BE FOR FRED: Pave Frans med en hvit due, symbolet for fred. ARKIVFOTO: Vatican News.

 

Pave Frans uttrykte sist søndag sin uro over de økte spenningene som truer freden i Ukraina.

 

Han oppfordret til at dagen i dag, onsdag 26. januar blir en dag for bønn om fred.

 

Store konsekvenser

Etter søndagens Angelusbønn sa paven at han var bekymret for de økte spenningene som truer muligheten for fred i Ukraina og sikkerheten på det europeiske kontinentet, med tanke på de store konsekvenser alle slike konflikter får.

Som svar har paven oppfordret til at onsdag 26. januar er en bønnedag for fred.

«Jeg gjør en oppriktig henvendelse til alle mennesker av god vilje om å be til Den allmektige Gud om at alle politiske handlinger og initiativ tjener vårt menneskelige søskenfellesskap snarere enn partipolitiske interesser.»

 

 

 

BE FOR FRED: - Vær så snill, aldri krig igjen. Pave Frans oppfordrer oss alle til å be for fred. Her fotografert under onsdagsaudiensen 26. februar 2022 hvor han kom med en følelsesladet oppfordring om å unngå krig i Øst-Europa.  FOTO: REUTERS/Remo Casilli

 

Brødre og søstre

Paven la til at de som strever for sine egne mål på bekostning av andres, viser forakt mot sitt eget kall som menneske, ettersom vi alle er skapt til å være brødre og søstre.

Pave Frans har ofte gitt uttrykk for sin uro over spenningene i og rundt Ukraina. Han oppfordrer alle til å be for fred og dialog, og at forhandlinger er veien å gå for å løse situasjonen. (Vatican News)

 

 

 

UKRAINA: OPPSUMMERING

 

Ukraina – konflikt i flere tiår

 

KIRKENS PRIMAS: Fra innsettelsesseremonien til metropolitt Epifanius I, overhode for den ortodokse kirke i Ukraina, i februar 2019 i St. Sofia-katedralen i Kiev. 67 prosent av befolkningen er ortodokst kristne. Rundt 10 prosent er ukrainsk-katolske, medlemmer av den unerte ukrainske kirke som anerkjenner paven som overhode. FOTO: REUTERS/Mykola Lazarenko/Ukrainian Presidential Press Service

 

Konflikten om Ukraina kan minst spores tilbake til da Winston Churchill, Franklin D. Roosevelt og Josef Stalin møttes under Jaltakonferansen på Krim i 1945.

Sovjet-republikken Ukraina ble under andre verdenskrig okkupert av Tyskland, og i Vest-Ukraina var det mange som hilste de tyske soldatene velkommen som frigjørere.

 

Åtte millioner døde

Tyskernes brutalitet endret etter hvert stemningen, og opptil 7 millioner ukrainere deltok i Den røde armé under krigen. 1,4 millioner av dem kom aldri hjem, og det anslås at krigen kostet opptil 8 millioner ukrainere livet.

I 1943 hadde imidlertid Adolf Hitlers krigslykke snudd, og i løpet av noen måneder drev Den røde armé de tyske styrkene ut av Ukraina

Under Jaltakonferansen på Krim i februar 1945 trakk Winston Churchill, Franklin D. Roosevelt og Josef Stalin opp grensene for det nye Europa. Historikere og politikere har i alle år siden diskutert hva som egentlig skjedde, men én ting er klart; få av landene som den gang kom under sovjetisk innflytelse, har i ettertid sett med glede på utfallet.

 

Sovjet-republikk

 

Da Sovjetunionens leder Josef Stalin døde i 1953, endret etterfølgeren Nikita Khrusjtsjov politikken overfor Ukraina Han var tidligere partisjef i Ukraina rekrutterte mange sovjetiske toppledere fra Øst-Ukraina ga Kiev utvidet selvstyre og overførte i 1954 Krim-halvøya til ukrainsk styre.

På 1970- og 80-tallet økte splittelsen mellom de østlige og vestlige delene av sovjetrepublikken Ukraina. I vest økte kravet om uavhengighet, og i juli 1990 vedtok nasjonalforsamlingen i Kiev en suverenitetserklæring som blant annet slo fast at ukrainsk lov sto over sovjetisk lov.

Året etter gikk Sovjetunionen i oppløsning, og Ukraina med sine over 50 millioner innbyggere ble uavhengig.

 

Splittet

 

Russisktalende utgjør rundt 20 prosent av befolkningen i Ukraina, og splittelsen mellom øst og vest døde aldri ut.

Da landets prorussiske statsminister Viktor Janukovitsj, som kom fra Øst-Ukraina ble utropt som vinner av presidentvalget i 2004, utløste det omfattende demonstrasjoner.

Den provestlige opposisjonen tvang fram et omvalg som deres kandidat Viktor Jusjtsjenko vant, og dette ble kjent som oransjerevolusjonen.

Janukovitsj kom senere tilbake og vant presidentvalget i 2010, men da han i 2013 nektet å undertegne en samarbeids- og frihandelsavtale med EU utløste det store demonstrasjoner.

Etter blodige gatekamper tok demonstranter i februar 2014 kontrollen i Kiev. Janukovitsj flyktet og ble kort tid etter avsatt av nasjonalforsamlingen. Dette var dråpen for Russlands president Vladimir Putin.

 

Krim

 

Helt siden 1700-tallet hadde den russiske svartehavsflåten hatt sin base i Sevastopol på Krim-halvøya, der rundt 70 prosent av innbyggerne er etniske russere.

Under påskudd av militærøvelse sendte Putin flere styrker, og kort tid etter ble regjeringskontorene og det lokale parlamentet inntatt av soldater uten uniform. En prorussisk politiker ble innsatt som «statsminister», og i begynnelsen av mars ble det holdt folkeavstemning der et overveldende flertall stemte for gjenforening med Russland.

 

Unison fordømmelse

20. mars 2014 vedtok Statsdumaen i Moskva å innlemme Krim-halvøya i Den russiske føderasjonen, til unison fordømmelse fra Ukraina og omverdenen.

For Putin, som helt siden han kom til makten har arbeidet for å gjenopprette fordums storhet, var innlemmelsen av Krim en stor seier.

I en avhandling sist sommer, med tittelen «Den historiske enheten mellom russere og ukrainere», argumenterer den russiske presidenten med at oppdelingen av Russland, Ukraina og Hviterussland i separate stater er kunstig, delvis et resultat av politiske feil begått under sovjettiden, delvis drevet av «et anti-russisk prosjekt» støttet av USA.

 

Natos utvidelse

 

Putin har med økende frustrasjon sett hvordan gamle allierte har vendt Moskva ryggen og blitt Nato-medlemmer – Polen, Ungarn og Tsjekkia i 1999, Bulgaria, Estland, Latvia, Litauen, Romania og Slovakia i 2004.

Warszawapaktlandene, som tidligere utgjorde en Moskva-kontrollert buffersone mot Vesten, kontrolleres nå i stedet av Nato og framstår i Putins øyne som framskutte baser, ikke buffersone.

Russland hevder også at Natos utvidelse østover er løftebrudd og hevder at de fikk forsikringer da Berlinmuren falt og Moskva godtok tysk gjenforening. USA nekter for at slike løfter ble gitt.

 

 

ANTI-PUTIN DEMONSTRASJON: Ukrainere protesterer mot Russlands president Vladimir Putins politikk i Kiev den 9. januar 2022. FOTO: REUTERS/Valentyn Ogirenko

Maktdemonstrasjon

 

Vel vitende om at dagens ukrainske ledelse ønsker Nato-medlemskap, har Putin gjort det klart at grensen går der.

Ingen tror rett nok på snarlig Nato-medlemskap for Ukraina, men Putin får ingen garantier om at så aldri skjer. Dette vet han og har derfor posisjonert seg, både på Krim-halvøya og ved å støtte separatistene som i 2014 tok kontroll over de to utbryterregionene Donetsk og Lugansk i Øst-Ukraina.

Ved å holde øvelser og stasjonere rundt 100.000 soldater nær grensa til Ukraina de siste månedene, og ved å delta i en stor militærøvelse i Hviterussland, har han den siste tiden trappet opp konflikten ytterligere og med tydelighet markert at Ukraina er å anse som Russlands bakgård.

Gjennom maktdemonstrasjonene håper Putin tilsynelatende også å skremme Nato fra å utplassere flere våpensystemer og styrker hos medlemslandene i øst, i alle fall til å forhandle med Kreml om omfanget av styrkenærvær.

 

Vesten forsterker

 

Erfarne diplomater, som de to tidligere norske Moskva-ambassadørene Leidulv Namtvedt og Øyvind Nordsletten, tror ikke Putin vil ha storkrig, advarer mot demonisering og understreker viktigheten av å forstå hvilke sikkerhetsmessige bekymring russerne har.

 

USAs tidligere Moskva-ambassadør Jack F. Matlock mener USA og Nato har bidratt til forsterke konflikten.

–Ukraina kan aldri bli et forent og framgangsrikt land med mindre det har rimelig nære og siviliserte relasjoner med Russland, skrev han nylig.

 

Mangler dialog

Tidligere generalløytnant Robert Mood mener også at Natos utvidelse østover må oppleves «provoserende og ydmykende» og kritiserer forsvarsalliansen for manglende vilje til dialog med Kreml.

Tidligere flaggkommandør Jacob Børresen mener det «lyder hult» når man «later som om tiden der stormaktene kan holde seg med interessesfærer er ugjenkallelig forbi». Det samme gjør Europarådets tidligere generalsekretær Thorbjørn Jagland.

– Er det ikke det vi har fått etter Berlinmurens fall … Amerikanerne fikk sin innflytelsessfære, påpekte han nylig.

 

Kald krigs retorikk

 

USA og Russland har nå innledet forhandlinger, men tonen fra mange vestlige politikere har vært lite forsonende de siste ukene. Ledelsen i Kreml anklages for å planlegge en umiddelbar invasjon, Nato rasler med sablene, vestlige land truer med omfattende straffetiltak og benytter retorikk som minner om den kalde krigen.

President Joe Biden, som møtte Putin senest i desember, har på sin side høstet kritikk fordi han nærmest har utelukket en amerikansk militærintervensjon for å bistå Ukraina, men han sliter med å holde både hjemlige og allierte krigshissere i tømmene.

Dagens Ukraina-strid blir ofte framstilt som en konflikt mellom det liberale og demokratiske Vesten og det autoritære Russland, en kamp mange mener om nødvendig må føres med våpen i hånd. Det kan imidlertid bli en svært kostbar kamp. (©NTB)