Den hellige Marta av Betania (~1-~80)

Skytshelgen for legsøstre, tjenestekvinner, kokkekoner, kvinnelige arbeidere, husmødre, vaskekoner, gjestgivere, italienske hotellverter, billedhoggere, malere, de døende; mot blødninger og pest

Den hellige Marta var søster av Lasarus og Maria fra den lille byen Betania ikke langt fra Jerusalem (Joh 11). De tre var blant Jesu nærmeste venner, og ved sine besøk i Jerusalem overnattet han i det gjestfrie huset. Marta var opptatt med å tjene Jesus (Luk 10,38-42) og klaget over sin søster som satt ved hans føtter, men Jesus forsvarte søsteren: "Marta! Marta! du gjør deg strev og uro med mange ting; men ett er nødvendig. Maria har valgt den gode del, som ikke skal tas fra henne." Marta ble betraktet som eksempel og vernehelgen for dem som er aktivt engasjert i å tjene de nødlidende og for legsøstre. Fordi hun var "travelt opptatt med alt som skulle stelles i stand" er hun også skytshelgen for husmødre. Marta var også til stede da Lasarus ble vekket opp fra de døde (Joh 11,1-46), og det var til henne Jesus erklærte: "Jeg er oppstandelsen og livet" (Joh 11,25), som fremkalte hennes trosbekjennelse: "Jeg tror at du er Kristus, Guds sønn." Hun serverer også Jesus et måltid bare få dager før korsfestelsen (Joh 12,1-2). Det finnes ingen tidlig tradisjon om hennes død.

Opplysningene om hennes videre liv stammer fra en middelalderlegende. Den forteller at etter den hellige Jakob den Eldres henrettelse flyktet de tre hellige søsken fra folkets raseri mot de kristne. De dro ut på havet uten seil og styrmann, men Kristus førte dem til kysten av Frankrike og de landet ved Marseille. På stedet står i dag kirken Les Saintes-Maries-de-la-Mer, oppkalt etter Maria Jakobea og Maria Salome, som begge var med søsknene, men ble værende, virket og døde på stedet. Lasarus forkynte den kristne lære og ble den første biskop av Marseille, mens Maria dro ut i ødemarken som eneboer (se Maria Magdalena 22. juli).

Marta slo seg ned sammen med sin tjenestekvinne Marzella i et avsidesliggende og beskjedent hus og levde der i faste og bønn. Hun beseiret den grufulle menneskeetende dragen Tarascus ved å stenke den med vievann og holde korset opp for den. Da ble den tam som et lam og lot seg føre i bånd til folket i Arles, som slo den i hjel med spyd og steiner. Folk kalte senere i takknemlighet stedet hvor de bodde for Tarascon. Der samlet det seg mange fromme kvinner, og de levde som i kloster i 30 år.

Marta fikk beskjed om sin død ett år i forveien, og da hun merket at slutten nærmet seg, samlet hun de andre om seg og ville at de skulle våke med henne med brennende lys. Da kom en sterk vind og blåste ut lysene, og Marta så i mørket en flokk onde ånder. Hun ba i sin nød, og så sin søster komme mot seg med en fakkel i hånden, som tente alle lysene. Og mens hun hørte Herrens stemme si at det nå var hans tur til å ta imot henne som alltid hadde tatt imot og stelt for ham, oppga hun ånden.

Martas antatte relikvier ble oppdaget i 1187 og skrinlagt i krypten i kirken Saint-Marthe i Tarascon i Provençe. Der befinner hennes gravmæle seg fortsatt, men hennes relikvier er forsvunnet. Pave Paul VI utnevnte henne til skytshelgen for de italienske hotellvertene. Hennes attributter er skje, kost og nøkkelknippe, men også en drage og et vievannskar, som stammer fra legenden.

Hennes fest feires nå den 29. juli, på oktavdagen for festen for Maria Magdalena, som i vesten feilaktig har vært identifisert med Maria, Martas søster. Denne feilen skyldes en fransiskansk tradisjon som stammer fra 1262 og som ble svært utbredt i middelalderen. Maria Magdalena identifiseres også med den navnløse kvinnen som omtales i evangeliene som en synderinne (Luk 7,37-50). I østlig tradisjon behandles de vanligvis som tre forskjellige personer. Men i vest betraktet man dem etter den hellige Gregor den Store som en og samme person, selv om vektige uttalelser fra den hellige Ambrosius, den hellige Hieronymus, den hellige Augustin og den hellige Thomas Aquinas foretrakk å la spørsmålet stå åpent. Fra 1969 er den østlige tradisjon antatt i den romerske kalender, som nå betrakter de tre kvinnene - nok med rette - som tre ulike personer.

Det er uheldig at de tre søsknene og nære vennene av Jesus, Marta, Maria og Lasarus, ikke æres med en felles fest. Slik det er nå, er det bare Marta som har en egen fest i den universelle kalenderen. Dette indikerer at mange fortsatt identifiserer Maria fra Betania med Maria Magdalena.

Før denne misforståelsen ble enerådende, ble festen for søstrene Maria og Marta feiret samme dag, enten 19. januar (Martyrologium Hieronymianum) (sammen med Lasarus) eller 17. desember. Ado av Vienne har notert hennes fest den 17. oktober. Den bysantinske liturgien feirer festen for Maria og Marta den 6. juni sammen med de hellige kvinner som brakte urter for å salve Kristi døde legeme.

Hun ble minnet i den gamle norske kalenderen 17. oktober. I Norge er det fra 2014 vanlig å minne henne 28. juli for å unngå konflikt med Den hellige Olav. Sommeren 2018 ga Liturgikongregasjonen i Vatikanet tillatelse til at denne flyttingen blir permanent i Norge.

Fordi Marta var den av søstrene som tjente ved bordet, har hun blitt valgt som skytshelgen for gjestgivere og senest for italienske hotellverter (av pave Paul VI). Flere fremtredende teologer, for eksempel Gregor den Store, Augustin og Thomas Aquinas, har brukt Maria og Marta som eksempler på henholdsvis det kontemplative liv og det aktive liv, men de understreker at kristen perfeksjon kan oppnås i begge livsmåter.

Hennes patronat mot blødninger stammer fra en beretning av den hellige Ambrosius, at hun skal ha vært den kvinnen det fortelles om i evangeliet som hadde lidd av blødninger i tolv år og som Kristus helbredet (Luk 8,43). Da det i 1630 brøt ut pest i Frankrike, ble byen Tarascon skånet på den hellige Martas forbønn. Deretter ble hun sammen med blant andre den hellige Rochus og den hellige Sebastian beskytter mot denne fryktede sykdommen.

Kilder: Attwater (dk), Attwater/John, Attwater/Cumming, Farmer, Bentley, Hallam, Lodi, Benedictines, Engelhart, Schnitzler, Schauber/Schindler, Melchers - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden - Sist oppdatert: 2006-02-28 13:03