Den hellige Lasarus av Betania (1. årh)

Den hellige Lasarus var bror av de hellige Marta og Maria fra den lille byen Betania (i dag H'Eizariya) på østsiden av Oljeberget ikke langt fra Jerusalem. De tre var blant Jesu nærmeste venner, og ved sine besøk i Jerusalem overnattet han i det gjestfrie huset. Det var Lasarus som Jesus vekket opp fra de døde etter fire dager i graven (Joh 11,1-44). Om Lasarus' videre liv står det ingenting i Det nye testamentet, og det finnes ingen troverdige overleveringer. Men ikke overraskende utviklet det seg ulike tradisjoner i den tidlige Kirken.

Giotto di Bondone (1267-1337): Raising of Lazarus (1320s), Fresco, Magdalene Chapel, Lower Church, San Francesco, Assisi

De pseudo-klementinske skriftene sier at Lasarus fulgte den hellige Peter til Syria. Ellers finnes det to tradisjoner om hans og søstrenes skjebne etter Kristi himmelfart. Begge bygger på Johannes-evangeliets bemerkning om at Jesu fiender hadde bestemt seg for også å drepe Lasarus, som var et levende bevis på Jesu guddommelige makt.

Den østlige tradisjonen forteller at Lasarus mottok Den Hellige Ånd sammen med apostlene på pinsedag. Etter Stefans død, da det var en streng forfølgelse av Kirken i Jerusalem, plasserte jødene i Jaffa Lasarus i en lekk båt sammen med sine søstre og sendte dem ut på havet. Men på overnaturlig vis landet de trygt på Kypros, hvor Lasarus ble biskop av Kition (Larnaca) og døde fredfullt 30 år senere.

En annen tradisjon hevder at han ble fulgt av de hellige Maximinus og Cedonius, den blindfødte som fikk synet tilbake av Kristus. Gud førte båten til Massilia, hvor Lasarus forkynte den apostoliske lære. Deretter ble han biskop av Kition på Kypros, og der døde han fredelig. Mange år senere ble hans hellige relikvier funnet i et marmorskrin som hadde påskriften: «Kristi venn Lasarus, som var død i fire dager». Maximinus ble den første biskop av Libia i Gallia, hvor han forkynte evangeliet. Cedonius, Maximinus' hjelper og medforkynner, døde i Gallia og regnes av noen historikere med blant de 72 disiplene.

Lárnaka kommer fra det greske ordet for sarkofag, lárnax. I 890 overførte keiser Leo VI «Filosofen» hans relikvier til Konstantinopel sammen med relikviene av hans «søster» Maria Magdalena, som var gjenfunnet i Efesos i Tyrkia. Gamle veggmalerier på Kypros synes å bekrefte denne historien. I denne tradisjonen ble Maria Magdalena og Maria av Betania (Lasarus' søster) betraktet som en og samme person.

En vestlig legende fra 1000-tallet forteller at Lasarus sammen med søstrene Marta og Maria, Maximus og andre ble plassert i en båt uten årer og ror og sendt ut på havet. Båten ble ført av sted og kom trygt til Provençe. Søsknene misjonerte hver for seg, og Lasarus dro til den sørfranske havnebyen Marseille. Der omvendte han mange av innbyggerne til kristendommen, og han skal ha blitt den første biskop av Marseille.

Under den første forfølgelsen under keiser Nero (54-68) gjemte han seg i en hule. Under den nye forfølgelsen under keiser Domitian (81-96) ble han kastet i fengsel og halshogd på et sted som menes å være identisk med en hule nedenfor fengselet Saint-Lazare. Han skal ha blitt gravlagt i den samme hulen hvor han tidligere gjemte seg. Over denne hulen ble senere klosterkirken Saint-Victor bygd. Hans relikvier ble senere overført til Autun og gravlagt i katedralen der. Men innbyggerne i Marseille hevder å være i besittelse av hans hode, som de fortsatt ærer.

Nicolas Froment (ca 1435-86): The Raising of Lazarus (1461), Galleria degli Uffizi, Florence

Legenden dukket opp i forbindelse med at de angivelige relikviene av Maria Magdalena kom til Vézelay i Burgund. Denne legenden ble holdt for historisk i mange hundre år, og den har fortsatt folkelig støtte i Provençe og andre steder. Den førte til at alle tre søsken ble gjort til skytshelgener for Sør-Frankrike. Stedet der de skal ha landet, heter i dag Saintes-Maries.

Pave Benedikt IX (1032-56) skrev i 1040 et brev i anledning konsekrasjonen av den nye kirken i Saint-Victor. Men der snakker han bare om relikvier av Lasarus, og kalte ham bare helgenen som ble vakt til live igjen. Paven nevner ikke at han har levd i Provençe eller at han hadde vært biskop av Marseille. Den eldste provençalske teksten som nevner Lasarus' episkopat, er en avsnitt i «Otia imperialia» av Gervasius av Tillbury (1212).

Tradisjonen i Marseille ser ut til å ha oppstått gjennom en rekke forvekslinger. I krypten i Saint-Victor i Marseille ble det oppdaget en gravskrift fra 400-tallet, som forteller oss at en biskop ved navn Lasarus er gravlagt der. Arkeologene mener at dette er biskop Lasarus av Aix, som ble konsekrert i Marseille rundt 407. Etter at han måtte forlate sitt sete i 411, tilbrakte han en tid i Palestina før han vendte tilbake til Marseille for å ende livet der. En forveksling med denne biskop Lasarus kan være bakgrunnen for legenden om Lasarus av Marseille.

Enda en navneforveksling skjedde trolig på begynnelsen av 1100-tallet i Autun, hvor de trodde at Lasarus' grav skulle finnes i kirken som var viet til den hellige Nazarius. En leting ble foretatt og levninger ble funnet, de ble høytidelig skrinlagt i 1146 og ble betraktet å være Lasarus. Men det synes som om det er snakk om Nazarius' relikvier, som ble brakt til Frankrike fra Milano i 542. Senere i Middelalderen ble en nedtegnelse av en visjon om den neste verden tilskrevet Lasarus.

Både militærordenen av St. Lasarus og mange middelalderske spedalske og leprahospitaler hadde Lasarus som sin skytshelgen, men dette var snakk om den fiktive Lasarus, den fattige mann i lignelsen om Den rike mann og Lasarus (Luk 16,19-31). Militærordenen av St. Lasarus ble oppkalt etter ham. Den ble grunnlagt under korstogene, og en av deres plikter var å ta seg av de spedalske. Derfra kommer de italienske ordene lazaretto (lasarett) for hospital og lazarone (lasaron) for gatetigger. Ordet lasarett var opprinnelig navnet på et sykehus for spedalske ved Jerusalem, viet til Lasarus. Den nyere ordenen Lasarister, grunnlagt av den hellige Vincent de Paul, tok sitt navn fra kirken Saint-Lazare i Paris.

I Betania fantes en Lasarus-grav fra 300-tallet, det skal være den graven hvor han lå i fire dager før Jesus brakte ham tilbake til livet. Den spanske pilegrimen Etheria forteller fra rundt 390 at det da var en omfattende kult for Lasarus i Jerusalem. Den hellige Hieronymus forteller også at Lasarus' tomme grav og søsknenes hus i Betania hadde vært et godt besøkt mål for mange pilegrimer alt i gammel kristen tid. I middelalderen lot den salige keiser Karl den Store (768-814; keiser fra 800) oppføre et kloster på stedet. I dag finnes det to moderne kirker der, en romersk-katolsk og en melkittisk i tillegg til et benediktinerinnekloster og Lasarus' grav dypt i klippene.

Til tross for alle de tvilsomme tradisjonene om Lasarus ble hans kult anerkjent i den tidlige Kirken i Jerusalem og senere gjennom hele Kirken. I Milano ble pasjonssøndagen kalt Domenica di Lazaro, og i Nord-Afrika ble evangeliet om gjenoppvekkelsen av Lasarus ifølge Augustin lest i nattofficiet palmesøndag.

Lasarus' minnedag er 17. desember. Lørdag før palmesøndag går det en prosesjon til ære for Lasarus fra Jerusalem til Betania. Denne dagen har helt til våre dager også vært minnedag for Lasarus i østkirken, i tillegg til hovedfesten den 4. mai, som er hans translasjonsdag til Konstantinopel. I Frankrike, Spania og Italia ble Lasarus' fest tidligere feiret palmesøndag eller 5. søndag i faste. Siden kalenderrevisjonen i 1969 har benediktinerne feiret en fest til ære for Marta, Maria og Lasarus den 29. juli. Den Lasarus som etiopierne feirer den 21. juni, er han fra lignelsen. Av de tre hellige søsken Marta, Maria og Lasarus er det i det nye Martyrologium Romanum (2001) bare Martas fest som er beholdt. Lasarus har aldri vært regnet blant Jesu 70 (72) disipler, men i Østkirken står han på en liste over andre tidlige «apostler».

Den mest kjente fremstillingen av Lasarus er scenen hvor Jesus vekker ham opp fra de døde. Ofte blir han også fremstilt som biskop, men også sammen med sine søstre Marta og Maria, ofte i en båt.

Se en side med bilder av Lasarus.