Den hellige Maria Magdalena (1. årh.)

Skytshelgen for kvinner, angrende synderinner, de forførte, frisører, gartnere, hanskemakere, parfymefabrikanter, vinhandlere, vindyrkere, blystøpere, bøkkere, ullvevere, fanger, elever og studenter, for barn som har vanskelig for å lære å gå; for det kontemplative liv; for Magdalenerinnene; mot øyelidelser, mot uvær og skadedyr

Den hellige Maria Magdalena, det vil si fra Magdala på vestbredden av Genesaretsjøen, som Jesus helbredet fra "sju onde ånder", var en av de kvinner som fulgte og tjente ham i Galilea (Luk 8,1-2). Hun var til stede ved hans korsfestelse; med to andre gikk hun ut til hans grav og fant den tom; og Markus (16,9) forteller at det var for henne at den oppstandne Kristus først viste seg, og Johannes (20,11-18) tilføyer at Herren ga henne et budskap å gi videre til brødrene.

Tidlig feiret den greske kirken festen for "Myrrabærersken og den Apostellike" den 22. juli. Etter den greske overleveringen fulgte hun etter pinsedag Maria og Johannes til Efesos, hvor hun døde og ble gravlagt. Der skal den engelske den hellige Willibald ha sett hennes antatte grav på 700-tallet. I 899 skal hennes relikvier ha blitt overført derfra til Lasarus-klosteret i Konstantinopel. Der ble hennes fest feiret den 22. juli fra 900-tallet. Hennes fest er feiret i vest siden 700-tallet, og i den romerske kirke stammer den fra 800-tallet. På 1000-tallet spredte festen seg over hele vesten.

Blant andre kvinner som omtales i evangeliene, er den kvinne uten navn som var en synderinne (Luk 7,37-50), og Maria fra Betania, søster av Lasarus og Marta (Luk 10,38-42). Det er ikke nærmere angitt hvem de var, og i østlig tradisjon behandles de vanligvis som tre forskjellige personer. Men i vest betraktet man dem etter den hellige Gregor den Store som en og samme person, selv om vektige uttalelser fra den hellige Ambrosius, den hellige Hieronymus, den hellige Augustin og den hellige Thomas Aquinas foretrakk å la spørsmålet stå åpent. På 1100-tallet ble Maria Magdalena identifisert som Maria fra Betania i det lateranske missalet. Denne vestlige tradisjon førte til at St. Maria Magdalena ble betraktet som en særlig type på de angrende og kontemplative. Fra 1969 er den østlige tradisjon antatt i den romerske kalender, som nå betrakter dem - nok med rette - som tre ulike kvinner.

I kirken Sainte-Madeleine i Vézelay i Burgund, nordvest for Dijon i Yonne i Frankrike hviler etter vestlig tradisjon relikviene til St. Maria Magdalena. De skal ha blitt overført dit på 1000-tallet av munken Girard de Roussilon. Stedet var opprinnelig kjent som et samlingspunkt for pilegrimer til Compostela, men ble enda mer berømt etter at relikviene kom dit. Kirken ble bygd mellom 1120 og 1150 og hører til blant de mest praktfulle kirkene i Europa. Her kom Bernhard av Clairvaux med sitt berømte korstogsopprop i 1146. Krypten stammer fra 800-tallet. På 1200-tallet overtok den lille byen Saint-Maximin-la-Sainte-Baume plassen Vézelay hadde hatt da Maria Magdalenas antatte ekte relikvier ble funnet der. Sammen med hennes grav fant man også graven til den hellige Maximinus, den første biskop i Aix. Den gotiske katedralen der ble da bygd for å ha et verdig oppbevaringssted for disse relikviene.

Legenden forteller at Maria Magdalena sammen med sin bror Lasarus og søsteren Marta kom med de første kristne som misjonær til Sør-Frankrike. Etter at Lasarus ble valgt til biskop i Marseille, levde Maria som eneboer et strengt liv preget av botsøvelser i en hule ved St. Baume noen kilometer øst for Aix-en-Provençe før hun døde i Saint Maximin.

Denne historien savner ethvert historisk grunnlag, men åpenbart siktes det til den store synderinne om hvem Jesus sa: "Hennes mange synder er tilgitt, derfor er det hun viser så stor kjærlighet" (Luk.7,47). At Lasarus og Marta blir nevnt sammen med henne, gjør henne på den andre side til Maria fra Betania.

Den 25. mai feires fortsatt festen for "De tre Mariaer", særlig blant sigøynerne i Camargue ved munningen av Rhône, men også andre steder. Den refererer til Maria Magdalena, Maria, Kleofas' hustru (Joh 19,25) og Maria, Jakobs mor (Mark 15,40). De skal ha kommet til Marseille sammen med mange kristne som var fordrevet fra Palestina (blant dem Lasarus og Marta) og fortsatt til Provençe for å evangelisere. Historien stammer fra 1000-tallet i forbindelse med at de angivelige relikviene kom til Vézelay, og er fortsatt en del av folketroen i Provençe og andre steder.

I vest var den senmiddelalderlige helgendyrkelse under sterk innflytelse av legender, som for eksempel at hun var forlovet med apostelen Johannes. Da de skulle gifte seg, ble Johannes kalt av Jesus, og rasende over å bli fratatt sin brudgom, ble hun en prostituert, den synderinne som vasket Jesu føtter med sine tårer og tørket dem med sitt hår.

Det finnes en rekke fremstillinger av Maria Magdalena basert på de tre personene i Bibelen pluss en mengde legender. Hennes attributt er en oljekrukke og hun avbildes ofte med langt hår.

Andre steder som hevder å ha relikvier av henne er Halberstadt, Exeter og kirken Église de la Madeleine i Paris. Også Lübeck var i middelalderen et sentrum for Magdalena-kulten, etter at hun var tilskrevet æren for en seier i et slag mot danskene. På begynnelsen av 1200-tallet oppsto i Tyskland en Maria Magdalena-orden for botferdige synderinner og omvendte kvinner (Magdalenerinnene).

Hennes minnedag 22. juli er også avmerket på den norske primstaven. Hun feires også med en translasjonsfest, særlig i øst, den 4. mai. Den 3. juni 2016 utstedte liturgikongregasjonen (Kongregasjonen for Gudstjenesten og Sakramentsordningen) et dekret som opphøyet hennes minnedag til rang av fest. Dette skjedde etter pave Frans' uttrykkelige ønske.