det gjorde Marek.

 

Menighetsansvaret fra Bodø var på den tid enormt (30 000 kvadratkilometer), dvs. vi dekket området fra Brønnøysund i syd til Lofoten i nord-vest. I dag er dette tre menigheter med hver sine prester. Samtidig gjorde de engelske og filippinske dominikanerinner i Bodø en formidabel innsats med katekese, pastoralt arbeid, menighetsarbeid og gudstjenesteforberedelser over alt. De hadde delt området mellom seg. Vi prester skiftet derimot hver måned på å dra i ulike retninger. Så etter noen dager eller uker måtte pater Marek ut på sin første pastoralreise til Helgeland, gjerne fra torsdag til mandag med 1000 km bilkjøring, sammen med et par søstre. Selv om han ikke kunne så mye norsk, var det bare å sette i gang.

 

Resten av uken brukte han på norskopplæring i Bodø. Marek viste seg å være beste elev i klassen. I kapellanleiligheten så jeg at det hang bøyningsmønstre for norske verb på dørstolpene, slik at det bare var å repetere hver gang han gikk gjennom en dør. Manglende engelskkunnskaper gjorde at norsk var eneste måte å få ting til på. Dette gav gode resultat allerede iløpet av første år.

 

Deretter ble han menighetens kapellan i ytterligere ett år. Det gav også de første møter med og utfordringer i forhold til den pastorale situasjon i vårt land, og de kunne være mange. Marek kom seg godt ut av dem.

 

I alle årene siden ledet han menighetene i hhv. Tromsø og Harstad. Det ble noe mindre kontakt mellom oss, inntil jeg i 2006 havnet i Tromsø som diøcesanadministrator (etter biskop Goebels død).

 

«Før han kom til Norge, hadde han fem års prestetjeneste i Polen bak seg, først ved Maria-helligdommen Górka Klasztorna. Den er kjent for sine årlige pasjonsspill, og Marek spilte Jesus (Han har vist meg flere bilder!).»

 

Pater Marek hadde med seg mye god «bagasje». Han kom fra en stor katolsk bondefamilie i Polen. En eldre bror tilhørte alt Misjonærene av Den hellige familie (der han etterhvert ble ordensgeneral). En yngre søster ble ordenssøter. Før han kom til Norge, hadde han fem års prestetjeneste i Polen bak seg, først ved Maria-helligdommen Górka Klasztorna. Den er kjent for sine årlige pasjonsspill, og Marek spilte Jesus (Han har vist meg flere bilder!). Siden var han økonom ved presteseminaret i Kazimierz Biskupi (der broren nå er rektor).

 

I Tromsø holdes det minst tre messer hver dag på ulike steder. I tillegg har man menighetens utposter. Ofte er det nok prester til å fordele messen i byen mellom seg. Men klokkeslettene er også slik at en prest kan nå over flere messer, og ikke sjelden doblet Marek sin innsats – og vel så det. Menigheten hadde frivillige medarbeidere, søstre og ofte en kapellan, men på den tid ingen andre ansatte. Så Marek måtte gjøre mye utenom det direkte prestelige. Den som kjenner Tromsø-vinteren, vet at det ble mange timer med snøfreser utenfor prestegården.

 

Mitt inntrykk var at Marek var dyktig til å få folk til å samarbeide og oppnå noe. Vi strevde lenge med å få opp en garasje i Harstad (som nå er borte pga. nybygget). Da Marek ble sogneprest, gikk det ikke lang tid før garasjen var på plass. Folk kan ha ulike meninger om prestene, og det ofte av gode grunner. Om Marek husker jeg aldri at noen sa noe negativt. Derimot fikk jeg mange positive kommentarer, og han var god til å dempe konflikter og få til et konstruktivt samvirke. Mange skriftemål har han hørt og mange andakter har han gjennomført, både hos karmelittnonnene og hos St. Elisabeth-søstrene.

 

Marek hadde interesser langt ut over det rent geistlige. Han kjente fiskeplassene bedre enn de fleste andre, for han var en ivrig fisker. Få har brukt bispedømmets båt så mye som han til å dra opp fisk i området mellom Ryøya og Vikran (biskopens sommerresidens). Dessverre fikk jeg aldri overtalt ham til å lære seg å svømme. Han svarte på typisk mareks vis: «Faller jeg i sjøen, drukner jeg uansett» (hvilket jeg ikke tror stemmer!). Mindre kjent var det, at han også var en ivrig skytter.

 

Syd-Norge hadde han lite med å gjøre. Det var nok noe han mest reiste forbi. Ferieturene gikk ikke sjelden til Roma, hvorfra han sammen med sin bror kjørte bil til f.eks. Polen.

 

«Da Tromsø stift i 2013 utgav sin bok ‘Den hellige stol og Svalbard’, bidro Marek med en stor artikkel om pastoralt arbeid på øya.»  

 

Derimot hadde Svalbard en sentral plass i Mareks liv. Flere ganger i året fløy han til Longyearbyen, for så å fortsette en time med sysselmannens helikopter til den polske stasjon i Hornsund, helt syd på Svalbard. I tillegg til skriftemål, messe og sosiale ting der (slik som snøscooterkjøring), ble det etterhvert også faste messer i Svalbard kirke. Her fortsatte Marek de omfattende økumeniske kontakter som var etablert lenge før hans tid. Da Tromsø stift i 2013 utgav sin bok «Den hellige stol og Svalbard», bidro Marek med en stor artikkel om pastoralt arbeid på øya. Men i tillegg var det faktisk han som sørget for at vi fikk inn en stor del av billedmaterialet, og da spesielt de fantastiske naturfotografiene.

 

Tilfeldig var det nok ikke at Marek tre ganger på rad fikk fireårsutnevnelser fra sin orden til rektor (superior) for kommuniteten i Tromsø. I sommer ville det ikke vært mulig med ny utnevnelse, og han sa til meg at han ikke visste hva som kom til å skje. Selv likte han seg i Norge. Dagen før han døde, var det blitt kunngjort at han skulle bli ny sogneprest i Hammerfest. Tilfeldig var det nok heller ikke at han satt i alle mulige organer innen ordenen og bispedømmet, og at han et par år var generalvikar.

 

Da jeg ble administrator i Tromsø, var noe av det hyggeligste jeg gjorde, å fortsette biskop Goebels tradisjon med å «stikke innom» prestegården tilfeldigvis på en kveldstur. I tillegg til hyggelig prat, hadde Marek det med å servere gode drikkevarer.

 

Selv om Marek var en fredens mann, kunne han også ha skarpe meninger om ting der det var på plass å ha slike meninger, og det gav han uttrykk for, men også det mer forsiktig enn mange av oss andre. Det gjorde det ikke mindre fint å være sammen med ham.

 

Jeg er langt fra den eneste som kommer til å savne pater Marek sterkt. R.I.P..

 

Mgr. Torbjørn Olsen

 

Les mer om p. Marek Stanisław Michalski M.S.F.

• Biografi på katolsk.no
• Kunngjøring fra p. Antonius Sohler, generalvikar i Tromsø stift
• Kunngjøring fra biskop Bernt I. Eidsvig