Festen for St. Dominikus 2021

Biskop Bernt I. Eidsvigs preken i St. Dominikus 8. august 2021

Kjære dominikanske medbrødre,

JEG GRATULERER DERE med dagens og deres kirkes høytid, den hellige Dominikus; jeg gratulerer dere med kommunitetens 100-årsjubileum. Dette gjør jeg selvsagt på bispedømmet, prestenes og egne vegne. Men det er langt flere som har grunn til å takke og gratulere: De som deltar i messen her, de tallrike konvertitter gjennom mange år, de som har gledet seg over liturgi og forkynnelse, deres formidling av kultur og litteratur, deres samfunnsengasjement, for ikke å glemme deres mot til å være kontroversielle når det skal til. Jeg møter stadig mennesker av svært forskjellig bakgrunn som omtaler dere og dette hus med varme.

Man gjør klokt i ikke å undervurdere min kontroversielle forgjenger, biskop Johannes Olaf Fallize. Han var medlem av dominikanernes tredje orden, og hadde et sterkt ønske om å grunnlegge et kloster i Norge. Han brukte sine kontakter i og utenfor ordenen for å oppnå dette. P. Per Bjørn Halvorsen tilskrev Fallize «størstedelen av æren for å få dominikanerne tilbake til Norge», og det gjorde han neppe ut fra en naturlig sympati for personen. Men dere kom i 1921, helt mot slutten av Fallizes tid som overhyrde, og – hva vi idag takker Gud for – dere ble.

DET VAR IKKE selvsagt. Vanskelighetene i begynnelsen var så store at en nedleggelse syntes sannsynlig. Om enkelthetene er kildene mangelfulle og det verserer forskjellige historier. Den jeg liker best, handler om p. Chauvin som i 1923 kom for å oppløse kommuniteten. Han ble satt på plass av den Hellige Ånd, idet han hører seg selv si, og det i messens kanon, at huset skal bestå.

Evangeliet (Lukas 9, 57-62) for festen for den hellige Dominikus forteller om Jesus og kallet til å bli disippel. Han er ikke usentimental, han er brutal, og jeg tør påstå at ingen biskop, abbed eller prior ville ordlegge seg på samme måte til søkende personer. Det dreier seg imidlertid om det viktigste og vanskeligste i ordenslivet og i prestegjerningen, nemlig lydighet.

FORMASJON AV PRESTER og ordensfolk innebærer stadig konfrontasjon med lydigheten, som er det opprinnelige løfte. Lydigheten er ikke blind, og skal alltid ha Gud som sin retning. Den skal ikke komme i konflikt med Kirkens rett og etikk og den enkeltes samvittighet, som er den overordnede norm.

Lydighet er også et spørsmål om tillit mellom en ordensbror og hans overordnede, ja hans orden. Uten en slik tillit er det umulig å avlegge løftet. Når evangeliet forteller oss om disse tre som vek unna for kallets virkelighet, er det for at vi – som også er disipler – skal få en enda dypere tro og tillit til Kristus. Han vil aldri noe som skader oss, eller fører til unødig lidelse.

Når det gjelder løftet om lydighet, vil de fleste oppfatte det som noe negativt – kanskje tilogmed destruktivt. Til det er å si at kallet til lydighet er sjeldent, og det kan bare mottas med fri vilje. Ingen får avlegge dette løftet hvis de ikke selv ber om det. Kanskje jeg tør henvise til de mange dominikanere, prester, nonner, legbrødre og apostoliske søstre som lever med løfte om lydighet? Mange av de lykkeligste og frieste mennesker jeg kjenner, hører hjemme nettopp i deres ordensfamilie.

FOR Å FORBEREDE MEG til dagens feiring har jeg lest Alban Butlers begeistrede Dominikus-biografi. Den representerer neppe det nyeste i kirkehistorisk forskning, men det er en levende og hellig mann vi presenteres for – og det var alt jeg hadde behov for. To ting har særlig gledet meg:

Biskopen av Osma (Castilla) oppfordret Dominikus til å bli augustinerkorherre, og i en alder av 28 år mottok han min ordens drakt. Han bar den i flere år, og han trådte inn i vårt kloster i Osma. Det som skjedde ham senere viser åpenhet for den Hellige Ånds ledelse og Kirkens behov, men det representerer ikke noe brudd, snarere en fortsettelse. Og dominikanerne har alltid fulgt Augustins regel. Så gir jeg meg selv lov til å si at vi er av samme ånd og familie.
Butler refererer til en gang Dominikus prekte og gjorde sterkt inntrykk. En av tilhørerne spør fra hvilken bok han hadde hentet sine tanker, og Dominikus svarer: «Fra ingen annen bok enn kjærlighetens.» Så gav han også sin orden en tydelig retning for dens særlige oppgave, prekenen. Takk for deres trofasthet.

VED FEIRINGEN av dette jubileum mottar dere gaver, takknemlige, gode og velfortjente ord. Men mer enn det, dere er og forblir gjenstand for deres mange venners forbønn. Måtte vår bønn bidra til å styrke den Hellige Ånds gaver i dere. Måtte unge menn få kall og mot til å slutte seg til dere, og måtte dette hus vinne ny styrke.